Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Andre artikler Diskriminering bør ikke skje

Diskriminering bør ikke skje

UNE er ansvarlig for at avgjørelser som treffes ikke er strid med diskrimineringsvernet i norsk rett og internasjonale konvensjoner. Saksbehandlere og nemndledere må ha et aktivt forhold til diskrimineringsregelverket når vi behandler utlendingssaker.

Av Katrine Kleiven Mentzoni og Silje Marie Finsæther, Generell juridisk seksjon, UNE

Bakgrunn
Fra 1. januar 2006 ble håndhevingen av likestillings- og diskrimineringslovgivningen i Norge lagt til Likestillings- og diskrimineringsombudet (ombudet) og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (nemnda).

I januar 2014 trådte en rekke diskrimineringslover i kraft. Lovene viderefører i all hovedsak gjeldende regelverk, men det er gjort relativt omfattende lovtekniske og språklige endringer. Formålet med endringene er å fremme likestilling gjennom å styrke diskrimineringsvernet.

I det følgende gis det en kort redegjørelse for diskrimineringsregelverket og UNEs ansvar:

Hvilket ansvar har ombudet?
Ombudet skal fremme likestilling og diskrimineringsvern uavhengig av blant annet kjønn, etnisitet, religion, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder.

Norge er bundet av en rekke internasjonale konvensjoner som skal sikre ikke-diskriminering. I denne konteksten er det spesielt følgende konvensjoner som er relevante: 

  • Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 14 
  • Kvinnekonvensjonen
  • Diskrimineringskonvensjonen om etnisitet
  • Diskrimineringskonvensjonen om seksuell orientering
  • Diskriminering og tilgjengelighetskonvensjonen

Ombudet skal håndheve, rettlede og være en pådriver for å ivareta diskrimineringsforbudene i lovverket. Videre skal ombudet føre tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter de internasjonale konvensjonene.

Diskriminering i utlendingssaker
Diskrimineringsforbudene i lovverket er ment å omfatte alle samfunnsområder. I et utlendingsrettslig perspektiv er det spesielt likestillingsloven og diskrimineringslovene (etnisitet og seksuell orientering) som har betydning.

Kort fortalt:

  • Likestillingsloven skal fremme likestilling uavhengig av kjønn.
  • Diskrimineringsloven om etnisitet skal fremme likestilling uavhengig av etnisitet, religion og livssyn
  • Diskrimineringsloven om seksuell orientering skal fremme likestilling uavhengig av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk

UNEs plikter og ansvar
UNE plikter å overholde diskrimineringsvernet. Dersom en utlending mener at vi har brutt diskrimineringsvernet, kan han eller hun bringe saken inn for ombudet.

Partene har delt bevisbyrde. Dette betyr at personen som klager saken sin for ombudet, plikter å fremlegge opplysninger som kan gi ombudet grunn til å tro at diskriminering har skjedd. Motparten plikter på sin side å gi opplysninger som sannsynliggjør at diskriminering ikke har skjedd. Begge parter har opplysningsplikt. Dette gjelder selv om informasjonen er taushetsbelagt. Ifølge diskrimineringsombudsloven § 11 og § 13 kan brudd på opplysningsplikten straffes med bøter.

Etter at ombudet har vurdert opplysningene, gir de en skriftlig uttalelse. Uttalelsen er ikke rettslig bindende.

Partene kan bringe ombudets uttalelse inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Dersom nemnda kommer til at en part har brutt diskrimineringsvernet, kan det fattes vedtak om stansing, retting med videre etter diskrimineringsombudsloven § 7. Nemnda kan imidlertid ikke oppheve eller endre vedtak truffet av andre forvaltningsorganer. Nemnda kan heller ikke gi pålegg om hvordan kompetanse til å treffe vedtak må utøves for ikke å komme i strid med diskrimineringsvernet etter diskrimineringsombudsloven § 9.

Dersom UNE forsettlig eller uaktsomt unnlater å etterkomme pålegg gitt i endelig vedtak av nemnda, kan UNE straffes med bøter.

Hvordan bør UNE forholde seg til diskrimineringslovgivningen i enkeltsaker?
Saksbehandlingen i UNE skal være korrekt og i tråd med gjeldende nasjonal lovgivning og Norges internasjonale forpliktelser.

Spørsmål om diskriminering kan komme opp i alle typer saker. Til nå har henvendelser fra ombudet kun forekommet i familieinnvandringssakene.

Saksbehandlere og nemndledere må være kjent med det ansvar UNE har for å overholde diskrimineringsvernet. Hvis saksbehandler og/eller nemndleder er i tvil om UNEs vedtak kan føre til brudd på diskrimineringsvernet, bør dette diskuteres. Ved konkrete anførsler om diskriminering i enkeltsaker, bør disse imøtegås.

Det finnes for tiden ikke faste rutiner for hvordan UNE skal behandle henvendelser fra ombudet. Inntil slike rutiner eventuelt kommer på plass, kan IR-10-16-01 om ombudsmannssaker anvendes så langt den passer.