Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Eritreere får beskyttelse hvis de har behov for det

Eritreere får beskyttelse hvis de har behov for det

Utlendingsdirektoratet (UDI) vurderte i fjor beskyttelsesbehovet til mer enn 1600 asylsøkere fra Eritrea, og hele 98 prosent av dem fikk tillatelse til å bli i Norge.

 Av Ellen Kveine Evensen, seksjonssjef, Utlendingsnemnda 

Advokat Arild Humlen hevder i Dagbladet 9.2 at Utlendingsnemnda (UNE) behandler sakene til flere hundre etniske eritreere som i en «Kafka-prosess». Det er en beskrivelse vi selvsagt ikke kjenner oss igjen i.

Humlen hevder at etniske eritreere, som er oppvokst i Etiopia, ikke får vurdert sitt behov for beskyttelse verken i Eritrea eller Etiopia. Hans beskrivelse er uriktig både når det gjelder saksbehandling og resultater.

Utlendingsdirektoratet (UDI) vurderte i fjor beskyttelsesbehovet til mer enn 1600 asylsøkere fra Eritrea, og hele 98 prosent av dem fikk tillatelse til å bli i Norge.

De sakene der UDI avslår, slik at sakene går videre til klagebehandling i UNE, handler vanligvis om troverdighet. Dette kan være fordi de ikke er blitt trodd på det de har forklart, ofte ved at de ikke har sannsynliggjort hvor de kommer fra eller hvem de er. Men det er misvisende å hevde at fremleggelse av eritreiske pass, eller tidspunktet for fremleggelsen, er det avgjørende for utfallet.

Asylsøkere er selv ansvarlig for å sannsynliggjøre sin identitet og forklaring, og UNE vurderer alle opplysninger og dokumenter i saken. Blant det aller viktigste i denne vurderingen er klagerens egen forklaring. For eritreiske dokumenter er i liten grad egnet til å dokumentere en persons identitet.

Det lever svært mange etniske eritreere utenfor Eritrea i dag, og etnisk tilhørighet er ikke ensbetydende med at Eritrea er deres hjemland. Blant denne gruppen er det store variasjoner.

Noen sier de har bodd hele livet i Etiopia, mens andre opplyser å ha bodd store deler av livet i for eksempel Sudan eller Saudi Arabia. Flere opplyser å ha bodd lengre perioder i flere ulike land. Mange hevder at de også har bodd i Eritrea, uten å gi troverdige forklaringer på dette. Felles for sakene er manglende sannsynliggjøring av tilknytningen til Eritrea.

I UNE vurderer vi om asylsøkere har et beskyttelsesbehov i det landet han eller hun sier de kommer fra. Når UNE ikke kan legge til grunn det påståtte hjemlandet som returland, har vi oftest ikke mulighet til å vurdere hvilke andre land klageren eventuelt kan komme fra. Derfor kan vi i den type tilfeller sjelden vurdere om de vil ha et beskyttelsesbehov ved retur til et land de ikke har oppgitt.

Humlen skriver at denne gruppen i dag lever uten muligheter for retur. Vel, en asylsøker med endelig avslag på sin søknad har en plikt til selv å returnere til sitt hjemland. Tvangsretur er bare aktuelt i de tilfellene asylsøkeren ikke overholder sin utreiseplikt. Men det at norske myndigheter ikke får til tvangsretur, betyr ikke at de ikke har mulighet til å returnere.

Personer som ønsker å returnere, kan dessuten oftest få bistand til dette av International Organization for Migration (IOM) eller Politiets utlendingsenhet (PU), dersom de har behov for det.

Debattinnlegg skrevet av seksjonssjef Ellen Kveine Evensen publisert i Dagbladet 16.02.2017