Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Ærekrenkende populisme

Ærekrenkende populisme

Det finnes neppe noe annet felt hvor mulighetene for å framstille seg selv som human og hjertegod er så store som på asyl- og innvandringsfeltet. Fruktbare forutsetninger er at man opererer uten ansvar og neglisjerer alle feltets vanskelige dilemmaer, at man roper høyt og forarget at saksbehandlerne er inhumane menneskerettighetskrenkere og at medier stiller spalteplass og overskrifter til rådighet for ropene.

 Av direktør Terje Sjeggestad, Utlendingsnemnda

Som stortingsoppnevnt ”vaktbikkje” for asylsøkere og andre som har fått avslag i UDI, er Utlendingsnemnda (UNE) opptatt av vaktbikkjers betydning og glad for selv for å bli satt under lupen. Og det er ikke vanskelig å forstå at mange blir følelsesmessig engasjert når enkeltpersoner har fått avslått sin søknad om asyl eller opphold i Norge.

Mindre forståelig er det når en nestleder i et ansvarlig politisk parti, Olaf Thommessen (OT) i Venstre, velger å benytte sin ytringsfrihet til å gi til kjenne en usalig blanding av kunnskapsmangel, udokumenterte påstander, ukritisk kildebruk og kortsluttede resonnementer – til overmål med en makaber illustrasjonstegning og under overskriften ”Veien til helvete”.

OT legger i sin artikkel 5.2 lista vel høyt for seg når han innleder med at ”Utlendingsnemnda har blitt alt det den ikke skulle være”. Han etterspør derfor en uavhengig evaluering av UNE. Men han synes helt uvitende om at den regjering hans parti er deltaker i så sent som i desember fremmet en proposisjon for Stortinget som blant annet bygger på en svært omfattende uavhengig evaluering. Og antakelig fordi evalueringsrapportens hovedkonklusjoner inneholder en rekke rosende generelle karakteristikker, har regjeringen i proposisjonen ikke reist spørsmål om UNEs eksistensberettigelse, men valgt å foreslå en videreføring med en viss justering (innføring av stornemnd for prinsipielt viktige saker), som UNE selv ønsker seg.

OT hevder at UNE ”under dagens ledelse er blitt til et egenmektig byråkratisk organ uten noen form for demokratisk styring og innsyn”, et direkte angrep på hans egen regjering, som altså ønsker å videreføre et slikt organ. Og omfattende innsyn i UNEs virksomhet er nettopp hva konsulentfirmaene rhKnoff og Agenda, i samarbeid med en jussprofessor, Jan Fridthjof Bernt, fikk da de som innleid av regjeringen evaluerte UNE gjennom to år. Evalueringsrapporten konkluderte blant annet slik:

  • Det er ikke funnet noe som gir grunnlag for å rette alvorlig kritikk mot UNE
  • Vi har knapt funnet noen som ønsker seg tilbake til den tidligere situasjonen der Justisdepartementet var klageinstans
  • Saksbehandlingen holder gjennomgående høy standard, både faglig og etisk
  •  Avgjørelsene treffes gjennomgående på grunnlag av en grundig, samvittighetsfull og forsvarlig saksbehandling
  • Vi har møtt en organisasjonskultur med rom for åpenhet og selvkritikk
  • UNE har et fortjent godt ry hva angår opplysning av sakene og synliggjøring av begrunnelser
  • Det er ikke grunn til å tro at saker som burde vært behandlet i nemndmøter avgjøres på lavere nivå
  • Nemndmøtene gjennomføres på en tillitvekkende måte og med god ledelse, og sakene blir godt belyst

Man skal være ganske forutinntatt for å mene noe annet enn at dette er generelle karakteristikker som UNE og alle våre 170 medarbeidere og 250 lekfolk kan være både bekjent av og stolte av. Og på et område som utlendingsfeltet, der meningene er sterke og kritikk av vedtaksmyndighetene i alle år har vært mediemessige gjengangere, må det være betryggende at en langvarig og kritisk gjennomgang ender med den type rosende omtale.

OT påstår i stedet fullstendig grunnløst at ”instruksene fra UNEs ledelse synes å innebære at man ved tvil sender folk ut – for sikkerhets skyld…”. UNEs fremste ambisjon har tvert imot fra første dag vært å sikre at ingen asylsøker urettmessig blir sendt ut av landet. Intet i UNE står over dette budskapet. OT skal vite at budskapet går hjem hos våre ansatte og er basis for våre vedtak (over 16 000 i 2004).

OT framhever at noe av poenget med etableringen av UNE som klageinstans var at ”alle søkere skulle kunne behandles likt, uavhengig av medieprofil eller politikeres ønske om konkret inngripen i enkeltsaker”. Det er som jeg skulle ha sagt det selv. Men OT kortslutter totalt når han senere uttaler: ”Dagbladet og andre aviser er ukentlig fulle av historier der saken synes ganske opplagt sett fra en fornuftig avisleseres ståsted – mens det vanligvis er umulig å rikke på nemndas avgjørelse”. En politisk nestleder burde holde seg for god til å mene at avisers ”historier” bør være nok til å ”rikke på” nemndas avgjørelser.

Flere steder omtaler OT en påstått byråkratisk lukkethet og mangel på innsyn. Stortinget har bestemt i lov at UNEs nemndmøter skal være lukket for offentligheten og at våre vedtak skal være undergitt taushetsplikt. UNE for sin del ønsker størst mulig åpenhet, selv om vi kan se de motforestillinger som lovgivningen bygger på. Endringer her kan kun besluttes på det politiske nivå. Vi venter i spenning på OTs initiativ.

Men åpenhet kan fremmes også på annet vis. På en rekke punkter har etableringen av UNE som klageorgan gitt vesentlig større åpenhet enn tidligere:

  • Et stort antall lekfolk er gitt innsyn gjennom deltakelse i beslutningsprosessen
  • For første gang er det etablert en offentlig anonymisert praksisbase på nettet
  •  Det utgis årbøker med praksisrapporter
  • Tydelige begrunnelser i vedtakene er høyt prioritert, og når journalister henvender seg for å be om kommentarer til enkeltsaker, ber vi dem ta kontakt med klageren eller advokaten for å få lese vedtaket
  • Vi har løpende invitert politiske partier, stortingsrepresentanter, biskoper, journalister, menneskerettighets- og andre interesseorganisasjoner til å besøke UNE, for å bli orientert og stille kritiske spørsmål.


Uanfektet av disse fakta fastslår OT friskt at UNE ”omgir seg med en mur av mystisk taushet”.

Plassen Dagbladet stiller til rådighet gir ikke rom for å ta tak i OTs øvrige faktafeil og ubegrunnede påstander, som for eksempel hans hårreisende framstilling av saksbehandlingsprosessen, påstanden om at asylsøkere kun i få saker er representert med advokat og beskrivelsen av hvordan nemndmøtene gjennomføres og er sammensatt.

I stedet ønskes nestlederen og hans programkomité hjertelig velkommen til å besøke UNE for å skaffe seg det innsynet vi helst hadde sett at han hadde bedt om noe tidligere i vår fireårige historie. Og skulle regjeringen eller Stortinget se grunn til en ny uavhengig evaluering av UNE, skal UNE nok en gang med glede åpne dører og dokumenter på vidt gap. Sensasjonsoppslag uten rot i virkeligheten er langt mer ubehagelig for UNEs ledelse og ansatte enn fullt innsyn i en virksomhet som tåler dagens lys.

Innlegg publisert i Dagbladet 1.02.05