Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Flykapring og menneskerettigheter

Flykapring og menneskerettigheter

Etter at Utlendingsdirektoratet (UDI) innvilget opphold på humanitært grunnlag til to flykaprere fra Iran, har det blant annet fra forskjellig politisk hold vært uttalt at asylsøkerne burde bli sendt ut av landet selv om de ville risikere dødsstraff og selv om norske myndigheter derved eventuelt ville komme på kant med konvensjonsbestemmelser. Det har også vært uttalt at politikerne må "ta tilbake myndigheten" i utlendingssaker.

Av direktør Terje Sjeggestad, Utlendingsnemnda

Undertegnede har ikke grunnlag for verken å forsvare eller kritisere UDIs avgjørelser i den aktuelle saken. Og UDIs avgjørelser vil ikke komme til klagebehandling i Utlendingsnemnda (UNE) så lenge søkerne er fornøyd med utfallet i UDI. Men med bakgrunn i de mer prinsipielle uttalelser som er falt i sakens anledning, er det grunn til å minne om hva Stortinget selv har bestemt om rammebetingelsene for behandling av asyl- og andre utlendingssaker.

Etter uvanlig grundig behandling i Stortinget (tre ganger i løpet av fire år) ble UNE i fjor etablert som ny domstolliknende klageinstans i slike saker. Det ble understreket at bakgrunnen for endringen primært var å styrke utlendingers rettssikkerhet, og det ble vist til faren for politisk motiverte enkeltavgjørelser. Stortinget vedtok samtidig at regjeringen ikke skulle ha adgang til å instruere UNE eller UDI om avgjørelse, lovtolking og skjønnsutøvelse i den enkelte sak. Unntak ble gjort for saker som berører hensynet til rikets sikkerhet og spesielle utenrikspolitiske hensyn. (Om disse ville kunne komme til anvendelse i den aktuelle saken, tar jeg ikke stilling til her.)

En spesielt sentral del av det ansvaret Stortinget har lagt til UNE og UDI er å sikre at ingen asylsøker blir sendt ut av landet i strid med det politisk vedtatte regelverket. I dette regelverket inngår vern mot å bli sendt tilbake til områder der utlendingen står i nærliggende fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Norge har dessuten forpliktet seg etter Flyktningkonvensjonen og Menneskerettighetskonvensjonen, blant annet sistnevntes art. 3 om at "ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff".

Det er nettopp når publikums, mediers og politikeres engasjement er stort og sterke følelser er i sving at evnen til stå ved sentrale rettssikkerhetsgarantier blir satt på prøve. Det må antas å være i "Stortingets ånd" at de myndighetene som er satt til å treffe avgjørelser på et så komplisert og dilemmafylt område som asyl- og utlendingsfeltet, består denne prøven og også i slike situasjoner treffer vedtak ut fra politisk vedtatte regler og omstendighetene i hver enkelt sak. Utfallet kan ikke styres av mer eller mindre kvalifiserte gjetninger om hva som er populært eller hva politiske myndigheter eller enkeltpolitikere ville ha kommet til dersom de hadde hatt beslutningsmyndighet.

Unntakene for når Regjeringen har myndighet til å instruere UNE og UDI om enkeltsaker, er idag altså begrenset til saker som berører hensynet til rikets sikkerhet og spesielle utenrikspolitiske hensyn. Det vil selvsagt være opp til Stortinget og regjeringen å vurdere om det bør gjøres flere unntak. Stortinget og regjeringen har dessuten både rett og plikt til å styre utviklingen på feltet gjennom fastsetting av lov- og forskriftsbestemmelser, for eksempel når reglene gir urimelige resultater i enkelttilfeller.

Jeg anser det ikke naturlig nå å delta i en rettspolitisk debatt om den nærmere utforming av regelverket. Men som leder av den klageinstansen Stortinget har opprettet med det sentrale formål å verne om rettssikkerheten for asylsøkere og andre utlendinger, vil jeg uttrykke en forventning om at eventuelle endringer ikke rokker ved grunnleggende og internasjonalt anerkjente menneskerettighetsforpliktelser.

Publisert i Aftenposten 21.06.2002
Les også: Menneskerettighetene setter standard

Sist oppdatert 15.08.06