Innledning

Notatet er basert på vedtak meldt inn fra asylseksjonene, samt søk i praksisbasen for perioden 2003-2009. Praksisbasen omfatter alle saker avgjort i nemndmøte, samt kurante vedtak (dvs. uttrykk for UNEs alminnelige praksis) og interessante vedtak.  Det tas forbehold om at ikke alle vedtak der homofili er en sentral anførsel er kommet med. UNEs praksis i perioden 2001-2003 er gjort rede for i et notat til Koordineringsutvalget fra april 2003 der KU vurderte praksis på bakgrunn av 19 saker fra 12 forskjellige land. 

Forfølgelse på grunn av homofili

Homofile og lesbiske anses etter fast praksis som ”en spesiell sosial gruppe” i konvensjonens forstand. Homofili har på generelt grunnlag ikke gitt rett til asyl eller vern mot retur til noen av de landene som UNE har vurdert. Troverdighet  og risiko vurderes derfor konkret og individuelt ut fra landkunnskap. I flere saker blir risikoen for forfølgelse kun vurdert på generelt grunnlag fordi individuelle anførsler om tidligere overgrep ikke blir lagt til grunn som troverdig. 

Som et generelt utgangspunkt blir det lagt til grunn at homofile kan risikere sosial utstøtelse, trakassering og diskriminering, men at dette ikke er forfølgelse i konvensjonens forstand. Det forhold at klageren ikke kan leve ut sin legning, stå åpent frem eller etablere et familieliv, anses heller ikke som forfølgelse selv om det innebærer en begrensning i retten til et privat- og familieliv, jf. bla. EMK art.8. 

UNE vurderer om risikoen for forfølgelse er tilstrekkelig sannsynliggjort ut fra faktum i den enkelte sak og tilgjengelig landkunnskap. I vurderingen blir det lagt vekt på om homofili er straffbart, og i hvilken grad straffebestemmelsene anvendes i praksis. For bla. Sri Lanka , Syria , Libanon  og Bangladesh  er det ikke kjent at bestemmelsene anvendes i praksis, eller at homofile har blitt dømt på grunn av sin legning alene. Straffelovgivningen i Iran er basert på sharia, og homoseksuelle handlinger blir definert som hudud-forbrytelser. Hudud-bestemmelsene foreskriver bestemte kroppslige
avstraffelsesmetoder som blant annet henrettelse og pisking. Beviskravene er meget strenge, og antall dødsdommer som blir iverksatt i Iran er etter det opplyste få. Siden det er homofile handlinger og ikke legning som evt. rammes av straffelovgivningen, blir det vektlagt at beviskrav vil medføre at det er liten risiko for at homofile vil bli dømt. 
Ved risiko for forfølgelse fra egen familie eller andre ikke-statlige aktører ses det hen til bla. forekomsten av æresdrap, og i hvilken grad klagerens seksuelle legning er kjent for omgivelsene.  Myndighetenes evne og vilje til å beskytte homofile mot forfølgelse fra ikke-statlige aktører blir som regel ikke vurdert konkret når det uansett ikke foreligger risiko for forfølgelse.  Homofile fra blant annet Kosovo  og Russland  har imidlertid blitt henvist til å søke beskyttelse fra myndighetene.

Risikoen for forfølgelse vurderes videre på bakgrunn av om det finnes homofile miljøer og organisasjoner i hjemlandet. For noen land er det også vist til at homofil praksis er utbredt. Ved risikovurderingen er det i flere saker lagt til grunn at klageren ved en retur vil tilpasse sin atferd med hensyn til hvordan seksualiteten leves ut, til de rådende sosiokulturelle rammene i hjemlandet. Ved vurderingen blir det sett hen til hvordan klageren evt. har levd ut sin legning forut for utreise og i Norge.  Hvilke begrensninger det å følge sosiokulturelle normer vil innebære, avhenger av de generelle sosiokulturelle forholdene i hjemlandet og opplysningene i den enkelte sak. 

Opphold på humanitært grunnlag

I praksis vil anførsler knyttet til homofil legning ikke i seg selv tilsi at det foreligger sterke menneskelige hensyn, jf. utlendingsloven § 8 annet ledd. UNE foretar en konkret og individuell vurdering av klagerens retursituasjon som homofil. Eventuell usikkerhet (restfare) om klageren risikerer reaksjoner ved en retur blir vektlagt i vurderingen.  Både den generelle situasjonen for homofile og opplysninger om individuelle forhold, herunder hvordan klageren evt. har levd ut sin legning forut for utreise og i Norge, har betydning for vurderingen.  Konsekvensene av evt. sosial utstøtelse/manglende nettverk og omfanget av antatte begrensninger i hvordan seksualiteten vil kunne leves ut, blir vurdert ut fra de konkrete omstendighetene i saken. 

UNE har gitt opphold på humanitært grunnlag i flere saker der retur til bla. Iran, Irak, Rwanda og Sri Lanka er vurdert. I mange vedtak der klagen ikke blir tatt til følge vises det kun til at det ikke foreligger sterke menneskelige hensyn uten at den konkrete vurderingen fremgår. Det fremgår som regel heller ikke i hvilken grad innvandringspolitiske hensyn er vektlagt i vurderingen. 

Oppsummering

Ut fra fast praksis vil reaksjoner knyttet til homofili være omfattet av konvensjonsgrunnen ”spesiell sosial gruppe”. UNE vurderer konkret om klageren som følge av sin seksuelle legning vil risikere alvorlige menneskerettighetsbrudd ved en retur. Detaljert landkunnskap om forholdene i klagerens hjemland er sentralt for vurderingen. Dersom klageren ikke har et beskyttelsesbehov som tilsier at vilkårene for asyl eller vern mot retur er oppfylt, vurderer UNE om det kan gis opphold på humanitært grunnlag.