Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Andre artikler Berostillelse og suspensjon av utreiseplikt

Berostillelse og suspensjon av utreiseplikt

Av og til skjer det at UNE stiller avgrensede grupper av saker i bero, det vil si inntil videre lar være å fatte vedtak. Berostillelse av saker har noen ganger skjedd etter instruks fra departementet og andre ganger etter UNEs egen beslutning. UNE kan dessuten suspendere utreiseplikten for personer med endelige avslag.

 

Etter at klagesaksbehandlingen i utlendingssaker ble flyttet ut av Justisdepartementet ved opprettelsen av UNE i 2001, ble departementet med fagansvar for utlendingsfeltet (først Kommunal- og regionaldepartementet og senere Arbeids- og inkluderingsdepartementet) gitt fullmakt til å instruere UNE om å stille saker i bero. Fullmakten gjelder for grupper av saker, med en eller annen definert avgrensning, ut fra at departementet vil ha tid til å vurdere regelendringer, og eventuelt iverksette dem før sakene avgjøres.

Instruks fra departementet

Fullmakten departementet har til å instruere UNE om å stille saker i bero mens regelendringer vurderes, er benyttet en rekke ganger siden UNE ble opprettet. Første gang det skjedde var i UNEs oppstartfase, det vil si våren 2001, og gjaldt saker der studenter søkte om opphold etter avsluttet studium. Departementet instruerte om å stille disse sakene i bero mens det vurderte – og endte med å fjerne – bestemmelsen om fem års karantene etter avsluttet studium før det kunne innvilges arbeidstillatelse.

Et annet eksempel på at departementet instruerte om å stille saker i bero, var i desember 2003 da det ville vurdere om det fortsatt skulle være en klar hovedregel at søknader om familiegjenforening fra særkullsbarn skulle fremmes fra hjemlandet. Årsaken var det kontroversielle i at ektefelle kunne fremme søknad fra Norge, mens ektefelles særkullsbarn måtte søke fra hjemlandet.

Begge de ovennevnte eksemplene gjaldt ganske få saker. Men det finnes også et ferskt eksempel på at et svært stort antall saker kan ende med å bli berostilt over lengre tid. I slutten av august 2006 instruerte departementet om å stille i bero sakene til barn med tre års oppholdstid i Norge pr 1. april 2007. Denne berostillelsen varte i ni måneder, og for UNE omfattet den 1300 saker fordelt på 360 familieenheter, hvorav 2/3 var omgjøringsanmodninger, det vil si saker der det ved berostillelsen forelå endelige vedtak fra UNE.

På UNEs eget initiativ

I tillegg til at departementet kan stille saker i bero mens det vurderer regelendringer, kan UNE selv stille saker i bero når dette anses nødvendig av hensyn til forsvarlig saksbehandling. Dette har vært gjort i forbindelse med at informasjonen om utviklingen i et land eller område ikke har vært god nok, og/eller at situasjonen i seg selv har vært så uforutsigbar og labil at det har vært ansett nødvendig å se an den videre utviklingen før sakene behandles.

I februar 2003 stoppet UNE behandlingen av asylsaker for borgere av Irak. Berostillelsen skjedde i forkant av den amerikanskledede invasjonen, og bygget på den store usikkerheten med hensyn til hva som da ville skje de neste ukene og månedene. Usikkerheten var også knyttet til selve det skiftende i situasjonen, det vil si hvordan forventninger om forestående hendelser skiftet fra uke til uke, noe som ville gitt stor fare for ulikebehandling dersom saker fortløpende skulle behandles ut fra de siste vurderingene av sannsynlige scenarier.

Et senere eksempel på at UNE berostilte saker, men hvor berostillelsen først skjedde etter et krigsutbrudd, gjaldt Libanon i juli 2006. Også ved denne anledningen ble det ansett som fornuftig å vente en tid, slik at man visste mer om hvordan situasjonen ville utvikle seg videre.

For eksemplene Irak og Libanon var det behov for mer kunnskap om den videre utvikling knyttet til væpnet konflikt og en kvalifisert usikkerhet om omfanget og tidsperspektivene for krigshandlinger. Men UNE kan også stille saker i bero når det er behov for oppdatert informasjon og kunnskap om menneskerettssituasjonen i et land. Ut fra en slik begrunnelse ble saker vedrørende Etiopia stilt i bero i november 2005, slik at det kunne innhentes oppdatert og tilstrekkelig informasjon som faktagrunnlag for beslutningstakerne.

