Gå direkte til innhold

De fleste får bli

De aller fleste asylsøkere fra Somalia får oppholdstillatelsei Norge.

Omlag hver femte av dem får avslag som innebærer at de må reise hjem. Disse resultatene følger blant annet av den kunnskap utlendingsmyndighetene har om forholdene i landet.

I et debattinnlegg i VG 31. august argumenterer Ole Jan Larsen ut fra en grunnleggende feilantakelse og misforståelse. Han skriver som om Utlendingsnemnda (UNE) ikke før nylig, etter at den islamske rettsunion (UIC) tok makten i Mogadishu, begynte å fatte vedtak som innebar at enkelte asylsøkere fra Sør-Somalia kunne sendes hjem. Men her er Larsen på villspor. I nesten to år har UNEs beslutningsfattere ment at situasjonen i landet tilsier at de fleste somaliske asylsøkere bør få bli, men ikke alle – og heller ikke alle som er fra Sør-Somalia, for eksempel Mogadishu.

Hver eneste somalier med endelig avslag på sin asylsøknad har fått saken sin behandlet i to instanser. Ingen blir altså sendt hjem uten at både Utlendingsdirektoratet (UDI) og deretter Utlendingsnemnda (UNE) har ansett det forsvarlig. Begge instansene har plikt til å gjøre selvstendige vurderinger ut fra norske regler og internasjonale konvensjoner, og i bunnen for alle enkeltavgjørelser ligger ansvaret for at ingen skal sendes tilbake til forfølgelse eller fare for livet.

Bredt spekter av kilder

Norske utlendingsmyndigheter benytter et bredt spekter av kilder i vurderingen av situasjonen i de enkelte land og dennes betydning for de enkelte asylsøkere. Ved vurderingen av sikkerhetssituasjonen og risikoen for overgrep i Sør-Somalia bygger UNE blant annet på informasjon fra ulike FN-organisasjoner, herunder UNHCR, UNDP, UNPOS og OCHAs nyhetsbyrå IRIN. Ambassaden i Nairobi og utlendingsattacheen har et spesielt ansvar for å overvåke situasjonen i Somalia, og også andre norske myndighetspersoner – blant annet fra UNE – foretar tjenestereiser i Somalias nærområder med det formål å få informasjon om situasjonen.

På disse tjenestereisene innhentes informasjon blant annet fra en rekke kjente internasjonale humanitære organisasjoner, også organisasjoner med virksomhet i Norge, men utlendingsmyndighetene finner det altså formålstjenlig også å hente informasjon direkte fra disse organisasjonenes representanter i nærområdene. Dette har skapt misforståelser og henvendelser fra organisasjonenes representanter her hjemme, fordi disse ikke har vært kjent med hvilke samtaler som har vært ført under myndighetenes tjenestereiser.

De fleste får opphold

Den landinformasjonen norske utlendingsmyndigheter har tilgang til, forteller oss med all mulig tydelighet at situasjonen i Somalia er bekymringsfull og problematisk. Nettopp derfor har fire av fem somaliske asylsøkere fått innvilget asyl eller oppholdstillatelse på annet grunnlag. Den solide og omfattende kunnskapen UNE har om forholdene i landet, en kunnskap vi har sett atskillig uberettiget harselering over den siste måneden, gir altså først og fremst grunnlag for innvilgelser.

Medlemmer av minoritetsgrupper får i mange tilfeller innvilget asyl eller vern på bakgrunn av en individuell risikovurdering. Videre har enslige kvinner, barnefamilier og personer med alvorlige helseproblemer i all hovedsak fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Enslige kvinner og mannlige medlemmer av minoritetsklaner har i enkelte saker likevel etter en individuell vurdering fått avslag. Det er i disse sakene blitt lagt til grunn at asylsøkeren har et tilstrekkelig nettverk i hjemlandet. Klager fra mannlige medlemmer av hovedklaner uten et individuelt beskyttelsesbehov har oftest ikke vært tatt til følge. Disse henvises til å returnere til sitt hjemsted.

Den praksis jeg her kort beskrev er resultatet av et stort antall enstemmige nemndmøtevedtak, truffet etter personlig frammøte av klagerne og med lekfolk med i beslutningsprosessen, inklusive lekfolk foreslått av humanitære organisasjoner.

Mørke skyer?

Det er særlig risikoen for å bli utsatt for ulike typer kriminelle handlinger som har stått sentralt i disse sakene, men risikoen for å bli utsatt for overgrep i forbindelse med klankonflikter er også vurdert. Det avgjørende har derfor vært hvorvidt asylsøkeren vil ha et beskyttende nettverk ved retur til Sør-Somalia. I denne sammenheng er klantilhørighet av sentral betydning. Dersom asylsøkeren tilhører en av de dominerende klanene, har det i flertallet av sakene vært lagt til grunn at klageren vil være i stand til å sikre seg beskyttelse.

Også de fleste som er kritiske til å returnere noen tilbake til Somalia, synes etterhvert enige i de vurderinger UNE gjør av situasjonen akkurat nå, inklusive at sikkerhetssituasjonen i Sør-Somalia, og særlig Mogadishu, har bedret seg betraktelig. Uenigheten har i større grad knyttet seg til hvilke konsekvenser som bør følge av usikkerhet om den videre utviklingen.

Det er vanskelig å spå om framtida. Som mange har pekt på de siste ukene, gjelder dette definitivt også Somalia, hvor både innenlandske motsetninger og utenlandske interesser gjør situasjonen uforutsigbar og labil. Slik har det vært i mange år, og verken Etiopia, Eritrea, islamske grupper eller sekulære krigsherrer er nye aktører i tilstedeværelsen og maktspillet.

Likevel har en instans som UNE plikt til å vurdere hva som er mer eller mindre sannsynlig i et overskuelig tidsperspektiv. Der kan beslutningsfatterne komme til andre konklusjoner enn andre som foretar samme type vurderinger ut fra mange av de samme kildene. Hvis tida etter hvert skulle vise at andre i større grad enn oss traff i sine vurderinger av sannsynlig utvikling, vil det selvsagt kunne rettes kritikk mot UNE. Det må UNE leve med når våre fagfolk og lekfolk tar stilling til vanskelige og sammensatte klager både fra somaliere og en rekke andre nasjonalitetsgrupper.

Innlegg av dir. Terje Sjeggestad, publisert i VG 12.09.06