Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Andre artikler Tøffe situasjoner og vanskelige saker

Tøffe situasjoner og vanskelige saker

Tale fra partileder og tidligere statsråd Erna Solberg ved UNEs 10-årsjubileum

Jeg var ikke med på unnfangelsen, og ei heller på selve fødselen av UNE, men jeg overtok ansvaret i noen oppdragende år. Kall meg gjerne en adoptivmor eller fostermor for nemnda.

Erna Solberg. Foto: Per Oscar SkjellnanUNE er blitt ti år. I tiårsalderen er jo gjerne barna ganske rolige og greie, før nye utfordringer slår til i puberteten. Det blir en spennende tid for kommende statsråder.

Jeg har lyst til å gratulere med dagen, selv om jeg egentlig ikke var enig i opprettelsen av UNE. Det å være uenig i hvordan vi skal organisere offentlig sektor betyr ikke at man ikke setter pris på innsatsen til dem som jobber der. De som hver eneste dag tar på seg litt av jobben med å være huggestabbe for mye av den politiske debatten, opplever sikkert både tøffe situasjoner, vanskelige saker å måtte forholde seg til og mange urimeligheter.

Med min erfaring som statsråd sier jeg gjerne: har du ansvar for dette feltet så blir du litt kynisk. Jeg pleide av og til å si at kjærligheten fins, også når man gifter seg over landegrensene, men man fikk alle de andre eksemplene på at det var noen som kanskje utnyttet systemet. Det er heller ikke sånn at alle lyver, selv om hver gang jeg leste om en utlendingssak i avisene, så var det ikke de samme historiene som sto i sakspapirene. Opinionen mobiliserer seg kanskje rundt medias saksfremstilling, som kan være relativt feilaktig. Jeg skjønner at dette kan være frustrerende for dem som behandler sakene, der de sitter med kunnskap som ikke alltid kan slippe ut av hensyn til personvernet.

Det er tøft som enkeltmenneske å fatte beslutningene og forvalte et regelverk. Så min holdning er da at jeg gjerne ville avlastet dere litt ved å gi politikerne mer ansvar på dette området enn det dagens struktur gjør.

La meg begrunne med et utgangspunkt for hvorfor jeg mener det. Jeg vet jo at UNE består mest av jurister. Det finnes imidlertid mange statsvitere blant dere også, og de fleste av disse har nok fått med seg Stein Rokkans Conseptual Map of Europe. Dette dreier seg om hvorfor, hvordan og hvilke konflikter som skapte partidannelsene, de politiske bevegelsene som har skapt det Europeiske politiske kartet vi ser.

Hadde han laget det kartet i dag, ville han inkludert en ny dimensjon som het migrasjon. Hvis vi går inn i det politiske europeiske kartet, så vil vi se at innvandringsdimensjonen er den største politiske dannelse – altså parti- og meningsdannelsesdimensjonen som finns. Det er derfor veldig unaturlig at et sånt område skal flyttes ut av den politiske sfæren i så stor grad som den opprinnelige UNE-reformen gjorde.

Dette var vår første og viktigste innvending mot reformen. Man har flyttet for mye makt på et område, et område som er viktig for dem som berøres av det, men som også er utrolig viktig for store endringer inn i et system som primært ville ligge på etterskudd med regelutvikling og regelsystemer hvor politikerne burde hatt en sterkere rolle.

Som statsråd ble jeg spurt om enkeltsaker i spørretimen av de samme personene som hadde stemt for en lov som gjorde at jeg ikke kunne gjøre noe med enkeltsaker. Det ble for meg av og til litt absurd å forvente at vi kunne tilpasse en forskrift til hver eneste enkeltsak som kom opp i media. Dette er fortsatt et dilemma som vi ikke har klart å løse med organiseringen på utlendingsfeltet.

Det UNE-reformen har gitt er bedre likebehandling; jeg tror det har gitt bedre juridisk korrekthet i beslutningene. Det har på mange områder vært en utvikling av feltet juridisk som har vært bra, men det er fortsatt en manglende kobling mot de politiske vanskelige spørsmålene og balansen mot hvor politikken kommer inn. Derfor tror jeg Mæland-utvalget har foreslått litt andre grenser for dette fremover.

