Gå direkte til innhold

Å spå om framtida

AFGHANER-SAKEN: Utlendingsnemnda unnlater ikke å gi beskyttelse til dem som trenger det, selv om det skulle føre til at mange flere asylsøkere kommer til Norge, skriver Terje Sjeggestad

Terje Sjeggestad

Direktør i Utlendingsnemnda (UNE)

DEN SENERE tid har det vært mye fokus på afghanske asylsøkere, ikke minst etter de ferske avgjørelsene fra Utlendingsnemndas stornemnd. Dagbladets Stein Aabø hadde 1.7.07 en artikkel der han gir støtte til synspunktene i en Aftenposten-kronikk av professor i historie Knut Kjeldstadli, hvor han sammenliknet den norske flyktningpolitikken på 30-tallet med dagens flyktningpolitikk, slik den kommer til uttrykk overfor afghanske asylsøkere.

SELV OM RESONNEMENTENE baserte seg på en rekke feil om faktiske forhold, tas det prisverdige initiativ til å belyse et av utlendingsforvaltningens vanskeligste dilemmaer. Å lære av fortida, det gjør vi, men å forutse enhver mulig framtidig utvikling i alle land det kommer asylsøkere fra, er det ingen som hevder å kunne, verken de enkelte lands utlendingsmyndigheter eller internasjonale overvåkingsorganer. Vi lærer av fortida og vurderer nåtida, men scenarier for framtida vurderes i et relativt kort tidsperspektiv.

Før jeg kommenterer det viktige dilemmaet, må jeg få utkvittere noen av de punktene Aabø ikke tar opp, men hvor professoren åpenbart er på villspor. Dette handler framfor alt om internasjonal og norsk rettstilstand og om praksis i Afghanistansaker. Det blir reist spørsmål om ingenting er lært siden 30-tallet og vist til påstått klare paralleller mellom den tids behandling av flyktninger fra Hitlers Tyskland og dagens behandling av asylsøkere.

FOR DET FØRSTE er rettstilstanden heldigvis helt annerledes i dag. Av viktige milepæler bør nevnes internasjonaliseringen av menneskerettighetene særlig gjennom Verdenserklæringen av 1948 og de mange senere menneskerettighetskonvensjoner. Særlig verd å nevne i den forbindelse er FNs flyktningkonvensjon, den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs torturkonvensjon. Norsk lovgivning er i overensstemmelse med disse og også andre relevante internasjonale konvensjoner som gir flyktninger atskillig bedre rettigheter enn på 30-tallet.

I et forsøk på å finne en gruppe som kommer like dårlig ut som jøder og sigøynere på 30-tallet, brukes afghanske asylsøkere i dagens Norge som eksempel. Kjeldstadli påstår at det er fire grunner til at afghanske asylsøkere sendes tilbake: Utlendingsnemnda (og Arbeids- og inkluderingsdepartementet, som for øvrig ikke en gang har beslutningsmyndighet) vil signalisere at det ikke er lett å komme inn, slik at ikke flere oppmuntres til å søke. Vi tillegges den mening at de fleste ikke er egentlige flyktninger og at vi i stedet kaller dem ”lykkejegere”. Vi tillegges den mening at forholdene i Afghanistan ikke er farlige. Og vi tillegges å være kjent med rykter om at noen skal være drept etter returen, uten å ha verifisert om disse medfører riktighet.

AT EN PROFESSOR KAN FRAMFØRE noe slikt, fullstendig grunnløst og uten forsøk på dokumentasjon, er et mildt sagt dårlig bidrag til en faktabasert debatt om viktige spørsmål og dilemmaer. La følgende være helt klart: Utlendingsnemnda (UNE), som har den endelige beslutningsmyndigheten i slike saker, unnlater ikke å gi beskyttelse til dem som trenger det, selv om det skulle føre til at mange flere asylsøkere skulle komme til Norge. Men i saker som ikke omhandler beskyttelsesbehov har Stortinget bestemt at det også kan tas ”innvandringspolitiske hensyn”.

UNE har aldri vært i nærheten av å karakterisere afghanske (eller andre) asylsøkere som ”lykkejegere”. Tvert imot har de aller fleste afghanske asylsøkere til Norge fått innvilget oppholdstillatelse. Dels skjer dette nettopp fordi forholdene for mange er for farlige til at de kan returneres, dels av humanitære grunner, fordi det er et vanskelig land å klare seg i, særlig for sårbare grupper. Men mange enslige arbeidsføre voksne menn har fått avslag og returneres.

