(Paragrafhenvisninger er til tidligere lov/forskrift)
Praksisnotat av 24.04.2009
Innledning
Har UNE plikt ti å ta opp spørsmålet "av eget tiltak"?
Rett til asyl
Rett til vern i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd
Grunnlag for oppholdstilltelse på humanitært grunnlag
Medfølgende familiemedlemmer -- oppholdsgrunnlag
I hvilken utstrekning er det tatt hensyn til at klagren fortsatt vil kunne risikere å bli kjønnslemlestet og at en oppholdstillatelse ikke gir effektivt vern mot fremtidige overgrep
Nærmere om resultatene i sakene
1. Innledning
Kjønnslemlestelse er straffbart i Norge, jf. lov om forbud mot kjønnslemlestelse § 1. Medvirkning straffes på samme måte. Dersom man er bosatt i Norge er kjønnslemlestelse og medvirkning til dette straffbart, uavhengig av om inngrepet utføres i Norge eller et annet land, jf. straffelovens § 12 første ledd nr. 3 bokstav h. Utlending med arbeids- eller oppholdstillatelse i Norge, som ilegges straff for forhold som kan medføre fengselsstraff i mer enn ett år, og utlending med bosettingstillatelse som ilegges straff for et forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer, kan vurderes utvist fra Norge, jf. utlendingsloven §§ 29 og 30.
En av de juridiske seksjonene i UNE utarbeidet 21.06.2005 notatet ”Forholdet til reglene om asyl og vern og UNEs plikt til å ta opp anførslene av eget tiltak – særlig om anførsler vedrørende omskjæring”. Notatet ble forelagt UNEs ledelse som besluttet videre oppfølgning, bl.a. med en utredning av ulike spørsmål som temaet reiste. Et resultat av denne prosessen var fagnotatet ”Kjønnslemlestelse – vurdering av materielle og prosessuelle spørsmål ved håndteringen av problemstillingen i UNE” av 17.01.2006. Her er det redegjort for de rettslige utgangspunktene ved behandlingen av slike saker. Det ble bl.a konkludert med at forvaltningen har plikt til av eget tiltak å vurdere om mindreårige jenter risikerer å bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur til sitt hjemland.
På bakgrunn av konklusjonene i fagnotatet og etter et møte mellom AID, UDI og UNE i mai 2006, ble det nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra UDI og UNE. I rapporten ”Vurdering og behandling av spørsmål om kjønnslemlestelse i Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda” av 20.09.2006 ble det bl.a konkludert med at forvaltningen har plikt til av eget tiltak å vurdere om mindreårige jenter risikerer å bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur til sitt hjemland. UDI nedsatte et prosjekt (UTMOK) som utarbeidet forslag til rundskriv (RS). UDI forela i januar 2008 et utkast til RS for AID som bl.a gikk ut på at forvaltningen av eget tiltak skulle utrede risikoen for kjønnslemlestelse på vegne av mindreårige jenter. I instruks av 01.10.2008 fra AID til UDI om håndtering av saker om kjønnslemlestelse samtykket AID ikke i anbefalingen fra UDI om at de av eget tiltak rutinemessig skulle ta opp spørsmålet om kjønnslemlestelse. Det ble vist til at departementet ville vurdere spørsmålet nærmere på et senere tidspunkt. Instruksen er ikke rettslig bindende for UNE.
I flertallet av UNEs vedtak anvendes begrepet ”kjønnslemlestelse”, slik som i lov om forbud mot kjønnslemlestelse og i etterfølgende offentlige dokumenter. I enkelte vedtak brukes begrepet ”omskjæring”. Det er omstridt hvilken begrepsbruk som er mest hensiktsmessig. Det er i litteraturen vist til at begrepet ”omskjæring” er et mer nøytralt og mindre fordømmende begrep som kan være mer velegnet der formålet er dialog.
