Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Andre artikler Ros, kritikk og håp for fremtiden

Ros, kritikk og håp for fremtiden

Tale fra leder i Stortingets kommunal- og forvaltningskomité Heikki Holmås ved UNEs 10-årsjubileum

Jeg er veldig glad for å være her og vil bare begynne med å si gratulerer med dagen eller gratulerer med året – det kan ikke sies for ofte.

Heikki Holmås. Foto: Per Oscar SkjellnanSiden dette er en jubileumstale, så gir det noen begrensninger i forhold til innholdet, men la meg begynne med å si at jeg har tenkt både å rose dere grådig og så har jeg tenkt å gi dere noe flengende kritikk – og så har jeg tenkt å avslutte med et slags håp for fremtiden.

La meg begynne med det store bildet – for det faller veldig lett ut av sikte i en diskusjon om utlendingspolitikken. I lille Norge med 4,9 millioner innbyggere, tar vi imot en del flyktninger. Vi snakker om asylsøkere, og det er tross alt det som preger hoveddebatten i utlendingspolitikken. Hvis vi tenker på de mellom ti og tjue tusen asylsøkerne som har kommet de siste årene – og enda færre i årene før, så er det forsvinnende lite når vi ser det i den store sammenhengen.

Det er over 43 millioner mennesker på flukt i verden. Over 16 millioner av dem flykter over landegrensene. For å sette ting i perspektiv: av disse kommer knapt 300 000 mennesker til Europa og søker om asyl, og enda færre mennesker kommer til Norge. Likevel er det det voldsomme antallet som er hoveddebatten i norsk asylpolitikk. I 2009 fikk færre opphold i Norge etter asylsøknad, etter at vi hadde hatt en økning i 2006-2008 enn etter å ha søkt om familieinnvandring – men er det noen i Norge som har fått det med seg?
Når det gjelder innvandringspolitikken er det to ting jeg vil trekke opp. Det ene er at vi etter hvert har fått delt debatten i innvandring og integrering. Det synes jeg har vært positivt.

Vi har hatt en interesse av å dele debatten fordi det handler om hvordan vi oppfører oss i forhold til folket som kommer hit eller som vokser opp i dette landet som vi er så glade i – enten vi er det ene eller det andre. Hvis du bor på østkanten i Oslo, så vet du at det er en flerkulturell by og at de menneskene som omtales som innvandrere er norske borgere og nordmenn. Dette er et veldig viktig utgangspunkt for integreringsdebatten. Som innflytter fra Bergen til Oslo sier jeg: jeg har jo ikke to hjerter, men jeg har to byer i mitt hjerte. På samme måte er det for unger som vokser opp i Norge med innvandrerforeldre. Mange av dem har to land i sitt hjerte.

Det andre et at vi nordmenn reiser stadig mer rundt omkring i verden. Vi gifter oss med mennesker fra andre land; min ene lillesøster har funnet seg en danske og flyttet til Danmark, min andre har funnet seg en texaner. Og min fetter fant sin filippinske kone i Danmark, og de har fått barn sammen. Typisk nok har min fetter fått problemer med å få kone og barn til Norge på grunn av alle de vanskelig håndterbare reglene vi har laget.

Poenget er at alle vanlige nordmenn etter hvert kommer i kontakt med utlendingsmyndighetene på en eller annen måte, og det betyr at vi må dreie UNEs og UDIs oppgaver fra å være reninnvandringskontroll, altså en grensekontroll, til å bli et serviceorgan for alle de menneskene som bor i Norge.

Før jul så vi på tv et barnebarn som ikke fikk se sin bestemor fra Pakistan fordi vi i Norge ikke anså returforutseningene som oppfylt. Sånne ting er vi som politikere nødt til å ta fatt i. Vi er nødt til å sørge for å gi den servicen til folk som er i Norge, slik at de får lov til å leve et verdig liv her. Det er i hvert fall mitt utgangspunkt.

Men så til dere. Jeg vil si at opprettelsen av Utlendingsnemnda i 2001 var et stort sivilisatorisk skritt. Da gikk vi fra enevelde til rettsstat – fra diktatur til et noe mer opplyst noe.

Jeg kjenner folk som jobbet som jurister i Justisdepartementet den gangen enkeltsakene havnet på bordet. Det var da som nå medieoppslag og mye oppmerksomhet rundt utvalgte saker. Og det ble gjerne slik at man først fattet vedtaket og så fant man begrunnelsen etterpå – og det er ikke rettssikkerhet.

