Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Fakta, følelser og fordommer

Fakta, følelser og fordommer

Kronikk: Rettssikkerhet dreier seg om retten til å bli hørt, til juridisk bistand og uavhengighet hos den som avgjør saken. Det dreier seg ikke om å få rett.

Av Ingunn-Sofie Aursnes, direktør i Utlendingsnemnda

Den siste måneden har mange redaksjoner omtalt et forslag om å la domstolen overta den rollen Utlendingsdirektoratet (UDI) har for tilbakekall av statsborgerskap.

Dagbladet har hatt full innsikt i enkeltsaken som satte spørsmålet på dagsorden, og avisas dekning har vært ryddig og illustrerende. Saken skal også opp i retten senere i februar, så innholdet vil igjen bli belyst der. Jeg har derfor ikke noe å legge til om den aktuelle enkeltsaken, men vil gjerne gi noen bidrag til det generelle om rettssikkerheten og behandlingen av denne type saker.

I dag er det UDI som gjør vedtak om tilbakekall av statsborgerskap, og det er Utlendingsnemnda (UNE) som etter klage avgjør om vedtaket er korrekt. Domstolen tar deretter stilling til lovligheten av vedtaket dersom den som mister sitt statsborgerskap velger å saksøke staten. Det er et politisk spørsmål om dette skal endres, og jeg skal ikke, som direktør for UNE, ta stilling til spørsmål som tilhører våre lovgivere.

Det jeg ønsker, er å belyse de mulighetene som ligger i dagens ordning dersom styrking av rettssikkerheten er målet. Hvis det er resultatet i sakene som er det vesentlige, er det innholdet i regelverket som må endres, og ikke behandlingsmåten. Det hører med i bildet at av 19 slike saker som siden 2011 har blitt prøvd i retten, har domstolen kommet til samme resultat som UNE i 16 av sakene.

Rettssikkerhet er et område som opptar oss som arbeider med dette til daglig, og det opptar mediene, politikere og alle andre som er opptatt av grunnleggende viktige elementer ved samfunnsordningen. Et folkelig engasjement for rettssikkerhet er forståelig, og ønskelig, og vi som arbeider med disse sakene til daglig må vise ydmykhet og forståelse når det systemet vi forvalter blir kritisert.

Rettssikkerhet er, uansett aktuelle enkeltsaker, et viktig tema i en rettsstat. Men det er et vanskelig tema å formidle. Der hvor følelser får plass i den offentlige samtalen på grunn av resultatet i enkeltsaker, er det vanskelig å få gehør for faktiske opplysninger om saksbehandlingen. Resultat og saksbehandling kan lett bli blandet sammen i en følelsesladet samtale, det kjenner vi alle til, på alle livets områder. Men kunnskap om faktiske forhold er viktig enten vi er profesjonelle aktører med makt til å avgjøre enkeltskjebner, om vi er politikere med makt til å lage regelverket, eller om vi er lyttere og seere og lesere som henter grunnlag for synspunkter gjennom mediene, både tradisjonelle medier og sosiale medier.

Vi har et prinsipp i norsk forvaltning, som forenklet sagt innebærer at den som skal bli pålagt en plikt eller fratatt en rett, skal bli hørt i den prosessen som fører til at staten krever noe eller fratar noe.

Det er mange måter å høre klageren på.  Det kan skje skriftlig eller den det gjelder kan møte personlig slik det gjøres i domstolen i sivile saker og i straffesaker. Den muligheten har vi også i UNE, vi setter nemnd, med en av UNEs beslutningstakere, en jurist med dommerkompetanse, som avgjør saken sammen med to legfolk slik de fleste kjenner systemet i domstolene. Vedtakene gjøres da etter at klageren har argumentert for sin sak, med advokat og tolk til stede.

Mange saker avgjøres av nemndlederen, som er jurist med dommerkompetanse, uten legfolk til stede og uten at klageren møter personlig. Dette er saker uten vesentlige tvilsspørsmål. For helhetens skyld gjør jeg oppmerksom på at UNE er helt uavhengig i saker som behandles etter statsborgerloven. Verken politikere eller departement kan instruere beslutningstakeren i UNE om resultat i disse sakene.

Dersom politikerne vil, er det fullt mulig med en lovendring som innebærer at alle saker som dreier seg om tilbakekall av statsborgerskap skal behandles i nemnd i UNE, uansett om det er vesentlige tvilsspørsmål. Da møter klageren for en av UNEs nemndledere og to lekfolk. Videre står det våre lovgivere fritt å bestemme at det skal gis fri advokathjelp for behandlingen i UNE og også for eventuell domstolsbehandling etter endelig forvaltningsvedtak i UNE. Mange vil se slike tiltak som en styrking av rettssikkerheten.

Jeg er ikke overbevist om at økt bruk av personlig fremmøte i nemnd eller fri juridisk bistand i disse sakene er nødvendig for sikre rettssikkerheten, selv om den kanskje vil øke ytterligere med slike tiltak.

Vi kan heller ikke se bort fra at det at vedkommende får anledning til å møte opp, vil gi vedkommende en økt tillit til systemet. Økt tillit vil kunne gjøre det enklere for klageren å bidra til oppklaring av faktum i saken, enten det er identitet eller nasjonalitet eller andre faktiske forhold det gjelder. 

Man skal aldri overse betydningen av opplevd rettssikkerhet. Den tilliten som klageren har til systemet, og den tilliten publikum har til systemet, styrker opplevd rettssikkerhet. Opplevd rettssikkerhet er ikke et juridisk begrep. Jeg mener allikevel at vi bør kunne snakke om opplevd rettssikkerhet på områder hvor følelser allerede er sterke når resultatene vurderes av dem det gjelder, og av dem som står rundt. Noen ganger må vi lage nye ord og begreper for å kunne forstå hverandre.

Så hvor kommer fordommene inn i bildet? Med fare for å bli fullstendig misforstått, vil jeg hevde at publikums erfaringer med enkeltsaker hvor de er uenige i resultatet av statens behandling, vil kunne danne en fordom hos publikum om at det er rettssikkerheten det er noe i veien med, og ikke innholdet i rettsreglene.

Rettssikkerhet er ikke det samme som å være sikker på å få rett. Det er slik at noen av de viktigste elementene i rettsikkerhetsgarantien er retten til å bli hørt, retten til juridisk bistand og uavhengighet hos den som avgjør saken. Det er i hovedtrekk dette rettssikkerhet dreier seg om, det dreier seg ikke om å få rett.

Vi har fordommer på vår kant også. Forvaltningen kan bli så utmattet av stadig kritikk at vi er i fare for fordomsfullt å lese det som kommer av kommentarer som kritikk. Det må vi forebygge på vår kant. Fordommer fører ingen steder hen.

Kronikken ble publisert i Dagbladet (nett og papir) 3. februar 2017.