Etter UNEs praksis vil en tilstrekkelig risiko for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet, basert på en individuell og konkret vurdering, kunne gi grunnlag for asyl, vern i medhold av § 15 første ledd eller oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
Praksisnotatet er oppdatert på bakgrunn av informasjon innhentet fra seksjonene medio mars 2009 og bygger totalt på i alt 49 vedtaksdokumenter (omfatter 103 personer; hovedpersoner og medfølgende). Det dreier seg både om saker der risiko for kjønnslemlestelse er anført av klageren og der UNE har vurdert risikoen av eget tiltak.
I punkt 2 blir det redegjort for i hvilken utstrekning det i praksis er lagt til grunn at UNE, uavhengig av om det er anført eller ikke, har plikt til å vurdere om det foreligger risiko for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. I punkt 3-5 redegjøres det for aktuelle oppholdsgrunnlag i saker der det foreligger en risiko for kjønnslemlestelse – asyl, vern i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd og oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Videre blir det i punkt 6 redegjort for praksis og oppholdsstatusen til medfølgende familiemedlemmer. Risikoen for kjønnslemlestelse vil ofte være til stede også etter at klageren har fått opphold i Norge. En tillatelse vil alene ikke gi et effektivt vern mot fremtidige overgrep. I punkt 7 blir det sagt noe om UNE i praksis har tatt hensyn til dette. Til slutt gis det i punkt 8 nærmere redegjørelse for resultatene i sakene.
2. Har UNE plikt til å ta opp spørsmålet ”av eget tiltak”?
I flertallet av avgjørelsene der UNE har vurdert om det foreligger en generell og individuell risiko for at klageren vil bli kjønnslemlestet ved retur til hjemlandet, har UNE vurdert dette selv om klageren/foreldrene ikke har anført at det foreligger en slik risiko. UNE har i sin praksis uttrykkelig eller forutsetningsvis lagt til grunn at forvaltningen har en plikt til av eget tiltak å vurdere om det foreligger risiko for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. Plikten til å ta opp dette forholdet av eget tiltak synes i praksis å ha vært begrenset til saker der det dreier seg om jenter under 18 år og det foreligger en generelt høy risiko for å bli kjønnslemlestet ved retur til hjemlandet.
Denne plikten er i avgjørelsene nærmere begrunnet i forvaltningens selvstendige plikt til å opplyse saken best mulig, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd, at UNE er kjent med at risikoen for å bli kjønnslemlestet i det aktuelle landet generelt sett er høyt og at det i forarbeidene til utlendingsloven er forutsatt at forvaltningen har en plikt til å vurdere returvernet i medhold utlendingsloven § 15 første ledd av eget tiltak (Ot.prp nr. 46 (1986-87) s. 87). Videre er det vist til at hensynet til barnet og barnekonvensjonens art. 3 tilsier at forvaltningen vurderer dette av eget tiltak. Bakgrunnen for at UNE tar spørsmålet opp av eget tiltak er ofte at jentebarn er født etter ankomst til Norge og gjerne etter UDIs vedtak.
UNE har i all hovedsak tatt opp dette spørsmålet av eget tiltak i nemndmøte i forbindelse med behandlingen av en klage/ omgjøringsanmodning. Dette synes å være en forutsetning for å kunne foreta en grundig og individuell vurdering av risikoen i saken. I noen tilfeller er det i forkant av nemndmøtet/avgjørelsen sendt ut brev der klageren er anmodet om å gi diverse opplysninger knyttet til risikoen for kjønnslemlestelse.
I noen få saker har UNE ikke funnet det hensiktsmessig å foreta en konkret vurdering av risikoen for kjønnslemlestelse, men gitt tillatelse på annet grunnlag, eventuelt med henvisning til den generelle risikoen for kjønnslemlestelse. Det er gjerne vist til morens/familiens manglende nettverk i hjemlandet eller barnets tilknytning til Norge i medhold av utlendingsforskriften § 21 b. I enkelte av disse sakene er likevel den generelle risikoen for kjønnslemlestelse vektlagt som ett av flere forhold i en helhetsvurdering. De aktuelle sakene er som regel avgjort av nemndleder etter forberedelse i sekretariatet.