Suspensjon av utreiseplikt

I de forannevnte eksemplene, både på at departementet har instruert UNE om å stille saker i bero og at UNE har berostilt på eget initiativ, er utreiseplikten samtidig blitt suspendert for personer med endelige avslag i de aktuelle saker. Dermed har disse personene heller ikke vært aktuelle for tvangsmessig retur i den perioden utreiseplikten har vært suspendert.

Suspensjon av utreiseplikt for definerte grupper vil imidlertid også kunne innføres uten at tilsvarende saker stilles i bero. Dette skjedde for personer fra Somalia i november 2006. UNE mente da at faren for en stor regional militær konflikt var blitt betydelig større, ut fra stadig økende militær mobilisering og mislykkede forhandlinger. Derfor ble utreiseplikten suspendert slik at somaliere med endelige avslag ikke lenger hadde plikt til å returnere.

Forventningene om en relativt snarlig avklaring var imidlertid vesentlig lavere når det gjaldt Somalia enn for de andre eksemplene ovenfor. På grunn av dette ble Somalia-saker i UNE ikke stilt i bero, til tross for suspensjonen av utreiseplikt, hvilket innebar at det fortsatt ble fattet vedtak i Somalia-saker. Beslutningstakerne måtte da forholde seg til den for tiden enda større usikkerheten knyttet til et område hvor den politiske situasjonen har vært labil og uavklart i mange år.

Direktørens beslutning

Det står i utlendingsloven at UNE kan instruere politiet om å utsette iverksettingen av vedtak som innebærer at utlendingen må forlate riket. Når spørsmålet handler om hvorvidt det skal gis utsatt iverksetting i enkeltsaker (se også "Etter endelig avslag"), avgjøres dette av den saksansvarlige i UNE (vanligvis en nemndleder), og direktøren kan ikke overprøve vedkommendes beslutning.

Når spørsmålet derimot handler om å suspendere utreiseplikten for grupper av saker, det vil si å gi utsatt iverksetting ikke i enkeltsaker, men for mange saker på en gang, får direktøren en avgjørende rolle. Da blir det direktøren som på vegne av UNE instruerer politiet om å utsette iverksetting av alle vedtak innenfor en definert avgrensning. Hvis det er tvil om hvorvidt en enkeltsak faller innenfor eller utenfor avgrensningen, vil dette spørsmålet gå til beslutningstakeren i enkeltsaken.

Direktøren skal ikke overprøve UNEs beslutningstakere i enkeltsaker, men kan altså på vegne av UNE suspendere utreiseplikten også for grupper av saker hvor nylig fattede avslagsvedtak inngår. Det vil neppe være noen motsetning i dette dersom suspensjonen følger av en akutt forverret situasjon i et opprinnelsesland, men det vil kunne være flytende overganger mellom dette og situasjoner der forhold gradvis forverres over tid inntil det overskrides en grense i forhold til det forsvarlige ved returer. Direktøren praktiserer derfor at det forutfor en suspensjon av utreiseplikt føres en tett dialog med aktuelle beslutningstakere i UNE, ikke minst nemndledere som nylig har hatt inkluderte enkeltsaker oppe i nemndmøter.

Departementets fullmakter

Nåværende utlendingslov gir ikke departementet fullmakt til å instruere om å gi utsatt iverksetting for endelige avslag i tilsvarende saker som det instruerer om at skal stilles i bero. I praksis har ikke dette vært noe problem siden UNE i slike tilfeller likevel har gitt utsatt iverksetting. I et høringsbrev i november 2006 tar departementet opp om det i den nye utlendingsloven bør gis en slik fullmakt som det altså ikke har pr i dag. Forslaget til bestemmelse i den nye utlendingsloven lyder:

«Departementet kan instruere Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda om å instruere politiet om å utsette iverksettingen av en bestemt type vedtak som innebærer at utlendingen må forlate riket, i påvente av endringer i regelverket.»

Fra Ot prp nr 17 (1998-99):

«Som eksempel kan nevnes instruks om at søknader fra personer fra et bestemt område skal stilles i bero en tid fordi regjeringen overveier å ta i bruk bestemmelsen om kollektiv beskyttelse for personer fra dette området. Et annet eksempel er instruks om at en bestemt type saker skal stilles i bero i påvente av at forskriftsendring skal iverksettes. Instruksen kan også gå ut på at saker som er stilt i bero, skal tas under behandling.»


Artikkelen er hentet fra UNEs Årbok 2006, publisert 22.06.07.