Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Andre artikler Mange og dyktige jurister

Mange og dyktige jurister

Norsk og internasjonal rett. Konvensjoner, lover og forskrifter. Utlendingsnemnda (UNE) som et domstolliknende forvaltningsorgan på et fagfelt med svært inngripende vedtak av stor betydning for klagernes videre livsløp. Da er det helt naturlig å se solid juridisk kompetanse som et avgjørende verktøy i jobben man er satt til å gjøre.

UNE hadde ved utgangen av 2008 mer enn 170 jurister, og antallet er voksende. Kjent for offentligheten er nøkkelrollen nemndleder, det vil si våre beslutningsfattere med dommerkompetanse som leder nemndmøter i alle saker med vesentlige tvilsspørsmål og selv fatter vedtak i et stort antall enklere saker. Men enten sakene skal avgjøres i nemndmøte eller av en nemndleder må de forberedes, og de aller fleste av UNEs jurister jobber i de juridiske seksjonene (sekretariatet) som saksforberedere for beslutningsfatterne.

Kjenner tankegangen

Nemndlederne er jurister, og saksbehandlerne forbereder saker for nemndlederne. Jurister som saksbehandlere har gode forutsetninger for å forberede sakene slik nemndlederne vil ha dem. Felles utdanningsbakgrunn, kjent tankegang, samme språk og felles referanserammer er nyttig i arbeidet fram mot ferdige tekster i såkalte «merknader» (sakspapirer til bruk i bl.a. nemndmøter) og vedtak.

Den felles tilnærmingen, forståelsen og kommunikasjonen juristene imellom styrkes også gjennom at UNE alltid har stilt høye kompetansekrav. Det er ikke nok å være jurist, man skal dessuten være en dyktig jurist.

Juridisk metode


Vurderingen av om en utlending skal eller kan gis en tillatelse må skje ved bruk av juridisk metode. Omstendighetene i enkeltsaken, som både kan handle om personlige forhold og forholdene i opprinnelseslandet, må ses opp mot de konvensjoner Norge har forpliktet seg til å følge og bestemmelser gitt av vårt eget politiske system. Ulike rettskilder må vurderes og vektes, men vil i de aller fleste tilfeller bekrefte hverandre.

Både i konvensjoner, utlendingslov og utlendingsforskrift finnes hoved-regler og unntak, og eventuelt også unntak fra unntakene. Hvor konsekvent en hovedregel skal følges, og derigjennom hvor stor åpning det er for å anvende unntaks-bestemmelsene, vil ikke alltid følge direkte av bestemmelsen, men må avklares med hjelp av forarbeidene. Den type vekting, leting og vurdering er jurister opplært i. UNEs ansatte bruker også en rekke andre rettskilder, som for eksempel juridisk teori og avgjørelser og praksis fra den europeiske menneskerettsdomstol og norske domstoler.

Et ofte utfordrende tema er i hvilken grad det er rom for å utøve skjønn, det vil si definere et såkalt «skjønnsrom». Det er umulig for politikerne å beskrive alle sider av virkeligheten i presise regler, og ofte er det både upraktisk og uhensiktsmessig å forsøke. Derfor finnes det i mange tilfeller unntakshjemler som gjør at beslutningsfattere etter en skjønnsmessig vurdering kan se bort fra hovedreglene.

UNEs beslutningsfattere har både rett og plikt til å utøve skjønn. Men det er ofte rammer som avgrenser hvor fritt skjønnet kan være. Dersom beslutningsfatterne satte sitt eget skjønn over regler, prinsipper og formål, ville de tiltatt seg en makt de ikke skal ha. Det å utrede, beskrive og tydeliggjøre rammene for skjønnet er en naturlig del av sekretariatets saksforberedelse, og også dette har dyktige jurister gode forutsetninger for å gjøre. 

Dybdekompetanse


Det er alltid en fordel dersom nyrekrutterte jurister i studietiden eller i tidligere jobber har vist særskilt interesse for tematikk tilknyttet utlendingsfeltet, og mange har masteroppgave eller spesialkurs relatert til menneskerettigheter eller utlendingsrett. Et ektefølt engasjement for internasjonale spørsmål er også et godt utgangspunkt.

Vel plassert innenfor UNEs yttervegger starter veien mot dybdekompetanse på den jus og de temaer som er viktig på feltet. Det er mye å fordype seg i. FNs flyktningkonvensjon, torturkonvensjon og barnekonvensjon, den europeiske menneskerettskonvensjonen, folkeretten, Dublin II-forordningen, Schengen-samarbeidet, utlendingsloven, utlendingsforskriften, statsborgerloven, statsborgerforskriften, menneskerettsloven og forvaltningsloven er sentrale på UNEs virkefelt, men selv ei så lang liste er ikke uttømmende. Opplæringen skjer gjennom det daglige arbeidet og intern og ekstern kursing.

Noen medarbeidere får særskilte oppgaver som ressurspersoner for øvrige kolleger, og dette kan gjelde både jurister og andre (se også artikkel side 8). UNE har praksisrådgivere som bidrar til likebehandling, synliggjør eventuell forskjellsbehandling og beskriver praksis og praksisutvikling. UNE har videre MR-ansvarlige (MR = menneskerettigheter) som følger med i internasjonal rettsutvikling, koordinerer kunnskap og utreder generelle MR-relaterte temaer, for eksempel bestemte temaer omtalt i konvensjoner, lover og konkrete dommer.

Utenforstående evaluatorer, forskere eller andre som i forbindelse med oppdrag eller oppgaver har vært i nærkontakt med UNEs ressurspersoner på ulike temaer på menneskeretts- eller utlendingsfeltet, har gjennomgående gitt stor honnør til den kompetansen som er bygget opp. Dette er synliggjort i diverse rapporter og artikler som omtaler UNE.

Garantist for rettssikkerhet


Den kompetanse, identitet og rolleforståelse som finnes i UNEs sekretariat, ble i den store uavhengige UNE-evalueringen i 2003 beskrevet som et viktig bidrag til rettssikkerheten på feltet. Evaluatorene (firmaet rhKnoff i samarbeid med Agenda & Utvikling og dr. juris Jan Fridthjof Bernt) mente det ga større rettssikkerhet med et fagkyndig sekretariat i UNE til å forberede klagesakene for nemndmøter og nemndledere enn hva som ville vært tilfelle i en formalisert topartsprosess hvor UDI og klagers advokat sto mot hverandre i en mer domstolslik ordning.

Resonnementet bygget på rettssikkerhetsverdien som ligger i at UNEs kompetente saksbehandlere, uten å identifisere seg med UDIs vedtak, også ser etter argumenter og omstendigheter som trekker i retning av å ta klager til følge. I evalueringsrapporten påpekes faren for at klagerne, uten et slikt sekretariat i UNE, i større grad ville vært prisgitt kvalitetsforskjeller og tilfeldigheter knyttet til advokatbistanden. Rapporten konkluderte således med at en eventuell omlegging til formalisert topartsprosess ville medført fare for dårligere rettssikkerhet.

Artikkelen er hentet fra UNEs Årbok 2008, publisert 17.06.2009