Etter utlendingsloven § 17 første ledd er det et vilkår for rett til asyl at det er fremmet en søknad. UNE har i en rekke avgjørelser uttrykkelig vist til at det ikke er tillagt avgjørende vekt at barna ikke på selvstendig grunnlag har fremmet søknad om asyl. De er ansett omfattet av sine foreldres søknader om asyl. På bakgrunn av barnas lave alder har det ikke vært vurdert som naturlig at det er fremmet søknad på selvstendig grunnlag for barnas del.
3.1 Konvensjonsgrunn
UNE har i praksis lagt til grunn at jenter som risikerer å bli utsatt for kjønnslemlestelse i hjemlandet i utgangspunktet er klart omfattet av konvensjonsgrunnen ”spesiell sosial gruppe”. Gruppen har gjennomgående vært definert som ”jenter fra Etiopia/Somalia som ikke er kjønnslemlestet”. Jenter som ikke er kjønnslemlestet får en annen status enn jenter som er kjønnslemlestet. Dels vises det til at det er en medfødt, iboende egenskap ved jentene ikke å være kjønnslemlestet og at de i kraft av det får en spesiell status. Dels vises det til at kjønnslemlestelse er meget utbredt blant de fleste folkegrupper i landet og at tradisjonen er knyttet til samfunnsoppfatninger om kvinner, kvinners seksualitet og kvinners status. Jenter som ikke kjønnslemlestes vil ofte kunne risikere utstøtelse, isolasjon og å bli sett ned på.
3.2 Forfølgelsesbegrepet
UNE har i praksis lagt til grunn at kjønnslemlestelse i utgangspunktet er klart omfattet av forfølgelsesbegrepet i flyktningkonvensjonen. I flere avgjørelser er det videre vist til at inngrepet på bakgrunn av måten det utføres vil anses som ”umenneskelig behandling”, jf utlendingsloven § 15 første ledd og Den europeiske menneskerettighets-konvensjonens (EMK) art. 3. Det er i vedtakene vist til at inngrepet anses som et brudd på en rekke menneskerettigheter. I tillegg til den umiddelbare integritetskrenkelsen og den smerte og fare inngrepet innebærer, kan inngrepet føre til langvarige helsemessige problemer av så vel fysisk som psykisk art. Det er videre lagt vekt på at inngrepet utføres på barn, normalt uten bedøvelse og av ufaglærte personer under uhensiktsmessige og uhygieniske forhold.
I enkelte saker har UNE vurdert den sosiale utstøtelsen/ trakasseringen som klageren kan bli utsatt for ved retur til hjemlandet som følge av at hun ikke er kjønnslemlestet. UNE har i disse sakene vist til at sosial utstøtelse isolert sett normalt ikke vil være å anse som forfølgelse i konvensjonens forstand. I to saker fra Somalia har UNE likevel vist til at en slik utstøtelse vil kunne få så vidtrekkende konsekvenser at dette samlet sett vil være omfattet av forfølgelsesbegrepet. I noen få saker har imidlertid dette vært tillagt vekt blant flere forhold der UNE etter en helhetsvurdering har gitt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
3.3. Årsakssammenheng
I praksis har UNE i slike saker, uten videre vurdering, kort slått fast at det foreligger årsakssammenheng mellom frykten for kjønnslemlestelse og medlemskapet i den aktuelle sosiale gruppen. Den statusen som jenter som ikke er kjønnslemlestet får i sitt hjemland utløser risiko for overgrep – enten i form av risiko for kjønnslemlestelse eller reaksjoner fordi man ikke er kjønnslemlestet.
