Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Andre artikler Klagesaksbehandlingen i praksis

Klagesaksbehandlingen i praksis

Avgjørelsesformer i UNE:

Stornemnd: Denne avgjørelsesformen ble innført 09.09.05. Bestemmelsene om stornemnd innebærer at saker av prinsipiell betydning, saker med store samfunnsmessige eller økonomiske konsekvenser og saker på områder der det er tendenser til ulik praksis, kan avgjøres på denne måten. Departementet og UDI kan kreve at en sak som nevnt avgjøres i stornemnd. Departementet kan beslutte at et vedtak truffet av UDI til gunst for utlendingen skal overprøves av UNE, og slike saker skal behandles i stornemnd. Når det gjelder nemndledernes beslutning om behandling i stornemnd, vises det til «Saksgang innenfor hver avgjørelsesform» nedenfor. I stornemndbehandling deltar tre nemndledere og fire nemndmedlemmer, hvorav to er oppnevnt etter forslag fra humanitære organisasjoner. Den første saken i stornemnd ble avgjort i desember 2006.

Nemndmøte: Saker som byr på tvilsspørsmål av vesentlig betydning for avgjørelsen av saken, skal behandles i nemndmøte. Også saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål, kan behandles i nemndmøte. I behandlingen deltar en nemndleder og to nemndmedlemmer, hvorav det ene er oppnevnt etter forslag fra humanitære organisasjoner.
Nemndleder: Saker som ikke byr på tvilsspørsmål av vesentlig betydning for avgjørelsen av saken, kan avgjøres av en nemndleder.

Sekretariatet: I henhold til utlendingsloven kan UNE delegere vedtaksmyndighet til sekretariatet i saker som etter loven kan avgjøres av en nemndleder. Dette er gjort ved interne retningslinjer der det er et grunnvilkår at det er åpenbart at UDIs vedtak bør opprettholdes eller endres.

Omgjøringsanmodninger (anmodninger om omgjøring i en sak som allerede er klagebehandlet) kan i prinsippet undergis alle fire avgjørelsesformer og vurderes etter samme kriterier for valg av avgjørelsesform som beskrevet foran. I praksis avgjøres de fleste omgjøringsanmodninger av nemndleder eller sekretariatet.

Saksgang innenfor hver avgjørelsesform

Generelt: Når en klagesak kommer inn til UNE fra UDI, tildeles den en saksbehandler. Dersom saken ikke skal avgjøres i sekretariatet, utpeker vedkommende saksbehandler nemndleder i saken etter et tilfeldighetsprinsipp, ved bruk av et elektronisk verktøy.
Stornemnd og nemndmøte. Saksbehandleren tar spørsmålet om avgjørelsesform opp med den nemndlederen som skal behandle saken. Saksbehandleren kan foreslå at avgjørelsesformen skal være nemndleder eller nemndmøte, ev. stornemnd, men det er nemndlederen som avgjør dette spørsmålet. Når det gjelder stornemnd, skal imidlertid en begrunnet anmodning om dette forelegges for direktøren til kontroll av at vilkårene for stornemndbehandling er oppfylt. En nemndleder som mener at det er truffet et lovstridig vedtak i nemndmøte til ugunst for utlendingen, kan på samme måte anmode om at saken behandles på nytt i stornemnd.

Nemndlederen i saken er ansvarlig for saksforberedelsen. Saksbehandleren forbereder saken og skriver merknader til bruk i (stor)nemndmøtet. Landinfo trekkes inn i forberedelsen i den grad det er behov for det. Landinformasjon av betydning for saken og ev. generelle notater om faglige spørsmål sendes nemndmedlemmene på forhånd. I nemndmøtesaker utpekes de to nemndmedlemmene elektronisk, mens de fire stornemndmedlemmene er faste, men kan erstattes med varamedlemmer ved behov. Deltakelsen av to nemndledere i tillegg til den nemndlederen som er ansvarlig for en stornemndsak, går på omgang blant nemndlederne.

Forut for (stor)nemndmøtet forbereder nemndmedlemmene seg til saken i UNEs lokaler ved å sette seg inn i sakens dokumenter, herunder merknadene. Selve møtet, som vi ikke går inn på her, ledes av (den ansvarlige) nemndlederen. Det kan holdes både med og uten personlig fremmøte av klageren, men klageren skal som hovedregel gis adgang til å møte i asylsaker. Det skal fremgå av vedtaket om avgjørelsen er enstemmig eller med dissens, og ev. hvem som har dissentert. Vedtaket skrives bare under av (den ansvarlige) nemndlederen. Spesielt for stornemndvedtak er at det skal fremgå hva som er ment å være presedensvirkningene av vedtaket. Bl.a. dette innebærer at det finner sted et ganske omfattende arbeid med vedtaket fra alle beslutningsfatternes side i etterkant av møtet.