BÅDE NORSKE utlendingsmyndigheter og FNs høykommissær for flyktninger, i likhet med de aller fleste andre som kjenner forholdene, mener Afghanistan er et land som det er for farlig for noen å returnere til og for andre ikke. Variasjonene knytter seg både til gruppetilhørighet, hvor i Afghanistan søkeren er fra og en rekke andre sider ved den enkeltes bakgrunn og person. FN har ikke hatt noe å bemerke til returen av noen av dem som har vært sendt tilbake.

Til de påståtte ”rykter om at noen skal være drept etter returen” er det bare å si at slike rykter ikke har nådd UNE før de nå settes fram uten forsøk på konkretisering.

JEG KUNNE SELVSAGT nøyd meg med å korrigere faktiske feil, idet disse er sentrale i resonnementene for å indikere likhetspunkter mellom myndighetenes holdning til jødene på 30-tallet og dagens flyktningpolitikk. Men jeg vil gi kredit til Aabø og Kjeldstadli for bidraget til synliggjøring av et stort og vanskelig dilemma; vår alles manglende evne til å spå om framtida – særlig når det gjelder et stykke inn i framtida. Når vi går ut over den overskuelige framtid, det vil si over i en mer uoverskuelig framtid hvor det er mange scenarier for hva som vil kunne komme til å skje, er det klart at både norske og alle andre lands utlendingsmyndigheter avslår asylsøknader selv om situasjonen i asylsøkerens hjemland på et senere tidspunkt vil kunne utvikle seg fra problematisk til verre.

LA OSS TA SOM EKSEMPEL Tyskland i tida før andre verdenskrig. Mange flyktninger som den gang ble avvist i Norge og andre land, ville opplagt fått opphold hvis dagens rettstilstand hadde vært på plass allerede da. Men på hvilket tidspunkt i en fortløpende utvikling ville risikoen ved retur blitt ansett for å være for høy?

Her ligger et forferdelig vanskelig dilemma som FN, de enkelte medlemsland og vi alle som verdensborgere ikke kan rømme fra. Hva gjør vi når situasjonen for enkelte grupper i en lang rekke land må kunne betegnes som trygg nok i dag og i nær framtid, men usikker i et lengre perspektiv?

VI VET AT NASJONALISTISKE politikere, gjennom løfter om blant annet brutal minoritetspolitikk, tidligere har vunnet demokratiske valg i særlig land med unge demokratier. Ekstreme politikere og partier finnes i mange land, og hvordan forholder vi oss til risikoen for at de vil kunne bli makthavere og sette sin utålelige politikk ut i livet, til stor risiko for mange som under tidligere makthavere har vært trygge? Og hva med land der den type personer vil kunne komme til makten ved et kupp?

Mange land og regioner er inne i prosesser der retningen og utfallet av alt fra forhandlinger til militære styrkeforhold avgjør om det vil bli flere eller færre krigslignende hendelser, etablert fred eller full krig. Det vil kunne bli framskritt og tilbakeslag over mange år. Hvordan forholder vi oss til dette? Skal vi bygge på håpet om det beste, frykten for det verste eller legge det (omdiskutert) mest sannsynlige til grunn?

I fjor var det flere titalls asylsøkernasjonaliteter hvor norske utlendingsmyndigheter ga asyl eller opphold til noen og avslag til andre. Alle disse kom fra problematiske land, i den forstand at det ble ansett for farlig for mange eller enkelte å returnere. Men maksimal takhøyde for verst tenkelige langsiktig utvikling ville medført at det til mange – kanskje de fleste – av disse landene ikke kunne vært returnert noen i det hele tatt.

DET ER HER det er grunn til ettertanke. Ja, det innhentes all mulig tilgjengelig landkunnskap, og situasjonen for hver enkelt asylsøker vurderes opp mot denne. Ja, det vurderes hva som er sannsynlig utvikling for framtida, og det tas en viss høyde for at situasjonen vil kunne bli verre enn det mest sannsynlige. Men dagens situasjon og dagens trusselbilder står likevel sentralt i framtidsvurderingene. Så det er helt klart at både Norge og andre land returnerer asylsøkere til land hvor utviklingen i en uoverskuelig framtid vil kunne gå i en retning som – dersom vi hadde kjent til den på forhånd – ville ha gjort retur utilrådelig.

Innlegg publisert i Dagbladet 19.07.07