Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Motiver og meninger i utlendingssaker

Motiver og meninger i utlendingssaker

Av Terje Sjeggestad, direktør i Utlendingsnemnda

I to innlegg 31.3. kommer henholdsvis sogneprest Einar Gelius og NOAS’ generalsekretær Morten Tjessem med kritiske kommentarer til min artikkel 22.3. om ”Motiver og kjepphester i utlendingssaker”. I artikkelen søkte jeg å belyse et forhold som jeg opp gjennom årene ikke har sett problematisert i media: Hvilke mulige motiver og interesser har de som oftest deltar i den offentlige debatten om utlendingssaker? Og hvilken betydning bør den vanlige avisleser tillegge slike motiver og interesser når påstand står mot påstand og det kan være vanskelig å danne seg sitt eget bilde av saksforholdet?

 

Verken Gelius eller Tjessem forsøker å tilbakevise min anførsel om at Utlendingsnemndas ( UNEs) rolle og mandat fra Stortinget ikke gir iøynefallende motiver for at de ansatte skulle være ensidige i forhold til fakta, jus og resultater. Og de forsøker ikke å tilbakevise at andre aktører – som i sterke ordelag kritiserer utlendingsforvaltningen for praktiseringen av regelverket – framstår som objektive faktaleverandører selv om de kan ha egeninteresse av et bestemt resultat.

Gelius velger i stedet den nokså oppsiktsvekkende vri å kritisere at undertegnede overhode ytrer seg offentlig: ” Det er ikke første gang direktøren, som er en del av norsk offentlig forvaltning, går ut i mediene. Dette er i seg selv ganske bemerkelsesverdig”. Og i sin skepsis til min ganske selvsagte uttalelse om at UNE har ”plikt til å fatte riktige vedtak etter reglene”, argumenterer han for at våre ansatte må ”tolke det politiske landskap og fatte avgjørelser som er i tråd med folkemeningen”.

Den tidligere statssekretæren har åpenbart fortrengt hva stortingsflertallet, inkludert hans eget parti, hadde som hovedformål ved etableringen av UNE som uavhengig klageinstans til erstatning for Justisdepartementet: Å fjerne muligheten for politisk forskjellsbehandling i utlendingssaker og sikre at avgjørelser tas innenfor rammene av gjeldende regler og et saklig basert skjønn i det enkelte tilfelle. Å styre etter ”folkemeningen” og tolkninger av et flyktig politisk landskap ville neppe være det beste bidrag til økt rettssikkerhet.

Tjessem mener jeg ”velger å imøtegå kritikk ved å forsøke å utdefinere kritikeren”. Da bommer han grovt på mitt hovedpoeng, som nettopp har vært å definere aktørenes ( inkl. NOAS’ ) motiver, interesser og det jeg kalte deres ”soleklare rett til å argumentere ensidig og til å mene at regler og praksis bør være mer generøs”. Og som Tjessem burde være vel kjent med, har jeg i alle år vært en varm forsvarer av NOAS’ rolle som interesserepresentant for asylsøkere og vaktbikkje overfor myndighetene.

Det må likevel være lov å peke på mangler i NOAS’ argumentasjon, som for eksempel at man i ønsket om å fremme sine interesser kan komme til å utelate viktige fakta av betydning for den offentlige debatten. Slik som når NOAS igjen beklager at utlendingsmyndighetene gir opphold på humanitært grunnlag til personer som ”egentlig kvalifiserer til flyktningstatus”. Hvorfor kan ikke Tjessem anerkjenne at utviklingen faktisk har gått i den retning NOAS selv ønsker?

Det er et faktum at det i det siste har vært innvilget asyl til en større andel av dem som enten får asyl eller opphold på humanitært grunnlag. I 2002 fikk i alt 3621 personer opphold på ett av disse grunnlagene. Av disse fikk 342 asyl, altså 9.4 %. Denne ”brøkdelen” er kjernen i problemstillingen. Og den øker da, NOAS? Nærmere bestemt fra det laveste nivået, 0.7 % i 1996 via 2.4 – 4.2 – 5.6 – 3.1 – 6.4 i de etterfølgende årene, til det høyeste nivået siden utlendingsloven ble iverksatt i 1988; 9.4 % i 2002.

NOAS står selvsagt fritt til å mene at denne utviklingen bør forsterkes ( og personlig ville jeg ikke ha det minste imot om flere får asyl, dersom asylsøkernes bakgrunn skulle tilsi det ). Men det burde ikke være noen grunn til å tilsløre en utvikling som rent faktisk har funnet sted og som NOAS lenge har etterspurt.

Innlegg publisert i Aftenposten 14.04.03