3.4 Kravet til risiko
Det avgjørende spørsmålet i de sakene UNE har behandlet har vært hvorvidt det foreligger en velgrunnet frykt for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. Risikovurderingen er fremtidsrettet.
UNE har i sakene gjennomgående foretatt en grundig vurdering av risikoen for kjønnslemlestelse - både av den generelle og den konkrete og individuelle risikoen. Av forhold som UNE har vektlagt i en slik risikovurdering nevnes særlig:
3.4.1 Generell risiko for kjønnslemlestelse
Om det i klagerens hjemland foreligger en generell risiko for å bli kjønnslemlestet har i praksis vært et viktig utgangspunkt for vurderingen av om det i disse sakene foreligger en konkret og individuell risiko for at klageren vil bli kjønnslemlestet. Ved denne vurderingen har UNE blant annet lagt vekt på generell informasjon om utbredelsen av kjønnslemlestelse på klagerens hjemsted, hvilke typer inngrep som er vanlige og hvilke muligheter som finnes for å forhindre kjønnslemlestelse. Dersom klageren tilhører en aktuell aldersgruppe og/eller en religion eller en etnisk gruppe der praktisering av kjønnslemlestelse er svært utbredt, vil det på generelt grunnlag kunne antas at det foreligger en risiko for kjønnslemlestelse. Samfunnets syn på tradisjonen vil også ha betydning for den generelle risikoen.
I forhold til om klageren/familien generelt har mulighet til å forhindre
kjønnslemlestelse, har det i enkelte saker vært sett hen til myndighetenes syn på
tradisjonen og deres vilje og evne til å forhindre at kjønnslemlestelse finner sted. Det har vært lagt vekt på om det foreligger et lovforbud mot kjønnslemlestelse og i
hvilken grad myndighetene håndhever lovforbudet. Dette er sett i sammenheng med om klageren er kjent med disse forholdene og klagerens oppfatning av i hvilken grad hun/han vil kunne få slik beskyttelse. Tilgjengelig landinformasjon tilsier at etiopiere og somaliere i utgangspunktet ikke kan forvente noen effektiv beskyttelse fra myndighetene. Dette forholdet er imidlertid tillagt en viss vekt i forhold til Nigeria og Kamerun.
Det er i praksis klart forutsatt at det ikke er tilstrekkelig at det foreligger en høy generell risiko for kjønnslemlestelse i klagerens hjemland. Det må i tillegg foreligge konkrete og individuelle forhold i saken som tilsier at det foreligger en slik risiko,
se pkt. 3.4.2.
3.4.2 Konkret og individuell risiko for kjønnslemlestelse
De spørsmålene som er stilt i nemndmøtene i disse sakene har særlig relatert seg til spørsmålet om foreldrene ved retur til hjemlandet vil ha reelle muligheter til å forhindre at deres datter blir kjønnslemlestet. Dette forholdet har i praksis vært tillagt stor vekt ved risikovurderingen. En ser ofte at moren/faren har opplyst at hun/han ikke ønsker at datteren/døtrene skal kjønnslemlestes, men at hun/han ved retur til hjemlandet ikke vil være i stand til å motstå presset fra storfamilien eller andre. Ved risikovurderingen er det i praksis typisk vurdert hvilket familienettverk klageren har i hjemlandet, hva som er storfamiliens syn på spørsmålet om kjønnslemlestelse og hvorvidt jenter i familien normalt kjønnslemlestes eller ikke. I flere saker er det på bakgrunn av en slik individuell risikovurdering lagt til grunn at enslige kvinner uten nettverk, gjerne med datter/døtre født utenfor ekteskap, ikke vil ha evne til å beskytte henne/dem mot krav fra lokalsamfunnet på hjemstedet.
