Gå direkte til innhold

Utvisningssaker

Blant de berostilte sakene som ble gjenopptatt i juni 2007, var det 31 utvisningssaker. Disse fordelte seg på 19 familier og 31 personer, i de fleste tilfeller far og/eller mor til barn som hadde bodd minst tre år i Norge.

Utvisning innebærer noe mer enn avslag på søknad om en tillatelse, siden det ved utvisning, i motsetning til for eksempel ved avslag i en asylsak, ilegges et forbud mot framtidig innreise til Norge (se regler om utvisning side 42).

Ifølge AIDs instruks om berostillelse skulle saken ikke berostilles dersom barnet selv, en av eller begge foreldrene eller andre som var en del av saken var utvist eller det forelå omstendigheter som kunne danne grunnlag for utvisning. Unntak ble gjort for utvisning som skyldtes brudd på utlendingsloven, det vil si at utvisningen ikke skyldtes andre typer straffbare forhold.

Spørsmålet i de berostilte sakene hvor det også forelå et utvisningsvedtak som var påklaget eller anmodet omgjort, var for det første hvilken betydning utvisningsvedtaket skulle få for vurderingen av om en tillatelse skulle gis. Dernest var spørsmålet hvorvidt UNE ved innvilgelse av en tillatelse også måtte omgjøre utvisningsvedtaket.

For de tilfeller der det forelå  et utvisningsvedtak sammen med asylsaken, besluttet UNE (med unntak av ett tilfelle hvor UDIs vedtak om utvisning ikke var påklaget) å omgjøre utvisningsvedtakene dersom det ble gitt en tillatelse til barn på grunnlag av tilknytning til riket. I tre andre tilfeller ble utvisningsvedtaket opprettholdt, i og med at asylsakene også ble avslått.

Ulovlig opphold, oversittelse av utreisefrist og uriktige opplysninger om identitet var forhold som lå til grunn for et flertall av de utvisningssaker prosjektet behandlet.
Resultatene tyder på at beslutningstakerne ikke har villet forskjellsbehandle mellom saker der det henholdsvis var og ikke var opprettet utvisningssak på bakgrunn av slike forhold. Det er en kjensgjerning at slike forhold gjorde seg gjeldende i svært mange av sakene, og det kan synes vilkårlig i hvilken grad og i hvilke saker det var opprettet utvisningssak. En ulik behandling kunne da fremstått som urimelig forskjellbehandling.

I enkelte av sakene var det uttalt at en innvilgelse og omgjøring i den konkrete saken ikke vil være til hinder for at det i fremtiden opprettes ny utvisningssak. Selv om utfallet i de utvisningssakene som var behandlet i prosjektet var relativt ensartet, med 28 av 31 saker som endte med omgjøring, var det flere uttalelser i vedtak som kunne tale for at dette var mer tvilsomt enn hva som kan synes å fremgå av antallet omgjøringer. Det er derfor for tidlig å si hvilken betydning disse avgjørelsene eventuelt vil kunne få for framtidig generell utvisningspraksis i saker med barn involvert.

Les også:
Flere barn får bli
Barns tilknytning til riket