Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Bare én klage på asylsøknader

Bare én klage på asylsøknader

At slike saker ofte tar lang tid, skyldes gjerne at søkeren ber om å få vedtak omgjort - ikke at man kan klage flere ganger på et avslag - slik mange tror.

Kronikk av: Ingunn-Sofie Aursnes direktør, Utlendingsnemnda

Det er en utbredt misforståelse at det kan klages flere ganger over avslag på søknad om asyl i Norge. Det er ikke riktig. Det er bare én klageomgang i saker hvor en utlending har søkt asyl. Søknaden er da avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI), og klagen behandles i Utlendingsnemnda (UNE). Hvis klageren ikke får medhold i UNE, er saken ferdig, og klageren skal reise hjem frivillig. Utlendingen kan riktignok saksøke staten, og da går saken i et eget løp i domstolssystemet, men det er altså bare én klageomgang i behandlingsprosessen i forvaltningen.

Ber om ny vurdering

Misforståelsen om at det kan klages flere ganger, har antagelig oppstått fordi mange ber om omgjøring etter at saken er ferdig.

«Omgjøringsanmodning» er et langt og rart ord som ikke brukes i daglig tale. Det betyr, enkelt sagt, at utlendingen ber om at UNE vurderer saken en gang til. UNE må vurdere, og besvare, alle slike henvendelser fordi Norge er ansvarlig for at det er trygt å returnere, ikke bare på vedtakstidspunktet, men også på tidspunktet for retur. Dessuten skal det i alle saker vurderes om det skal gis opphold på humanitært grunnlag, og i den vurderingen skal barns tilknytning ha særlig vekt. Dette gjelder også tilknytning som barnet har fått etter at asylsøknaden er avslått.

At utlendingen på denne måten får sin sak behandlet både 10 og 12 ganger i ressurskrevende prosesser i UDI og UNE er ikke uvanlig, uten annet nytt i saken enn at tiden har gått, og barna i en barnefamilie er blitt eldre og har fått sterkere tilknytning til Norge. Noen ganger kan det bli gitt utsettelse av plikten til å forlate landet hvis det kommer nye opplysninger som kan ha betydning for vedtaket i den saken det hele startet med, i saker om asyl på grunn av behov for beskyttelse.

Saksbehandling på under ett år

«Venter på svar i saken sin» og «Saksbehandlingstiden er så lang». Dette er formuleringer som stadig dukker opp i avisene. I UNE er den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden nå drøye 11 måneder i en asylsak. Vi bør etter hvert komme ned i det halve av denne tiden. I de sakene som vekker offentlig oppmerksomhet, har barnefamilier ofte hatt 8-10 års opphold, og noen av barna i familien er født i landet.

Det er ikke uvanlig at familiens sak i disse tilfellene var ferdigbehandlet for 6-7 år siden. En redusert saksbehandlingstid i UNE med 6 måneder ville ikke hatt særlig innvirkning på den lange oppholdstiden. Det som påvirker oppholdstiden er at familien ikke reiser fra landet etter at asylsaken er ferdig, og de voksne i familien velger å oppholde seg ulovlig i Norge. Det er i denne sammenhengen viktig å presisere at andre familier, med saker som kanskje ligner, returnerer frivillig etter avslag på sin søknad om asyl i Norge.

Ingen kø av barnefamilier

Det refereres fra tid til annen til en «kø av barnefamilier» som har vært i landet i mer enn tre år. Denne køen kjenner ikke jeg til. I Norge oppholder det seg riktignok mange barn, som sammen med sine foreldre har hatt en ferdigbehandlet sak om asyl i flere år, og som i like mange år har vært forpliktet til å forlate landet frivillig. Det er allikevel ingen kø av barn som har ventet i tre år eller mer på å få sin sak ferdigbehandlet.

Barn  i familier som oppholder seg her ulovlig i årevis, er ikke heller asylbarn. Et asylbarn er et barn som har fått asyl. Det er nettopp det barna med langvarig ulovlig opphold ikke har fått. Bruken av ordet asylbarn tilslører derfor etter mitt skjønn debatten. Spørsmålet er hvordan Norge skal ivareta interessene til barn som på grunn av foreldrenes valg og advokaters og støttegruppers involvering, lever ulovlig i landet i årevis. Dette er et politisk spørsmål, som må finne sitt svar i lov og forskrift. Dette har ingenting med asylordningen å gjøre.

Oppmuntring fra støttegrupper og advokater

Solidaritet med dem som trenger støtte er en god norsk tradisjon, og er i tråd med de beste kvaliteter både i vår kultur og i andre kulturer. Det er ikke vanskelig å forstå at lokale støttegrupper ønsker å hjelpe barnefamilier som vil bo og leve i Norge. Det oppstår vennskap og naboskap, kunnskap og kjennskap, og alt dette danner grunnlag for tilknytning mellom mennesker.

Jeg er allikevel bekymret for at aktiviteten fra lokalsamfunn, menigheter og advokater kan gi falske forhåpninger. Spesielt tror jeg dette gjør seg gjeldende når profilerte offentlige personer, fra politikk eller kirke, går i spissen for aksjoner som har til hensikt å sikre opphold for utlendinger som har fått avslag på sin søknad. Hva skal utlendingen tro? Og hvilke signaler gis med hensyn til viktigheten av å følge norsk lov og lovlige vedtak?

Sett fra et asylmottak i Distrikts-Norge, med utlendingens øyne, vil en lokalpolitiker eller en representant for kirken være en representant for myndighetene. For utlendinger fra land med svak sentralmakt og sterke lokale ledere, kan en ordførers ord veie tyngre enn et vedtak fra UNE. Når lokale representanter for det offisielle Norge oppfordrer utlendingen til å be om stadig nye vurderinger, bidrar dette til at det ulovlige oppholdet i Norge forlenges. Når lokale politikere oppfordrer utlendingen til «å holde ut», og i noen tilfeller bevilger penger over kommunebudsjettet for å dekke utlendingens advokatutgifter, vil utlendingen naturlig nok bli usikker på hvilke regler som gjelder og hvem det er som bestemmer.

Økonomisk støtte ved frivillig retur

Det er også et spørsmål om hvilke råd som til enhver tid er til det beste for enkeltpersoner og familier og derved til barnets beste. En utlending som har fått avslag på sin søknad om beskyttelse i Norge kan søke om økonomisk støtte ved frivillig retur til hjemlandet. Denne støtten er gradert, og beløpet er størst hvis retur skjer innen utreisefristen. Det gis ikke støtte dersom utlendingen blir returnert av politiet.

Som et eksempel, betyr dette i praksis at en familie med seks barn kan returnere med NOK 100 000 som startkapital i hjemlandet. Dersom familien blir sendt ut av politiet, vil familien returnere tomhendt. Spørsmålet om hva som er barnets beste gjør seg gjeldende også her.

Kronikk publisert i Aftenposten 16. august 2013