Gå direkte til innhold

EUs asylpolitikk

I en kronikk i Aftenposten søndag 14.august har Jan-Paul Brekke interessante refleksjoner og synspunkter rundt utviklingen av EUs asylpolitikk.

av UNE direktør Ingunn-Sofie Aursnes.

Jeg slutter meg i hovedsak til Brekkes beskrivelse av det som antas å bli utviklingen. Jeg er ikke selv i tvil om at Norge vil måtte delta på linje med EU-landene i regelverkutforming og praksis, selv om nasjonale tilpasninger vil være mulig for oss som ikke er medlem i EU. Det jeg syns er beklagelig, og som ikke Brekke kan klandres for, er at ordet asylpolitikk benyttes der hvor det etter mitt skjønn er snakk om migrasjonspolitikk.

Kronikken stiller spørsmålet: Hva betyr utviklingen for Norge. Jeg ønsker å trekke problemstillingen ned på forvaltningsnivået, og spør: Hva betyr dette for norsk utlendingsforvaltning.

Situasjonsbeskrivelse

Tilstrømmingen til Europa som vi så i 2015 finner fortsatt sted, selv om migrasjonen så langt nord som til Norge synes å ha stoppet. Denne folkevandringen består av migranter med svært ulik bakgrunn og begrunnelse for å ha lagt ut på reise.  Regelverket som styrer tilgangen til Europa må være differensiert for å kunne håndtere disse ulike grunnlagene for migrasjon. Ytterpunktene er at noen flykter fra rene krigshandlinger eller forfølgelse, eller fare for dette, mens andre reiser fra materielt enkle kår eller ren fattigdom, med håp om en fremtid i større velstand.

Slik migrasjon har verden sett til alle tider, det er ingenting nytt ved det. Det nye er det voksende økonomiske markedet for organisert trafikk av mennesker som ønsker å emigrere fra eget land. Relativt nytt er også det store antallet enslige mindreårige som kommer til europeiske land, med alle de utfordringer det medfører, i hovedsak for den mindreårige selv naturligvis, men også for mottakerlandet. 

Vi ser også at det kommer migranter til Europa som er borgere av et land som er i krig eller har krigslignende tilstander, men som i flere år kan ha oppholdt seg utenfor det krigsherjede landet av årsaker som utdanning og arbeid. Disse søker nå beskyttelse fordi det er krig i et hjemland de ikke har bodd i på flere år. De vil få innvilget beskyttelse hvis de kommer fra et oppholdsland utenfor Europa hvor de ikke er garantert å få sin oppholdstillatelse fornyet igjen.

Dette er migranter som ofte har ressurser for å bevege seg over landegrenser. De har gjerne høyere forventninger til standarden ved mottak i Europa enn det krigsflyktninger som kommer fra en overfylt leir i sitt naboland har. Slik jeg leser EU-kommisjonens tanker rundt samordnet politikk, vil det være et mål at landene skal tilby migrantene like forhold mens de venter på avgjørelse av sin sak. Jeg påpeker dette fordi jeg mener nettopp dette vil være en av de store utfordringene. I likhet med mange andre land har Norge i utgangspunktet et høyt ytelsesnivå i mottaket av migranter. Dette gjelder også i perioden før søknaden om beskyttelse eller opphold på annet grunnlag er endelig avgjort.

Hva betyr utviklingen i europeisk politikk for forvaltningen i Norge?

- En sannsynlig utvikling i Europa er at beskyttelse i større grad vil bli begrenset til den perioden beskyttelse er påkrevet. Ingen har krav på evig beskyttelse dersom forholdene i hjemlandet endrer seg og det er trygt å reise hjem igjen. Som Brekke påpeker i sin kronikk, så vil en slik utvikling ha konsekvenser for integreringen i beskyttelseslandet, og vil også ha konsekvenser for oppgaveløsningen innen utlendingsforvaltningen i beskyttelseslandet. En innstramming i europeisk og norsk praksis vil kunne medføre nye behandlingsrunder i utlendingskjeden, Politiets utlendingsenhet (PU), Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE). 

- Det er sannsynlig at Europa slutter opp om et felles regelverk for praksis og felles regler for saksbehandling i mottakslandene. Det er vanskelig å tenke seg at Norge skal stå utenfor en slik felles europeisk politikk.

- En utvikling mot å skille mellom mottak for personer med oppholdstillatelse og mottak for personer med utreiseplikt, stiller høye krav til effektiv og rask saksbehandling i alle ledd. Belastninger og frustrasjon som vil kunne oppstå der hvor mange med utreiseplikt samles på ett sted må begrenses.

- Vi vil se en ytterligere utvikling mot at flere og flere ressurssterke personer søker om opphold i Europa og i Norge, og vi vil se flere og flere svært kompetente migranter som vil ha sin sak behandlet i flere runder i forvaltningen og også i domstolene.

Flyt, kjedesamarbeid og digital utvikling

Et strategisk viktig utviklingsområde for UNE vil være fortsatt flyt i saksbehandlingen, et godt kvalitetssikringssystem og en fleksibel organisasjon som raskt tilpasser seg endringer i norsk lovgivning, i europeisk migrasjonslovgivning og internasjonale konvensjoner. 

UNE hadde per 1. januar 2016 en gjennomsnittlig saksbehandlingstid for beskyttelsessakene (asyl) på 3,5 måneder. Vi må fortsatt heve ambisjonene. Vi må unngå at enkelte typer saker hoper seg opp og tar mer tid enn gjennomsnittet. Gjennomsnittstall kan være misvisende.

Dersom vi skal kunne møte utfordringene som ligger foran oss i et Europa som fortsatt mottar mange migranter, må vi ha kortere saksbehandlingstid i utlendingskjeden totalt. Vi må også være forberedt på å møte den digitale fremtiden i form av migranter med høy digital kompetanse og høye forventninger til hurtighet og kvalitet i saksbehandlingen.

Vi har over tid styrket samhandlingen i utlendingskjeden rundt prognoser for saksinngang og saksbehandling. Dette samarbeidet har solid støtte i Justis- og beredskapsdepartementet som fagdepartement for innvandring og integrering. Migrasjonspolitikken i Europa vil angå oss alle. Den europeiske solidariteten og den globale samvittighet vil bli utfordret igjen og igjen, og arbeidet i den hjemlige utlendingskjedekjeden vil bli påvirket av hendelser vi ikke styrer. Vi må derfor hele tiden være fleksible når flere eller færre medmennesker skal fra Syria til Sauda, fra Afghanistan til Arendal eller fra Eritrea til Elverum.

Innlegget er kun publisert på une.no 07.09.2016