Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Derfor anket vi ikke

Derfor anket vi ikke

Da Utlendingsnemnda (UNE) bestemte at vi ikke anker dommen i Oslo tingrett i den såkalte Nathan-saken, fikk vi inn spørsmål fra alle kanter og vinkler. Det ble svar i diverse mediekanaler, presentert stykkevis og delt, derfor vil jeg her gi en litt mer samlet tydeliggjøring av hva som er tenkt og gjort.

Ingunn-Sofie Aursnes, direktør i Utlendingsnemnda (UNE)

I UNE ble vi overrasket over tingrettens dom, og vi er uenige i dommens premisser og resultat. Foreldrene fikk endelig avslag på søknaden om asyl allerede før Nathan ble født, og familien har deretter gjentatte ganger bedt om å få vedtaket omgjort. Vi mener at alle avgjørelser familien har fått gjennom årenes løp står seg, og at de er innenfor det skjønnsrommet Høyesterett har bekreftet at UNEs beslutningstakere skal ha.

Uenige

Vi er uenige i tingrettens vurdering om at UNE ikke hadde synliggjort godt nok avveiningen mellom hensynet til barnets beste og innvandringsregulerende hensyn.
 
Vi er også uenige i den betydningen tingretten har tillagt en bekreftelse som feilaktig ble gitt av Hordaland politidistrikt om at Nathans mor hadde lovlig opphold mens søknaden om asyl ble behandlet, en bekreftelse politiet ikke hadde grunnlag for å gi siden den ble utstedt på et tidspunkt hvor søknaden om asyl var avgjort.

Familien og deres advokat fortalte først i forbindelse med tingrettsbehandlingen at politiet hadde utstedt et slikt dokument.  Dokumentet var for øvrig uten betydning for om familien hadde lovlig opphold eller ikke.

Ankevurderingen

UNE mener altså at tingrettsdommen er feil, og vi mener vi ville hatt gode utsikter til å få medhold i en anke. Hvorfor anket vi likevel ikke?

En vurdering når vi mottar det vi mener er en feil dom, er om premissene har betydning ut over enkeltsaken. En rettskraftig dom blir en del av rettspraksis. I Nathan-saken fant vi at dommen er så konkret begrunnet at feilene ikke vil få betydning for andre saker.

Av etterfølgende kommentarer i samfunnsdebatten ser vi at flere fremhever det samme, nettopp at dommen ikke får betydning for mange andre saker. Men vi konstaterer også med forundring at noen få gjerne vil ha det til at vurderingene til en dommerfullmektig i Oslo tingrett blir like viktig for fremtidig praksis som vurderingene fra Høyesterett i plenum før jul. Til det er bare å svare; selvsagt ikke.

Lovens skjønnsrom

Men bør man ikke anke når man mener å ha rett i enkeltsaken? Vel, saker forandrer seg over tid, ikke minst utlendingssaker med barn. Dommen i Oslo tingrett, og en eventuell ankebehandling i Borgarting lagmannsrett, handler om UNEs avgjørelse fra april 2012, da vi nok en gang ikke omgjorde tidligere asylavslag.

Domstolene vurderer om vedtaket var gyldig på avgjørelsestidspunktet. Vi mener fortsatt det, inklusive at vurdering av barnets beste var forsvarlig, og at det lå innenfor lovens skjønnsrom å legge mer vekt på innvandringsregulerende hensyn enn barnets tilknytning til Norge.

Slike avveininger kan endre seg etter hvert. I UNEs ankevurdering inngikk også hensynet til gutten og at saken endrer karakter etter hvert som tiden går. En ankebehandling tar tid. Vi kunne kommet i den situasjon at UNE først fikk medhold i en anke, men deretter uansett kunne gitt familien opphold, på grunn av de to ekstra årene i Norge mens domstolsbehandlingen pågikk.

Medieeksponeringen

En annen belastning vi ser, som også inngår i en helhetsvurdering av barnets beste, er den medieeksponeringen og oppmerksomheten han allerede har vært gjenstand for og som antakelig bare ville fortsatt ved en eventuell videre rettsprosess. Dette har også Redd Barna, på generelt grunnlag, advart mot. Sett i sammenheng med resten av saken, blir også dette et argument mot å anke.

I pressens Vær varsom-plakat står det: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.»

I utlendingssaker ser vi stadig at barn ikke bare omtales ved navn slik at identiteten er «røpet», men at navnene blir overeksponert ut over alle dimensjoner inntil de ender som allemannseie. Er dette alltid god presseskikk? For pressen har jo gitt seg selv et eget etisk ansvar, som gjelder uavhengig av om foreldre, støttegrupper, advokater eller andre ønsker bred eksponering av barnet.

Bare å holde ut?

Etter at vi bestemte oss for ikke å anke Nathan-saken har vi fått en del kritikk fra folk som har vært enige i de tidligere avslagene våre. De mener vi nå sender et signal om at det bare er å bli, bare er å holde ut. De peker på at Nathans foreldre hadde endelig avslag og plikt til å reise hjem allerede før gutten ble født.

UNE gir ikke signal om noe som helst ved ikke å anke i denne saken. Barnekonvensjonen slår fast at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved all myndighetsutøvelse som berører barn. Videre er det gjennom utlendingsforskriften politisk bestemt at barns tilknytning skal tillegges særlig vekt når UNE vurderer om oppholdstillatelse skal gis på humanitært grunnlag. Det gjelder også tilknytning ved ulovlig opphold.

Ikke klare grenser

Lov og forskrift setter ikke klare grenser for når barns tilknytning skal utløse en slik tillatelse, verken ved et bestemt antall år i Norge eller barnets alder. Når vi vurderer om opphold skal gis på grunn av barns tilknytning, skal vi etter regelverket både legge vekt på de hensyn som taler for tillatelse og hensyn som taler mot. Slik er oppdraget og rettstilstanden også etter stortingsmeldingen «Barn på flukt» sist sommer og Høyesteretts behandling av to slike saker like før jul.

Hver sak avgjøres konkret og individuelt, og det er mange variabler. Ekte papirer, falske papirer eller ingen papirer. Dokumentert identitet, sannsynliggjort identitet, falsk identitet, uklar identitet. Sårbarhetsvurderinger knyttet til sykdom, nettverk og omsorgsevne. Og så videre og så videre. Både fram til nå og i tiden som kommer, vil dette medføre at noen får oppholdstillatelse og andre ikke, selv om barnas oppholdstid og tilknytning eventuelt er omtrent den samme.
 
Politisk spørsmål

UNE er i forbindelse med stortingsmeldingen om barn på flukt bedt om å rapportere om praksis. Det skjer i juni måned. Politikerne vil da få et beslutningsgrunnlag for å vurdere veien videre. Det blir fortsatt et politisk spørsmål om det bør eller ikke bør innføres klarere og mer skjematiske regler for når barns tilknytning skal utøse opphold for familier som har søkt asyl, men som er uten beskyttelsesbehov.

Kronikk publisert i Bergens Tidende 21. mars 2013