Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Andre artikler Innvandringspolitisk hoggestabbe

Innvandringspolitisk hoggestabbe

Tale fra partileder Siv Jensen ved UNEs 10-årsjubileum

UNE har helt siden opprettelsen vært heftig debattert blant de politiske partiene. Mens FrP vil legge det ned, gir andre nemnda skylden for alt galt i norsk innvandringspolitikk. Uansett politisk syn, kan ingen frata UNE at den gjør det den er satt til å gjøre.

Stortinget lager lovene

Siv Jensen. Foto: Per Oscar SkjellnanFremskrittspartiets motstand mot UNE handler ikke om det arbeidet som blir gjort, men kritikken knytter seg i hovedsak til at politikere opprettet nemnda for å selv slippe å ta stilling til de aller vanskeligste sakene. Maria Amelie-saken fra tidligere i år er et godt eksempel.

 I denne saken viste UNE at de utfører sine oppgaver godt, og behandlet klagesaken i tråd med politikernes formelle føringer. Til tross for regjeringsmedlemmers forsøk på å påvirke UNEs avgjørelser, valgte UNE å gjøre den jobben de er satt til å gjøre – fatte vedtak innenfor lovgivers gitte rammer. Så kan det selvfølgelig diskuteres hvorvidt den valgte løsningen var heldig. Fremskrittspartiet advarte mot å gi fra seg politisk styring i utlendingssaker, og Maria Amelie-saken mener jeg er et godt eksempel på at flere burde lyttet til FrPs advarsler. Noen ganger er det ekstra viktig at politikere tar ansvaret for det regelverket som er laget.

 Terje Sjeggestad valgte også å uttale seg i debatten om UNEs rolle i utlendingssaker. På mange måter tror jeg det var det som trengtes for å få politikerne til å innse at UNE har utfylt sin rolle tilfredsstillende. Dermed måtte alle politiske ønsker gå veien om konkrete forslag til endringer av gjeldende regelverk.

 Utad er UNE blitt fremstilt som ei nemnd bestående av «ansiktsløse byråkrater». Når innvandringssaker blir fremstilt som håpløse, er det UNE som får skylden. Det er ikke bare urettferdig – det er også feil. Vi vet hvem som lager regelverket, og vi vet hvem som må forholde seg til det. Når regelverket ikke gir de resultatene politikerne ønsker, nytter det lite å skylde på dem som er satt til å følge det. Sistnevnte gjør en jobb hvor det ikke er plass til vinglete posisjonspolitikere som angrer på det lovverket de selv har skapt. Og selv om det ikke har gått på skinner bestandig, synes jeg UNE fortjener honnør for å forholde seg trofast til sin oppgave.

 Tidligere var det Justisdepartementet som avgjorde klagesakene på utlendingsfeltet, med statsråden som øverste myndighet. Selv om det er tvilsomt at dette var den beste løsningen, kom i alle tilfeller statsrådene ingen vei med å skylde på de «ansiktsløse byråkratene». For politikerne som syntes det var ubehagelig å bli stilt til ansvar for saksbehandlingen var UNE en perfekt kreasjon. Det var fra første dag en innvandringspolitisk hoggestabbe, opprettet av svært bevisste politikere som ville fri seg fra den problematiske rollen i å måtte forsvare konsekvensene av det regelverket de hadde vedtatt.

 Til tross for Fremskrittspartiets motstand mot opprettelsen av UNE, lar jeg meg likevel imponere. Direktør Terje Sjeggestad har vært en viktig bidragsyter til UNEs gode renommé, og har tydelig markert seg som en dyktig og engasjert direktør som har bidratt til at forholdet mellom UNE og Stortinget er godt. Sjeggestads deltakelse i samfunnsdebatten og klargjørende innlegg tror jeg også har bidratt til å uskadeliggjøre den kritikken UNE har fått i enkeltsaker.

Prinsipielle og vanskelige spørsmål

Avgjørelser i asyl- og innvandringssaker er ofte både vanskelige og prinsipielle. Da er det viktig for politikerne å huske at deres avgjørelser får konsekvenser. Velger man å legge strenge byråkratiske rammer for enhver enkeltsak som skal behandles, må politikerne ta dette på sin egen kappe.

Til tross for de strenge lovgiverskapte rammene UNE må forholde seg til, klarte de likevel å behandle over 16 000 saker i 2009. Det sier litt om trykket på norsk asylpolitikk.

De prinsipielle og vanskelige spørsmålene er også dem som gir grunn til å diskutere om dagens ordning er den beste. En ekstra klagemulighet i asyl- og innvandringssaker bidrar til at det blir enklere å trenere saker som avhenger av kort saksbehandlingstid. Mye ressurser brukes på saker som havner for domstolene som burde fått sin endelige avslutning hos Utlendingsdirektoratet (UDI). Spesielt kan det vises til at kun 6,9 prosent av UDIs vedtak ble helt eller delvis omgjort av UNE i 2009.

Selv om UNE stadig får flere saker å behandle, viser tallene for 2009 at domstolene er enig i avgjørelsene som UNE tar. Av 65 rettskraftige dommer fikk UNE medhold i 49. Fremskrittspartiet har tidligere gitt skryt til UNE, og dette kan jeg gledelig bekrefte at vi står ved også i dag. Ved behandling av utlendingssaker er det mange hensyn som skal ivaretas. Antall saker hvor domstolen har gitt UNE medhold, viser at nemnda behersker denne balansegangen.

UNE har noe å lære bort

Noe er helt tydelig gjort riktig i organiseringen av UNE. Til sammenligning hersket det kaos rundt UDI for en tid tilbake. Ingen visste hvem som var ansvarlig, statsråden visste ingenting og UDI fulgte ikke opp signaler fra Stortinget.

Utlendingsdirektoratet nevnes kun som et eksempel. I flere deler av forvaltningen foreligger stort forbedringspotensial. Det oppstår fra tid til annen alltid konflikter mellom politikere og offentlige instanser. Selv om Utlendingsnemnda ofte får kritikk i media, også av FrP, vet jeg som stortingspolitiker at forholdet mellom Stortinget og UNE er godt. Det er ingen suksessfaktor i seg selv å ta populære avgjørelser, men det er en suksessfaktor å ta riktige avgjørelser. Selv om UNE også har hatt noen fallgruver underveis, sitter jeg igjen med et godt helhetsinntrykk.

Etter ti år i virke er FrP imidlertid ikke i tvil om at Utlendingsnemnda bør legges ned i sin nåværende form. Vi er grunnleggende uenig i at nemnda skal ta over det politiske ansvaret for norsk innvandringspolitikk. Likevel har jeg ingen problemer med å gratulere for vel gjennomførte ti år. Jeg håper bare det ikke blir ti nye år.

Artikken er hentet fra UNEs Årbok 2010, publisert i juli 2011.