Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Hvilke ord trenger vi nå?

Hvilke ord trenger vi nå?

Ved å forbinde all form for migrasjon med asyl, tilslører vi virkeligheten.

Min bekjente fra flere år tilbake bråstoppet da hun så meg i pausen under en konsert, og vi vekslet noen ord i forbifarten. Vi snakket om tilstrømmingen av migranter i løpet av sist høst, og hvordan dette påvirker mitt daglige arbeid. Det var en kort samtale, hun så uvanlig usikker ut, og sa, vendt mot meg mens hun løp inn til fortsettelsen av konserten: «Samme for meg…, så lenge det blir rettferdig».

Rettferdig.

Ordet rettferdig er tungt, et krevende ord som for de fleste av oss gir vår egen samvittighet en aldri så liten dytt. Jeg er redd min venn vil bli skuffet. Norsk innvandringspolitikk, europeisk innvandringspolitikk, den globale migrasjonen, ingenting av dette vil noen gang kunne fortjene betegnelsen rettferdig. For hva er rettferdighet i denne sammenhengen? Rettferdig for hvem?

Ord har kraft. De ordene vi velger sier noe om hvilket verdigrunnlag vi står på, og ordene våre former holdninger. I dagens Europa bør vi velge ordene våre med omhu når vi snakker om migrasjon og migranter.

Vi har store utfordringer. Ingen er migrant for alltid. Noen er det til de finner permanent tilhold som immigrant i et nytt land, og andre igjen har betegnelsen migrant midlertidig, og vender etter hvert tilbake til sitt opprinnelsesland når faren er over.

Noen av de utenlandske tilflytterne til Norge i dag er del av en folkevandring som delvis kan ha sin årsak i åpne krigshandlinger med alle de redsler det medfører, men kan også ha sin bakgrunn i ufrihet i alle avskygninger, og i grå fattigdom og hjerteskjærende nød, som på en grell måte nå viser frem forskjellene i levekår, resultatet av dagens økonomiske verdensordning. Redd eller trygg, fattig eller rik, undertrykket eller fri, uutdannet eller skolert, motsetningene er store og slående.

Vi må greie å finne ord og betegnelser som dekker og forklarer de mange ulike bakenforliggende årsakene til at utlendinger søker opphold i Norge. Bare ved å erkjenne, og vise respekt for alle disse ulike grunnene, kan vi ha håp om å etablere systemer og samfunnsordninger som kan møte utlendingenes forventninger og, når det er nødvendig, justere utlendingenes forventninger og våre egne forventninger til tilpasning.

Hvordan skal vi snakke om utfordringene slik at ordene våre fremmer og støtter samfunnstilpasning og samfunnstilhørighet. Ibsen skrev; «Hvor utgangspunktet er galest, blir tidt resultatet originalest.» Utgangspunktet for all samtale rundt samfunnstilpasning og samfunnstilhørighet i norsk debatt i dag synes å være ordet «asyl». Feilbruk av ord fører ofte galt av sted. Mennesker på flukt bør med en fellesbetegnelse omtales som migranter.

Årsakene til migrasjon kan være forfølgelse, undertrykkelse og krig, årsaker som vanligvis kan gi rett til beskyttelse i et trygt land. Men det kan også være ønsket om arbeid, et ønske om skolegang for de små jentene i familien, et ønske om en bedre økonomisk fremtid i sin alminnelighet, og mange andre årsaker som vi ikke kjenner, som ligger bak en beslutning om å forlate sitt land og søke opphold annet sted.

Ved å forbinde all form for migrasjon med asyl, tilslører vi virkeligheten, og det å tilsløre virkeligheten er mangel på respekt for en virkelighet som vi selv ikke kjenner.

Asyl betyr beskyttelse. Asylmottak, asylforlik, asylavtale, asylbarn. Ordet asyl settes sammen til nyord som ikke dekker de virkelige forholdene. Bruken av begrepet «asylbarn» har dessverre festet seg både hos politikere og journalister. Et asylbarn er et barn som har fått asyl. Det er nettopp det barn i familier med langvarig ulovlig opphold ikke har fått.

Debatten om migrasjon, hvor mange, hvor mye, hvordan og hvem, blir raskt opphetet og følelsesladet. Nedsettende og sarkastisk ordbruk om utlendinger blir ofte forsvart med at vi må kunne «si det som det er». Det offentlige rom er et rom, og i det rommet oppholder vi oss sammen. Vi som er innlendinger må ordlegge oss slik i dette offentlige rommet at utlendingene forstår hva vi sier også når det oversettes til ulike språk. En uvøren ordbruk som kan oppfattes som sårende og støtende for utlendingen, blir ikke mindre støtende selv om det forklares med at det er direkte tale. Respekt avler respekt. Vi kjenner ikke til hvilken informasjon migrantene hadde da de gjorde sine valg om å pakke sine ting og reise. Vi har ingen rett til å dømme deres avgjørelser gjennom nedlatende og sarkastisk omtale av dem.

God kunnskap forutsetter bruk av riktige ord, og god kunnskap er forutsetning for samhandling mellom innlendingen og utlendingen i byggingen av det gode samfunnet for alle. Når kritikere av norsk migrasjonspolitikk og utlendingsforvaltning snakker om deportasjoner, vil mange få assosiasjoner til Stalin-tiden, til jødedeportasjoner og til massedeportasjoner i flere deler av verden basert på etnisitet eller nasjonalitet. Når Norge tvangsutsender personer med ulovlig opphold etter grundig og individuell behandling av enkeltsøknadene, i et Norge hvor 76 prosent av asylsøknadene ble innvilget forrige år, blir bruken av ordet deportasjon assosiasjonsskapende og forvrenger bildet av norsk virkelighet.

Andre kritikere, riktignok fra et annet ståsted, hevder at asylsøkere er kriminelle. Det er noen få kriminelle som påstår at de er asylsøkere når de blir tatt av politiet, og det er selvsagt noen kriminelle blant asylsøkere som det er i alle større grupper med mennesker, men det er noe helt annet enn å karakterisere asylsøkere som kriminelle. Skaden er gjort lenge før noen kan rykke ut å avkrefte en slik feilaktig påstand. Ordene er sagt, og myten skapt.

En gammel og klok mann jeg møtte i Afghanistan siterte hva han hadde lært i sin barndom: «Løgnen har reist fra Bagdad til Konstantinopel før Sannheten har fått på seg sandalene.» Vi må være på vakt mot ordbruk som bygger på løgn og manglende kunnskap, og som skaper myter og forestillinger. Er det så farlig, da? Ja, det er det. Og rettferdig? Det kan det aldri bli.

Kronikk av direktør Ingunn-Sofie Aursnes publisert i Dagbladet 30.06.2016