Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Andre artikler Skal leger innvilge opphold?

Skal leger innvilge opphold?

Hovedspørsmålene i asylsaker handler i utgangspunktet om andre forhold enn helse. Men hvis hovedgrunnlaget ikke fører fram, kan spørsmålet være om asylsøkeren bør gis oppholdstillatelse på såkalt «humanitært grunnlag» som følge av en sykdom eller en sykdomslignende tilstand. Og da kan helseerklæringer få stor betydning.

UNE har ikke egne medisinske rådgivere. Det innebærer at nemnda, i motsetning til for eksempel Trygderetten, ikke kan prøve selve den medisinske vurdering som er gitt i en lege- eller psykologerklæring. Dette utgangspunktet utfordres imidlertid av at UNE må forholde seg til flere potensielle svakheter ved helseerklæringene.

UNE får inn en rekke helseerklæringer som inneholder åpenbare feil eller opplysninger som ikke er av medisinsk karakter. Noen ganger videreformidler leger klagernes opplysninger om situasjonen i hjemlandet eller tilkjennegir synspunkter på humanitære eller rettslige hensyn. Andre ganger står den medisinske vurderingen i klar motstrid til opplysninger eller kjensgjerninger i saken. Det kan for eksempel hende diagnostiseringen bygger på opplysninger om traumatiske krigsopplevelser selv om UNE er kjent med at det ikke har vært krig i det aktuelle området, eller at fingeravtrykksundersøkelser viser at klageren var asylsøker i et annet land i Europa i det tidsrom vedkommende hevder å ha blitt utsatt for traumatiske opplevelser i hjemlandet.

Det er klageren som legger fram saken for helsepersonellet. Myndighetene har taushetsplikt også overfor det helsepersonell som utreder saken, og kan derfor ikke uten videre presentere sakens innhold og forhistorie for helsepersonellet uten klagerens samtykke. Det er dessuten klageren selv eller klagerens advokat som tar initiativet til å få fram de medisinske opplysningene. Dette innebærer at klageren vil kunne velge lege eller psykolog selv og deretter velge å bare sende inn fordelaktige erklæringer. Eventuelle helseerklæringer med konklusjoner som ikke passer klageren, vil UNE vanligvis ikke få vite om.

Ulike roller

Utlendingsmyndighetene og helsepersonellet har to vidt forskjellige oppgaver og formål. Det er myndighetenes oppgave å sørge for riktige avgjørelser, det vil si at ansvaret både er å innvilge for dem som fyller vilkårene, og avslå for dem som ikke fyller vilkårene. Dessuten er det en viktig oppgave å sørge for at like tilfeller behandles likt. Det er ikke gitt at helsepersonellet ser det som sin oppgave å tenke tilsvarende helhetlig.

En illustrasjon på hvor legene ofte setter grensen for sin oppgave, fikk vi da Aftenposten i august 2002 skrev om alderstesting for å sjekke om unge asylsøkere var mindreårige. Lederen i legeforeningens menneskerettighetsutvalg uttalte da at: «En leges oppgave er å stille diagnose og behandle syke mennesker. Hvis legen også skal ha en kontrolloppgave på vegne av myndighetene, kan det forkludre den tradisjonelle legerollen, og det blir særlig problematisk når kontrollen skal gjelde svake grupper.»

Mangelfull kvalitet

Kvalitetsnivået på helseerklæringer i utlendingssaker er ofte dårligere enn det man ser i for eksempel trygdesaker, forsikringssaker eller barnevernssaker. I mange saker kommer det inn korte og overfladiske helseerklæringer, hvor det for eksempel er fastsatt en svært alvorlig psykiatrisk diagnose uten at det fremgår hvordan tilstanden arter seg, hva som ligger bak, hvilke metoder som er benyttet og hvilke undersøkelser som er gjort. Det savnes gjerne opplysninger om lidelsen er kortvarig eller langvarig, hva som er behandlingsopplegg og prognose og hva som er den daglige faktiske funksjonsevnen. Det hender helseerklæringen er en eneste gjenfortelling av asylforklaringen, men påført en diagnose som for eksempel posttraumatisk stresslidelse.

Utlendingssaker med helseproblematikk vil ofte dreie seg om psykiske eller psykososiale problemer eller andre tilstander hvor helsepersonellet har begrensede muligheter til å objektivisere diagnosen ved hjelp av konkrete funn. Legen eller psykologen må da i stor grad basere seg på pasientens egne utsagn og beskrivelser. Dette gjør at helsepersonellets skjønnsmessige vurderinger blir mer fremtredende, noe som i neste omgang utfordrer tradisjonelle rettferdighetsprinsipper, særlig kravet om at like tilfeller skal få samme utfall.

På bakgrunn av UNEs erfaring kan det reises spørsmål om hvor vanskelig det er å få autorisert visse type helseanførsler gjennom legeerklæringer. Dette gjelder særlig opplysninger om selvmordsfare. Når det hvert år kommer inn et tresifret antall helseerklæringer om selvmordsfare, mens faktiske selvmord i forbindelse med avslag og uttransportering ikke skjer, indikerer det at vi befinner oss på et område hvor også helsepersonell kommer til kort som prognosemakere. Det store antallet slike påstander kan dessuten skygge for de sakene der det er klare holdepunkter for at en slik fare virkelig foreligger.

Advokat og humanist

Helsepersonelloven § 15 slår fast at den som utsteder legeerklæring skal være objektiv. Men det er åpenbart at det ikke alltid er tilfelle. Det hender for eksempel at helsepersonellet tar rolle som «advokat» ved åpent å opptre på klagerens vegne, for eksempel ved også å skrive pasientens klage eller ved å bruke helseerklæringen til å fremføre argumenter som ligger utenfor det medisinske.