Ved vurderingen av om foreldrene vil ha reell mulighet til å forhindre kjønnslemlestelse, har UNE i flere avgjørelser nokså detaljert redegjort for landkunnskap som er avgjørende for å identifisere hvem som vil ta beslutningen om at inngrepet skal utføres, hvem som vil medvirke til beslutningen, om det foreligger lokalt press som bidrar til at beslutningen tas, hvem som utfører selve inngrepet og hvilke tvangsmidler og sanksjoner beslutningstakere har til rådighet for å utføre inngrepet. UNE har sett hen til om det er personer i klagerens nærmiljø (mor, far, besteforeldre, andre slektninger eller andre personer) som ikke ønsker at klageren skal kjønnslemlestes. Dersom det er (en av) disse som avgjør om inngrepet skal utføres, ser en - særlig i avgjørelsene fra Vest-Afrika - at det legges til grunn av klageren ikke vil bli kjønnslemlestet.
Dersom det dokumenteres at kjønnslemlestelse allerede har funnet sted, vil det ikke lenger foreligge en risiko. Det er ikke eksempler på at UNE per i dag har anmodet om slik dokumentasjon i forbindelse med avgjørelsen av en sak. I enkelte saker er det imidlertid uttrykkelig vist til at dette har vært vurdert, men at det ikke har vært ansett nødvendig å anmode om slik dokumentasjon. I en sak fremla klageren selv spesialist- erklæring på bakgrunn av en gynekologisk undersøkelse. Av erklæringen fremgikk det at klageren var kjønnslemlestet, men at hennes to døtre ikke var det.
4. Rett til vern i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd
4.1 Vern i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd første punktum.
Bestemmelsen gir beskyttelse til en videre personkrets enn den som omfattes av konvensjonens flyktningdefinisjon ved at det stilles et noe lavere krav til bevis og risiko for å være vernet mot utsendelse enn for anerkjennelse som flyktning i henhold til utlendingsloven §§ 16 og 17.
I saker der det foreligger usikkerhet knyttet til den individuelle risikoen for kjønnslemlestelse, er det særlig i nyere avgjørelser gitt vern etter denne bestemmelsen. Det er vist til at det foreligger en risiko utover en hypotetisk mulighet. I denne vurderingen er det sett hen til at en står overfor et barn som selv ikke har evnen til å forstå faren ved overgrepet eller til å beskytte seg selv.
4.2 Vern i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum
Etter utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum foreligger det i forbindelse med behandlingen av utlendingssaker og ved tvungen gjennomføring av et vedtak en plikt for utlendingsmyndighetene til å vurdere hvorvidt retur til hjemlandet innebærer nærliggende fare for at utlendingen kan miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Bestemmelsen tolkes i lys av bl.a EMK art. 3 og SP art. 7 og forstås slik at den omfatter fare for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling. Risiko for kjønnslemlestelse vil derfor som regel være omfattet av denne bestemmelsen.
Plikten til å vurdere returvernet etter § 15 første ledd foreligger ikke bare ved behandlingen av en asylsak, men ved alle sakstyper hvor et avslag innebærer retur til utlendingens hjemland. Det kan f.eks bli aktuelt å vurdere risikoen for kjønnslemlestelse i forbindelse med retur etter endt studium med studietillatelse, ulike typer arbeidstillatelser, tillatelser til utenlandske ansatte ved ambassader, NGOer osv.
UNE har bare noen få eksempler blant de tidligste avgjørelsene på at det er gitt vern i medhold av denne bestemmelsen. Risiko for kjønnslemlestelse har i disse avgjørelsene bare utgjort ett av flere forhold som ga grunnlag for vern.
5. Grunnlag for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag
Dersom det ikke foreligger grunnlag for asyl eller vern i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd, må det vurderes om det likevel foreligger grunnlag for tillatelse i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd, jf utlendingsforskriften § 21 annet ledd.
