Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Debattinnlegg Eposten og sitatstreken

Eposten og sitatstreken

Hvis Sven Egil Omdal tror at offentlig ansatte kommunikasjonsfolk generelt sett bidrar til lukkethet, da bør han komme og besøke oss for å se hvordan vi jobber.

 

Bjørn Lyster
Kommunikasjonssjef i Utlendingsnemnda (UNE)

Sven Egil Omdal avla nylig oss offentlig ansatte kommunikasjonsfolk en visitt i kommentaren «De tause tjenerne». Siden ett eksempel var hentet fra mitt fagfelt, får jeg gi ham noen flere mulige forklaringer til hvorfor pressen oftere enn før får svar på epost.

Først av alt, når Omdal hevder at svar på epost brukes for å slippe unna oppfølgingsspørsmål, så vet jeg ikke i hvilken grad den anklagen treffer. Jeg avviser ikke at han kan ha noe rett. Men jeg vet at forklaringene ofte er andre enn de Omdal ser og er klar over. Jeg vet også at forklaringen var en annen i det Omdal trodde var et godt eksempel.

Dagbladets journalist, i hans eksempeltilfelle, hadde først en telefonprat med meg, og det var for å avklare hva som var rette instanser til å besvare ulike sider av saken. Det avklarte vi oss i mellom. Deretter fikk vi ett enkelt spørsmål på mail, og det var det hun lurte på fra Utlendingsnemndas ansvarsområde. Det fikk hun svar på, et svar hun var fornøyd med, for hun repliserte raskt og greit med «tusen takk!». Kanskje Omdal kunne spurt henne konkret før han skrev sin kommentar, om hun var fornøyd eller misfornøyd med hvordan hun ble møtt hos oss?

Det med at ulike instanser må svare på ulike sider av en sak, det har ofte også en parallell internt i instansene. Ofte er journalister opptatt av ulike sider av en sak, som det er ulike personer som kan svare best på. Det er derfor ofte ikke mulig, i hvert fall ikke dersom journalister er presset på tid, å gi dem ett enkelt intervjuobjekt som kan svare på alt, inklusive oppfølgingsspørsmål. Ofte, når vi vet spørsmålene, må vi involvere flere personer for å få frem svar fra der de vet best, og så syr vi det sammen og lar en av dem være den som lar seg sitere. Men denne har altså da fått bidrag fra andre underveis.

Det er faktisk tidkrevende når den som blir intervjuet, må svare at «det er jeg ikke sikker på, det må jeg sjekke med en kollega, og så kommer jeg tilbake til deg». Det er også tidkrevende med lange etterfølgende runder dersom journalister stiller detaljerte og kompliserte spørsmål, men ikke kan feltet godt nok til å skjønne det som blir forklart. Man kan da bli presentert diverse sitater i etterkant som krever flere runder med etterbehandling før ting blir rett og riktig. Vi kommunikasjonsfolk hjelper da ofte fagfolkene med å finne enklere måter å si ting på, kall det gjerne forsvarlige populariseringer. Spørsmål og svar på epost er da ofte den raskeste metoden, til fordel for alle involverte.

Morgenbladet hadde i august diverse gode artikler som problematiserte norsk presses bruk av sitatstrek, hvor det er journalisten og ikke intervjuobjektet som velger intervjuobjektets ord. Dette med bruk av epost i svarene, det har også mye med den type sitatpraksis å gjøre. Det er så enkelt som at mange intervjuobjekter gjerne vil velge selv hvordan de ordlegger seg.

Så et par andre ting Omdal er innom, som i beste fall er forenklinger, men etter min erfaring faktisk direkte misforståelser eller misoppfatninger.

Økningen i antall kommunikasjonsmedarbeidere er ikke for å bruke større tid til å beskytte makta. I hvert fall ikke først om fremst. Økningen er først og fremst på grunn av økte krav til brukerservice, for eksempel en så selvsagt ting som å ivareta instansenes nettsider. Den økte tidsbruken til medieservice skyldes heller ikke først og fremst et større ønske om å kontrollere informasjonen, men rett og slett volum og tidspress, ved at det er flere redaksjoner og økte forventninger til rask respons.

Hvis Omdal tror at offentlig ansatte kommunikasjonsfolk generelt sett bidrar til lukkethet, da bør han komme og besøke oss for å se hvordan vi jobber. Da kan han gjerne også få snakke med våre ledere og mellomledere. Da vil han få høre, i hvert fall hos oss i Utlendingsnemnda, at kommunikasjonsfolkene generelt oppfordrer folk til å uttale seg, oppfordrer til åpenhet, oppfordrer til å ha ønske om å fortelle.

Men hva sliter vi med? Jo, blant annet at noen har konkrete dårlige erfaringer fra tidligere. Det kan gå på mange ting, og en av dem er mistillit til journalisters evne og vilje til å gjengi dem presist og i beste mening. Når den type mistillit er tilstede, kan eposten være en trygghet, for da har man i det minste selv en ordrett dokumentasjon på hva man har uttalt.
 
 Debattinnlegg av Kommunikasjonssjef Bjørn Lyster publisert i Bergens Tidende 05.10.15.