Det kommer inn atskillige erklæringer hvor helsepersonellets moralske eller politiske holdning helt åpenbart setter sitt preg på vurderingene og konklusjonene. I noen saker forekommer det for eksempel at helsepersonell åpent i helseerklæringene, eller i vedlagte brev til politikere, kritiserer myndighetene for generelt å være hardhendte eller hjerteråe i utlendingssaker. Andre ganger har leger blitt med i den støttegruppa som er etablert for å hjelpe asylsøkeren til opphold i Norge og viet seg sterkt og hederlig til denne kampen. Slike sammenblandinger gjør det svært problematisk samtidig å forholde seg til legen som objektiv medisinsk fagkyndig.

En variant av dette er når en grunnleggende humanistisk holdning og oppfattelse av legerollen som beskytter eller omsorgsperson settes høyere enn den «saklige» vurdering. I slike tilfelle kan det være at helsepersonellet argumenterer for klageren, selv om hun er innforstått med at vedkommende ikke fyller vilkårene for opphold. Ut fra vedkommendes normsett vil handlingen, i et humanistisk perspektiv, naturligvis fremstå som en «god gjerning».

Rollen som rettsanvender

Når leger eller psykologer skriver i helseerklæringer utsagn som at «han bør innvilges opphold på humanitært grunnlag», tiltar de seg rollen som rettsanvender, det vil si at de tar stilling til om vilkårene i utlendingsloven er oppfylt. Dette skal ikke være deres rolle. Helsepersonellets konklusjon hører utelukkende til faktadelen av rettsanvendelsesprosessen.

Spørsmålet om det bør innvilges opphold på humanitært grunnlag beror oftest på om det foreligger «sterke menneskelige hensyn», jf. utlendingsloven § 8 annet ledd. Vurderingen av om dette vilkåret er oppfylt er, til tross for det følelsesrelaterte tema, et rettslig spørsmål som må løses på bakgrunn av alminnelig juridisk metode. Det må tas utgangspunkt i profesjonell kunnskap og orientering om hvilke argumenter som er relevante, og dernest hvilken innbyrdes vekt de skal tillegges. Dette innebærer blant annet også at man må kjenne til hvilket innhold lovgiveren har tiltenkt begrepet og hvilket innhold det har fått gjennom rettspraksis og forvaltningspraksis.

Selve vurderingen av en asylsøknad krever dessuten en hel del erfaring og innsikt i asylsøkerproblematikken, ulike forklaringsmønstre, opplysninger om identitet og reiserute, bevis- og dokumentasjonsproblematikk, kunnskap om land og etnisiteter, kriger osv. Helsepersonellets rolle skal derimot være avgrenset til de medisinske vurderingene.

Helsetilbudet i hjemlandet

Et vanlig argument for asylsøkere som vil ha opphold på humanitært grunnlag, er at de er avhengige av å få behandling for ulike plager i norsk helsevesen. Det hevdes da at dersom de sendes til hjemlandet, kommer de enten ikke til å få behandling i det hele tatt, eller de vil få en behandling som er mye dårligere enn i Norge. Spørsmålet om søkeren har tilgang til et behandlingstilbud i hjemlandet kan i en del saker inngå i vurderingen av om søknader blir innvilget eller avslått.

Kunnskaper om behandlingsmuligheter for ulike sykdommer i ulike land er ikke noe norsk helsepersonell regelmessig besitter. Erfaringsmessig foretar heller ikke helsepersonellet undersøkelser om tilbudet i hjemlandet, men i helseerklæringene forekommer ofte vurderinger på bakgrunn av rene antakelser om behandlingstilbud. Ofte skinner det igjennom at man ganske enkelt bygger på en overbevisning om at man i Norge i alle fall har et tilbud som ganske sikkert er bedre.

Det inngår som en regulær del av UNEs virksomhet å innhente informasjon om hvilket helsetilbud man kan regne med i de forskjellige land. I noen tilfelle innhenter man også opplysninger om dette i tilknytning til den enkelte sak. Det hender stadig at slik informasjon bryter med antakelser i klagernes legeerklæringer.

Nye retningslinjer

UNE er opptatt av at utlendingssaker er så godt opplyst som mulig, og vil svært gjerne ha inn gode og relevante helseerklæringer i saker hvor helse er et aktuelt vurderingstema. Helsespørsmål er og skal være viktige i mange saker, og helseerklæringer er ofte helt nødvendige for sakenes opplysning. Vårt anliggende handler derimot dels om at erklæringene gjennomgående må ha høy nok kvalitet hva angår de medisinske opplysningene, og dels at helsepersonell avgrenser seg til faktabaserte medisinske vurderinger når de skriver dem.

De forhold vi her har beskrevet med hensyn til helseerklæringenes innhold og kvalitet, er imidlertid problematiske å forholde seg til for en instans som ikke selv har egne medisinske rådgivere, men som ofte vektlegger helseanførsler når sakene skal avgjøres. UNE har i den forbindelse hatt samtaler blant annet med Sosial- og helsedirektoratet, Legeforeningen og Psykologforeningen for å se på mulige tiltak og løsninger.

Et synlig resultat av denne prosessen er Sosial- og helsedirektoratets rundskriv fra februar 2003 om retningslinjer for attester, helseerklæringer o.l. i utlendingssaker. Rundskrivet er blant annet lagt ut på Sosial- og helsedirektoratets web-sider. UNEs ansatte kan nå sammenligne innsendte helseerklæringer med rundskrivet for å se om de dekker det Sosial- og helsedirektoratet mener slike erklæringer skal inneholde.

Artikkel hentet fra UNEs Årbok 2001/2002, publisert 30.04.03
Les også:
Til Norge for å få behandling