I flere vedtak er slik tillatelse gitt på grunnlag av at det foreligger en generell risiko og/eller viss usikkerhet knyttet til den individuelle risikoen for at klageren vil bli kjønnslemlestet ved retur til hjemlandet. Dette forholdet inngår som regel som ett av flere forhold i en helhetsvurdering. Det er gjerne lagt vekt på øvrige forhold som barnets/foreldrenes helse, morens/familiens manglende nettverk i hjemlandet eller barnets tilknytning til Norge i medhold av utlendingsforskriften § 21 b. I tillegg har som oftest medfølgende familiemedlemmer fått tillatelse i medhold av denne bestemmelsen, se pkt. 6.
6. Medfølgende familiemedlemmer – oppholdsgrunnlag.
Uavhengig av om hovedpersonen(e) har fått asyl, vern i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd eller oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, ser en av praksis at medfølgende familiemedlemmer i all hovedsak har fått oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd og utlendingsforskriften § 21 annet ledd. I den grad det er gitt vern i medhold utlendingsloven § 15 første ledd er det knyttet et selvstendig beskyttelsesbehov også til medfølgende familiemedlemmer.
I noen få saker er tillatelsen til medfølgende familiemedlemmer begrenset på ulike vis. Tillatelsen er her begrenset av hensyn til barnet. Det er vist til at det å få tillatelse i Norge ikke i seg selv sikrer barnet mot å bli kjønnslemlestet da det er kjent at jenter blir utsatt for slike overgrep selv om de er bosatt i Norge, se pkt. 7. Det bemerkes at enkelte av tillatelsene er begrenset på bakgrunn av tvil om identitet. Dette vil det ikke bli redegjort for i dette notatet.
7. I hvilken utstrekning er det tatt hensyn til at klageren fortsatt vil kunne risikere å bli kjønnslemlestet og at en oppholdstillatelse ikke gir effektivt vern mot fremtidige overgrep.
I flere avgjørelser har UNE sett hen til eventuell risiko for kjønnslemlestelse også etter at tillatelse er gitt. Det varierer imidlertid i hvilken utstrekning det er tatt hensyn til denne risikoen og hvordan dette har kommet til uttrykk i vedtaket:
7.1 Orientering om at kjønnslemlestelse og medvirkning til dette er straffbart og at dette kan gi grunnlag for utvisning
I flere avgjørelser, både for hovedpersonen og medfølgende familiemedlemmer, er det i vedtaket tatt inn informasjon om at kjønnslemlestelse er straffbart. Det er vist til lov om forbud mot kjønnslemlestelse § 1 og at medvirkning er straffbart. Videre er det vist til at dersom en er bosatt i Norge, så er kjønnslemlestelse eller medvirkning straffbart, uavhengig av om inngrepet skjer i Norge eller i et annet land, jf. straffelovens § 12 første ledd nr. 3 bokstav h. Det er ofte samtidig opplyst om at dette kan gi grunnlag for utvisning.
7.2. Mulighet for opphør/tilbakekall
I enkelte avgjørelser er det uttrykkelig vist til at vernet som flyktning for hovedpersonen kan kalles tilbake i medhold at flyktningkonvensjonens art. 1C 5 og utlendingsforskriften § 64 dersom klageren blir kjønnslemlestet. Det er videre vist til at dersom kjønnslemlestelse likevel finner sted vil dette kunne få betydning for retten til fornyet tillatelse på samme grunnlag og fortsatt opphold i Norge. I den sammenheng er det vist til at foreldrenes tillatelser i hovedsak er begrunnet i hensynet til barnet.
I enkelte avgjørelser der det er gitt vern i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd er det også vist til muligheten for tilbakekall.
