Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Artikler om praksis Barns tilknytning til riket

Barns tilknytning til riket

Hva innebærer det å legge særlig vekt på barns tilknytning til riket når man vurderer om det foreligger sterke menneskelige hensyn i den enkelte utlendingssak? Og hvilke innvandringspolitiske og allmennpreventive hensyn var så tunge at de likevel kunne medføre at en tillatelse ikke kunne gis? Dette ble noen av de praktiske spørsmålene da UNE sommeren 2007 gjenopptok behandlingen av berostilte barnesaker.


I høringsbrev og rundskriv fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) ble det forutsatt at «terskelen for å gi oppholdstillatelse til barn som følge av sterke menneskelige hensyn» skulle  bli «noe lavere enn tidligere». AIDs beslutning var altså ikke ment som egen hjemmel for oppholdstillatelse, men en bestemmelse som påla utlendingsmyndighetene å legge særlig vekt på et spesifikt moment, barns tilknytning, ved vurderingen av om det forelå sterke menneskelige hensyn.
Innvandringspolitiske hensyn skulle imidlertid fortsatt tillegges vekt, og kunne føre til at en tillatelse ikke ble gitt, selv om sterke menneskelige hensyn forelå. «Foreldrenes eller andre omsorgspersoners eventuelle mangel på samarbeid i forhold til å muliggjøre retur, avklare identitet mv., innvandrings- og allmennpreventive hensyn kan tale imot at det innvilges tillatelse» ble det understreket i rundskrivet.

At barnets tilknytning til riket skulle tillegges særlig vekt, innebar altså ikke at denne vekten nødvendigvis skulle bli avgjørende for resultatet.

Svært mange av de tidlige vedtakene i prosjektperioden ble truffet i nemndmøte, det vil si av nemndleder og to nemndmedlemmer (lekfolk). Etter hvert som praksis ble klarere, ble det truffet forholdsvis flere vedtak av nemndledere etter forberedelse av sekretariatet.

Begrepet «tilknytning»

Tilknytningsvurderingen som bestemmelsen gir uttrykk for, er en helhetsvurdering hvor en rekke momenter kan komme i betraktning, og i rundskrivet er flere slike momenter listet opp. Botid/oppholdstid, alder, barnehage/skole, fritidsaktiviteter, norsk språk og situasjonen for øvrig kan ha betydning.

Det kan være problematisk å skille ut hvordan UNEs beslutningstakere har vurdert de enkelte momentene i forhold til hverandre og hvilken vekt de er tillagt. Dessuten er det i flere vedtak lagt vekt på andre forhold enn barnets tilknytning, uten at det fremgår klart hvilken vekt disse andre forholdene har.

Tilknytningsvurderingen var åpenbart ikke en enten-eller-vurdering, men heller en glideskala der spørsmålet snarere ble om barnet hadde en tilstrekkelig sterk tilknytning enn om barnet har en tilknytning i det hele tatt.

Det kan synes å ha blitt lagt liten vekt på om barnet drev med fritidsaktiviteter eller hvor godt det snakket norsk. Kombinasjonen alder og oppholdstid var det som var viktigst, herunder hvorvidt barnet hadde oppholdt seg i Norge i skolepliktig alder og om det faktisk hadde gått på skole.

Det ble gitt klart uttrykk både i høringsbrev og rundskriv for at den nye forskriftsbestemmelsen ikke var ment å innebære en grense på et bestemt antall år i Norge som grunnlag for vurderingen, snarere at opphold under tre år i utgangspunktet ikke ville være nok.

Praksis fra sakene UNE behandlet i 2007, var at oppholdstiden måtte være opp mot 4 ½ år før det kunne sies å være en klar sak. Andre forhold kunne imidlertid gjøre at en kortere oppholdstid likevel ble ansett å danne grunnlag for tilknytning, slik som lang saksbehandlingstid.

Kraftig gjennomslag

Dersom det først ble konkludert med at barn måtte sies å ha relevant tilknytning til Norge, fikk dette i de aller fleste tilfellene avgjørende betydning. Innvandringspolitiske hensyn ble altså i slike tilfeller tillagt liten eller ingen vekt. Det var riktignok en forskjell mellom saker der det utelukkende forelå ulovlig opphold og manglende etterlevelse av vedtak som innebar plikt til å forlate riket, og saker der det (også) forelå andre og presumptivt grovere forhold. Merk imidlertid at prosjektet ikke behandlet saker der de innvandringspolitiske hensynene var knyttet til andre straffbare handlinger enn brudd på utlendingsloven.

Ulovlig opphold synes i praksis bare i svært liten grad å ha blitt tillagt vekt i restriktiv retning. En grunn til dette kan være at det i rundskriv og høringsbrev klart var gitt uttrykk for at man ved vurderingen av oppholdstiden også skal se hen til oppholdstid etter endelig vedtak, hvilket normalt vil være ulovlig opphold.
En annen vinkling var at ulovlig opphold og oversittelse av utreisefrist var forhold som var felles for de fleste berostilte sakene. Dette talte mot å tillegge slike forhold avgjørende vekt.