Hva er det da som er viktig? Jo, det foregår en enorm internasjonal utvikling som binder dette området til internasjonale konvensjoner, menneskerettigheter og EØS-regler. En del av disse sistnevnte reglene er knyttet tett opp til hvordan vi kan forvalte vår utlendingspolitikk, noen ganger fordi vi ikke vil være i utakt med EU, noen ganger fordi ting blir gjort helt relevant gjennom EØS-avtalen og fri bevegelse av arbeidskraft over landegrensene. Derfor er det også mange innfallsvinkler til hvordan politikken skal forvaltes på dette området.

Hva er det da jeg tror kan være de viktigste utfordringene fremover? La meg begynne med en ting: Jeg syntes mye ved UNE-reformen var interessant, men jeg ble litt sjokkert da jeg ble statsråd og opplevde at hvordan dette feltet skal styres ikke var gjennomgått i det hele tatt. Det syntes jeg var naivt.

Og jeg fortsatte å synes at det var noe av utfordringen. Det begynte jo for meg med å få noen saker på de områdene hvor jeg hadde instruksjonsrett – knyttet til spørsmålet om rikets sikkerhet: Krekar-saken samt en sak angående flykaprere. Og her oppdaget vi at det som står i loven om utenrikspolitiske forhold og rikets sikkerhet, som altså var et instruksjonsområde og et kompetanseområde for departementet, ikke inneholdt instrukser og rutiner for hvordan man skulle oppdage at disse sakene eksisterte. Det var heller ikke bygget opp kompetanse i departementene med sikte på at vi skulle kunne følge regelutviklingen i forhold til UNE og UDI. Den beste kompetansen – og det får dere ta til dere – på det juridiske området hadde jo flyttet fra justisdepartementet til UNE på det tidspunktet. Derfor gjorde vi det vi gjorde når det gjelder styringen av utlendingsfeltet. Kom vi helt i mål? NEI, det var en politisk realitet at et stortingsflertall ønsket å opprettholde en uavhengig klagenemnd som ikke skulle instrueres, og derfor gikk vi ikke lengre heller, men jeg syns iallfall at vi fikk lagt til grunn en del viktige prinsipper som gir flere og større muligheter for politisk styring inn i dette feltet.

En annen viktig spørsmål er: kan vi bare legge juss til grunn i utlendingssaker? Vi har altså disse internasjonale konvensjonene; vi har EU-regelverket; vi har mange områder – særlig asylområdet, hvor de politiske valgene egentlig er ganske små. Det er egentlig retts- og juridisk styrt, men i den globaliserte verden vi har nå, er det jo så mange andre ting som berører utlendingsfelter: arbeidsinnvandring, ekteskap, bevegelse over landegrensene. På det området er det klart at politikerne kan ha mer styring enn det de har i dag, og at de skal kunne gi sterkere instrukser. Dette er jo et av de områdene hvor vi er nærmest intimsfæren til norske familier som har en utenlandsk tilknytning.

Jeg pleier å si at når folk sier at vi skal ikke inn i soverommene deres, så sier jeg: bortsett fra i utlendingspolitikken – der er vi i soverommene. Der sjekker vi om folk faktisk har et ekteskap, om det er proforma eller annet. Dette er så tett og nært, og jeg tror ikke i det lange løp at vi kan være i en situasjon hvor det ikke finnes noen mekanismer hvor politikere også kan si: denne saken er så spesiell, den lager vi en spesialordning for, uten at vi skal lage lange og store instrukser. Vi vil av og til skjære igjennom.
Jeg synes for eksempel det er utrolig viktig å ha treårsregelen for retten til bosetning i Norge i familiesaker, men vi har jo hatt noen saker hvor det har manglet to måneder og det har vært helt urimelig at folk skal reise tilbake. Men hvis dere som jurister sier at i denne saken så holder det med to år og ti måneder – ja, så begynner dere å lage en presedens for at man skal glippe på en viktig del av loven.

Der er det en forskjell på embetsfolk og politikere. Vi politikere har lov til ikke alltid å være like prinsippfaste fordi vi møtes av oppdragsgiveren vår – velgerne. Vi kan av og til si: i denne saken var det så viktig å skjære igjennom – skape presedensvirkning – men jeg står til ansvar for mine velgere. Mine velgere kan kaste meg ved neste valg, la være å stemme på mitt parti, og det er en legitimitet som jeg tror at vi i noen utlendingssaker har tapt, og som jeg tror kommer tilbake. Hvilken ordning vi har får vi diskutere i årene fremover, men jeg tror at det hadde gjort at noen av de sakene som det norske folk synes er helt urimelige, kanskje kunne hatt en litt lettere behandlingsmåte i fremtiden.

Artikken er hentet fra UNEs Årbok 2010, publisert i juli 2011.