Nemndleder: Saksbehandleren skriver utkast til vedtak og forelegger det for nemndlederen. Nemndlederen kan be saksbehandleren om f.eks. ytterligere utredninger/undersøkelser i saken/innhenting av dokumenter og kan endre utkastet. Nemndlederen avgjør saken og underskriver vedtaket.

Sekretariatet: Er sekretariatet i tvil om vilkårene for delegasjon er til stede i en konkret sak, skal spørsmålet forelegges for en nemndleder, som beslutter avgjørelsesformen. Sekretariatet skal også alltid vurdere konkret om en sak som det generelt er delegert vedtakskompetanse i, likevel bør forelegges nemndleder for avgjørelse.
Når sekretariatet avgjør en sak, skriver saksbehandleren utkast til vedtak og forelegger det for vedkommende seksjonssjef (alternativt en annen erfaren «annenhåndsbehandler») til behandling og avgjørelse. Vedtaket underskrives av begge.

UNEs utfordringer i arbeidet med likebehandling

Likebehandling og forutsigbarhet er en del av rettssikkerhetsbegrepet og viktig av hensyn til klagerne og tilliten til UNE. Bl.a. på grunn av det store antallet selvstendige beslutningsfattere (p.t. 18 nemndledere og 250 lekfolk, samt sekretariatet) er det en stor utfordring å få til størst mulig grad av likebehandling ved at sammenliknbare saker får lik avgjørelsesform og likt utfall. For å oppnå dette utarbeides det fagnotater som gir veiledning ved avgjørelsen av saker og praksisnotater som sier noe om praksis på et bestemt område, sammendrag av saker legges inn i en praksisbase, det utarbeides oversikter til Årboka over praksis det siste året, det gis interne retningslinjer som skal bidra til likebehandling, hver juridisk seksjon har en praksisrådgiver og en MR-ansvarlig bl.a. begrunnet i arbeidet med likebehandling, en stilling i UNE er tillagt et særlig ansvar for likebehandling og det holdes fagmøter, herunder i et forum kalt Likebehandlingsforumet.

For å motvirke forskjellsbehandling hadde UNE tidligere det lovbestemte Koordineringsutvalget, som kunne etterprøve om sammenliknbare vedtak som var truffet, var blitt undergitt samme avgjørelsesform og hadde fått samme utfall. Utvalget ble nedlagt da stornemnd ble innført. Som nevnt kan stornemnda bl.a. få til behandling «saker på områder der det er tendenser til ulik praksis», men kan ikke gå inn og vurdere en praksis. For å få stornemndas synspunkter er UNE avhengig av å få inn en sak på vedkommende område som egner seg for stornemndbehandling. I tillegg til å ha virkning for den avgjorte saken, har et stornemndvedtak som nevnt nærmere fastsatte presedensvirkninger for fremtidige saker både i UDI og UNE.

UNE hadde ved årsskiftet 2006/07 18 nemndledere, og disse er nøkkelpersoner i arbeidet med likebehandling. Nemndlederne beslutter avgjørelsesform i alle saker de får seg tildelt, og de treffer vedtak etter forberedelse av sekretariatet i en rekke saker. De må rette seg etter presedensvirkningene av et stornemndvedtak, og de må kjenne UNEs praksis på et område og legge den til grunn som en rettskilde. Det redegjøres for gjeldende praksis i (stor)nemndmøter. Likevel er det et faktum at det forekommer sprikende vedtak både når det gjelder avgjørelsesform og utfall.

Nemndlederne er selvstendige beslutningsfattere. UNEs vedtak kan bare overprøves av domstolene. Et vedtak som faller utenfor etablert praksis er ikke ugyldig av den grunn, men det er et mål at det skal fremgå av et slikt vedtak på hvilken måte det atskiller seg fra sammenliknbare vedtak. Da vedtak truffet av en nemndleder eller i nemndmøte ikke har presedensvirkninger, vil det i slike tilfeller være etterfølgende praksis som indikerer om UNE har lagt om praksis eller om vedtaket var et enkeltstående tilfelle.

Det kan være grunn til å understreke at når to saker som tilsynelatende virker sammenliknbare, har fått ulikt utfall, skyldes dette i mange tilfeller at sakene i virkeligheten er så forskjellige at avgjørelsen i begge er helt i overensstemmelse med praksis.

Artikkelen er hentet fra UNEs årbok 2006, publisert 22.06.07