Et gjennomgående argument var dessuten at barna ikke kunne lastes for at foreldrene hadde valgt ikke å rette seg etter endelige vedtak som innebar en plikt til å forlate riket. Det fremsto da å være i strid med formålet med den nye bestemmelsen å legge vekt på foreldrenes handlemåte.

Heller ikke uriktige opplysninger om identitet eller nasjonalitet, eller manglende samarbeid i forhold til avklaring av identitet, ble tillagt avgjørende betydning i forhold til utfallet av sakene. Beslutningstakerne la her oftest vekt på at barnas tilknytning ikke har sammenheng med hvorvidt foreldrene har gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter i forbindelse med sin asylsøknad. Men manglende identitetsavklaring har i en rekke tilfeller fått betydning for tillatelsens innhold, gjennom at det for eksempel ble satt vilkår for fornyelse eller begrensninger i adgangen til senere å få bosettingstillatelse og familiegjenforening.

Et innvandringspolitisk hensyn som var fremme i en del saker, var at klagerne hadde søkt asyl i ett eller flere andre land i tillegg til Norge. Også dette ble lagt til grunn som et moment som i seg selv tilsier at en tillatelse ikke skal gis, men det ble ikke  tillagt avgjørende vekt i noen av sakene når det var avveid mot barnas tilknytning til riket.

Søsken over 18 år


Utgangspunktet var at den nye bestemmelsen gjaldt for barn, altså personer under 18 år. I praksis har imidlertid UNEs beslutningstakere i stor grad sett hen til familien som en enhet. I nesten alle saker hvor det ble gitt tillatelse til mindreårige barn og foreldre på grunnlag av barnas tilknytning til Norge, fikk således også eldre myndige søsken tillatelser.

I enkelte vedtak er det uttrykt at det ikke nødvendigvis var selvsagt at også myndige barn ville få tillatelse selv om yngre barn i søskenflokken fikk det. I ett tilfelle ble da også saken til en voksen sønn avslått, selv om mor og to søsken fikk sin sak innvilget, da det for hans del forelå flere alvorlige straffbare forhold. En datter fikk også sin sak avslått ettersom hun allerede hadde fått innvilget tillatelse i familiegjenforening med sin ektefelle. Antall saker med eldre søsken er imidlertid for lite til å si noe sikkert om hvilke grenser som er forsøkt trukket.

Ikke tatt til følge


I asylsakene fikk 142 personer fra 39 familier avslag på tillatelse etter den nye bestemmelsen. Disse sakene utgjorde 14 prosent av behandlede asylsaker i prosjektet.

Alderen på barna i avslagssakene varierte over hele spekteret i totalutvalget (dvs. 0-18 år), men i nesten 30 av de familiesakene hvor tidligere vedtak ikke ble endret, var det eldste barnet syv år eller yngre. Det synes altså som om praksis trekker i retning av at de yngste barna ikke anses å ha tilstrekkelig tilknytning til Norge, idet deres primære tilknytning er til foreldrene uavhengig av oppholdssted. Vurderingen vil imidlertid variere med forholdene i den konkrete saken, inklusive øvrige omstendigheter som kan spille inn i vurderingen av om det foreligger «sterke menneskelige hensyn».

I flere saker ble det derfor gitt tillatelser til yngre barn etter en helhetsvurdering der det ble lagt større eller mindre vekt på tilleggsmomenter, det vil si når tilknytningen ikke alene var tilstrekkelig for å gi en tillatelse. Dette gjaldt blant annet flere Irak-saker, hvor det ble lagt vekt på sikkerhetssituasjonen i det området familien kommer fra.

Andre tilleggsmomenter som kom inn og var med på å avgjøre saken i retning av innvilgelse, var involvering fra barnevernet, fosterhjemsplassering, psykiske eller fysiske helseproblemer, behovet for en stabil livssituasjon og vanskelige forhold i hjemlandet.

Aldersvurderingene er også synlige i saker der det er gitt tillatelser til familier med både eldre og yngre barn. Beslutningstakerne skilte i flere slike saker mellom barn som hadde en tilknytning som kunne danne grunnlag for en tillatelse, og barn som på grunn av sin alder måtte anses å ha sin primære tilknytning til sine foreldre, selv om alle ble gitt tillatelse av hensyn til familiens enhet.

Les også:
Flere barn får bli
Forventninger om en tillatelse
Andre utlendingssaker
Vilkår og begrensninger
Samtykke fra annen forelder
Utvisningssaker


Artikkel hentet fra UNEs Årbok 2007, publisert 15.06.2008