Det er også derfor jeg er uenig med Erna Solberg. Jeg er skeptisk til retorikken eller tanken som går ut på at en sak er så spesiell at vi bare skal gripe inn i denne saken uten at det får presedensvirkninger for alle andre saker.
Ta Marie Amelie-saken. Hvis vi i den saken hadde gått og sagt: denne saken er så spesiell at vi skal ordne opp i denne og ikke i andre, istedenfor å gjøre det vi gjør nå, nemlig å endre regelverket, så hadde vi undergravd rettsstatsprinsippet og rettssikkerhetsprinsippene i Norge. Så jeg er ikke for – i utgangspunktet – å skulle instruere Utlendingsnemnda i mer generelle fortolkninger. Jeg mener at regelverket slik vi har det i dag er godt, med muligheten for å gi forskrifter. Dette er en diskusjon vi skal ta nå som vi skal vurdere NOU-en som har foreslått en fremtidig UNE-organisering.

Sivilisasjon. Dere står for sivilisasjon. Terje Sjeggestad pleier å si at dere er de største forvarerene av menneskerettigheter i Norge. Det synes jeg er veldig vakkert sagt. Jeg håper flest mulig av dere føler det som den viktigste oppgaven dere har, for det handler om å sørge for at de som er de mest utstøtte og mest sårbare i samfunnet skal få en skikkelig behandling av sakene sine. Enkeltmennesker kan ha veldig gode grunner for å komme til Norge, men likevel få asylavslag. Det betyr ikke at disse er lykkejegere. Jeg mener at det er rom for et større humanitært rom, og det er en levende debatt.

Det er ingen tvil om at dere som sitter her har en politisk rolle. Dere spiller en rolle i utviklingen av politikk fordi når dere bestemmer dere for å la være å sende folk tilbake til Hellas, så er det på mange måter et politisk valg dere tar. Det er rettsmessig i forhold til gjeldende konvensjoner, men dere spiller en rolle i den politiske debatten fordi dere vet at det blir bråk rundt det dere gjør.

Når dere velger å sende folk tilbake igjen til Hellas, da undrer jeg hvordan dere klarer å gjøre det med alle de motforestillingene som kommer – samtidig som FN og andre pusher på og sier dette ikke er rimelig. Da tar dere også noen politiske valg, og jeg mener det ligger en utvikling i praksisen deres i retning av at innvandringspolitiske hensyn veies tyngre og andre hensyn er tonet ned. Det er min påstand – og så får vi ta en diskusjon om det.

Jeg vil illustrere det konkret med eksemplet med lengeværende barn. Terje Sjeggestad har i debatter vært ryddig og sagt: vi er lydhøre for politiske vedtak, ikke politiske signaler. Det har jeg alltid tenkt har vært riktig. Men da vi kodifiserte dette gjennom den gamle utlendingsloven og særlig vektla barns tilknytning til riket, mente jeg at vi hadde gjort et veldig klart lovvedtak som sa at her skal man ta bedre hensyn til barna. Og så opplevde vi at det skjedde i begynnelsen, men at det ikke skjer i dag. Jeg mener at det har skjedd en utvikling her, som har ledet til at dere i dag tar avgjørelser som er i strid med det som var vår intensjon da vi fattet vedtak om dette på Stortinget.

Når vi kan sende barn som har vært her i ti år til Irak, mener jeg at det er ikke i tråd med våre vedtak. Stortingsflertallet fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har bemerket at jo større betydning avgjørelsen har for barnets situasjon, desto mer skal det til for å legge vekt på innvandringsregulerende hensyn. Da mener jeg den praksisen som er i dag ikke er riktig. Derfor så må vi jo gjøre noe med dette, blant annet gjennom en stortingsmelding om barn på flukt, nettopp fordi vi mener at dette er et spørsmål som må belyses klarere.

Og da skal jeg bare si: Det er mange ting som er viktige for fremtiden.

Innvandringspolitikken vil være et levende debattfelt i årene som kommer, og det er et veldig spennende område å være politisk deltager på. Vi ser at når debatten handler om at vi ikke har kontroll på antall asylsøkere som kommer, så strammes det inn. Hvis det handler om enkeltmenneskene, så endres folkeopinionen. Dette ser vi hele tiden med engasjementet knyttet til alle sakene rundt omkring over hele landet. Da endrer vi reglene i disse enkeltmenneskenes favør.

Til slutt vil jeg ønske dere lykke til. Husk at dere er de siste vokterne av menneskerettigheter og humanitet for de mest utsatte i samfunnet. Gjør den jobben med et kaldt hode og et varmt hjerte – aldri omvendt.

Artikken er hentet fra UNEs Årbok 2010, publisert i juli 2011.