7.3 Begrensning av tillatelse og vilkår
I to avgjørelser er det gitt begrenset tillatelse til medfølgende mor. Det vises i vedtakene til at det kun er risikoen for kjønnslemlestelse av datteren som tilsier at moren får arbeidstillatelse og at det som oftest er barnets egen familie som sørger for kjønnslemlesting av sine døtre. Det å få tillatelse i Norge vil i seg selv ikke sikre datteren mot et slikt overgrep. Tillatelsen til medfølgende mor er i disse to sakene begrenset ved at de ikke gir grunnlag for bosettingstillatelse eller familiegjenforening, jf utlendingsforskriften § 21 siste ledd. Videre er det satt som vilkår at datteren frem til hun er 18 år årlig må sannsynliggjøres at datteren ikke har blitt kjønnslemlestet. UNE har i disse sakene vurdert konsekvensene av å sette et slikt vilkår. Det er i vedtakene bemerket at det ikke foreligger lovhjemmel for å kreve at det foretas en underlivsundersøkelse, men det er lagt til grunn at helsepersonell vil kunne gjennomføre en slik underlivsundersøkelse etter anmodning fra klageren eller datteren selv når hun blir eldre. Det er videre forutsatt at en gynekologisk undersøkelse foretatt av leger ikke er påkrevd, men at en slik undersøkelse vil kunne gjennomføres av helsesøster eller annet helsepersonell etter kun å ha foretatt en visuell undersøkelse eller gjennom samtaler med barnet alene når barnets alder tilsier at det er hensiktsmessig. UNE har i disse sakene videre vurdert det medvirkeransvar som pålegges datteren.
I ytterligere to saker har UNE i vedtaket bedt Utlendingsdirektoratet om, i forbindelse med søknad om fornyelse og ev. søknad om bosettingstillatelse, om å vurdere i hvilken grad det kan være aktuelt å kreve nærmere sannsynliggjort at grunnlaget for tillatelsen fortsatt er til stede.
7.4 Varsling av barnevernet.
Dersom det i en sak er begrunnet bekymring for at det foreligger alvorlig omsorgssvikt, har UNE plikt til å varsle barnevernet, jf barnevernloven § 6-4. Det foreligger ikke krav til sikker kunnskap, men det må foreligge mer enn en vag mistanke. Dette vil typisk være aktuelt der det fremkommer opplysninger i saken som skaper tvil knyttet til om foreldrene vil kjønnslemleste sin datter uavhengig av om det gis opphold. UNE har i sin praksis bare ett eksempel på at det i vedtaket uttrykkelig er vist til at varslingsplikten er vurdert. Dette betyr imidlertid ikke at dette ikke har vært vurdert i andre saker, for eksempel i etterkant av at vedtak ble truffet.
8. Nærmere om resultatene i sakene
Det er særlig personer fra Somalia, Etiopia og Nigeria som er representert blant de sakene som UNE har behandlet til nå. I sakene fra Etiopia og Somalia har UNE vurdert risikoen for kjønnslemlestelse av eget tiltak, mens i sakene fra Nigeria har klageren/foreldrene selv anført frykt for kjønnslemlestelse.
Inkludert medfølgende foreldre har UNE truffet vedtak for 103 personer (fordelt på 49 vedtaksdokumenter) der risiko for kjønnslemlestelse har vært et aktuelt vurderingstema. Etter en individuell vurdering er det gitt asyl til 15 personer (9 vedtaksdokumenter), hvorav 11 personer (8 vedtaksdokumenter) som følge av risiko for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. Det er gitt vern i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd første punktum til 4 personer (4 vedtaksdokumenter), og vern i medhold av utlendingsloven § 15 første ledd annet punktum til 8 personer (2 vedtaksdokumenter). For totalt 11 personer (4 vedtaksdokumenter) har UNE ikke tatt klagen til følge. Dette gjelder personer fra henholdsvis Egypt, Nigeria, Kamerun og Niger der UNE har lagt til grunn, etter en individuell vurdering, at det ikke foreligger tilstrekkelig risiko for kjønnslemlestelse. Det er gitt oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i de gjenværende tilfellene. Mange av disse er medfølgende familiemedlemmer.
Det store flertallet av sakene er behandlet i nemndmøte med personlig fremmøte etter at foreldrene har forklart seg vedrørende risikoen for kjønnslemlestelse. Sakene er stort sett avgjort ved enstemmighet.