Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Motiver og kjepphester i utlendingssaker

Motiver og kjepphester i utlendingssaker

Hvem skal man tro på når noen går til angrep på Utlendingsnemnda (UNE) og UNE forsvarer seg? Den som har tid og interesse, burde være kritisk til alle aktører og selv sjekke tilgjengelige fakta. Andre mediekonsumenter burde vurdere ytringene ut fra avsendernes mulige motiver.

UNE er en domstolliknende instans som behandler klager over avslag gitt av Utlendingsdirektoratet (UDI). Avgjørelser i alle saker som inneholder vesentlige tvilsspørsmål, tas i nemndmøter med tre personer som er tilfeldig hentet fra et utvalg på 16 nemndledere og 150 nemndmedlemmer.

En etablert UNE-praksis bygger på flere vedtak og en bred meningsdannelse med mange enkeltpersoner involvert, blant dem både jurister og lekfolk, med sekretariatsstøtte fra fagfolk med solid kompetanse. Oppdraget fra Stortinget er å komme frem til riktige vedtak etter loven. Ikke flest mulig innvilgelser, ikke flest mulig avslag, men riktige vedtak!

Verken rollen eller oppdraget gir noen iøynefallende motiver for ensidighet i forhold til fakta, jus og resultater. UNE er ikke selv noen partsinteresse, representerer ikke noen partsinteresse og har ikke noen egeninteresse av bestemte utfall. Kunnskap, plikt og integritet står sentralt i virksomheten.

En rekke aktører i samfunnsdebatten har ikke tilsvarende bånd på seg, men derimot en soleklar rett til å argumentere ensidig og til å mene at regler og praksis bør være mer sjenerøs. Men for å endre regelverket må man få politisk tilslutning, og da kan det være fristende i stedet å skyte på pianisten. Hvis man kunne påvirke forvaltningen til å føre en annen praksis uten å gå veien om regelendringer, ville det være en snarvei til å oppnå det man ønsker.

Den mulige snarveien gjør at kritikere av gjeldende innvandringspolitikk jevnlig refser forvaltningen med påstander om feilaktige avgjørelser. Fra tid til annen ser vi at selv tunge og ellers seriøse aktører er omtrentlige med fakta og i verste fall snakker mot bedre vitende. De som har plikt til å fatte riktige vedtak etter reglene, fremstilles i blant som følelseskalde og nærmest ondskapsfulle. Kritikerne, som ikke er bundet av regelverket og som noen ganger har egeninteresse av et bestemt resultat, fremstiller seg som objektive faktaleverandører.

Det er interessant hvor forskjellig medier og domstoler vurderer kritikken. I mange medieoppslag presenteres kritikernes fremstilling som fakta, mens UNEs redegjørelse er beskrevet som påstander, utelatt eller beskåret til det meningsløse. I domstolene er det helt annerledes. Der gjelder kravet om å underbygge påstander og redegjøre for kilder ikke bare UNE, men også motparten og motpartens vitner. Resultatene viser at Staten ved UNE svært sjelden taper en rettssak.

Et skoleeksempel på hvordan medier og domstoler vurderer forskjellig, er den nylig avsagte dommen i saken til en lesbisk iransk kvinne. En oppfordring til spesielt interesserte: Les først medieomtalene, se hvem som siteres og merk hva som presenteres som fakta. Les deretter dommen, vurder partenes gjengitte faktafremstillinger, og se hva retten uttaler om de respektive aktørers grundighet, kunnskaper og kildebruk.

Kort fortalt vil man da finne artikler hvor media forteller at kvinnen risikerer dødsstraff i Iran fordi hun er lesbisk. Men domstolen mener kvinnen "ikke har grunnlag for å flykte forfølgelse for sin homofile legning eller praksis ved en tilbakevendelse til Iran". Og den konstaterer at Iran ikke straffer homofil legning, at det er visse homoseksuelle handlinger som er forbudte, men at beviskravene er så strenge at homofile vanskelig kan bli dømt i praksis.

Innenfor mediedekningen av utlendingsfeltet forekommer også resirkulering av gamle påstander. Nylig gikk NOAS ut og kritiserte UNE for at vi i fjor innvilget bare 10 personer asyl etter klage. NOAS har lenge ment at flere av dem som får opphold på humanitært grunnlag (i 2002 var det ca 3300 personer), i stedet burde fått asyl.

Det følger av saksgangen at dersom alle som burde få asyl får dette av UDI, vil det ikke bli noen endring av UDIs vedtak i klageinstansen. Derfor kan ikke utviklingen vurderes uten å se hen til hvor mange som totalt sett får innvilget asyl i Norge.

De to årene UNE har eksistert fikk gjennomsnittlig 319 personer innvilget asyl av utlendingsmyndighetene. De siste ti årene før etableringen, var tilsvarende gjennomsnitt 75 personer. For å ta ytterpunktene, ble det i 2002 innvilget 342 asyl, mot 6 i 1996. Men retorikken fra NOAS ("det kunne ikke vært så mye verre") er til forveksling den samme. Den som rir kjepphester gir ikke alltid anerkjennelse selv om utviklingen går i den retningen rytteren selv ønsker.

Privat kan UNEs ansatte være aktive i menigheter som har kirkeasylanter, ha nære venner som rammes av regelverket eller bakgrunn fra de samme aktørene som kritiserer oss. Men uansett er oppdraget å fatte riktige vedtak. Vi bør bli trodd på at UNEs 170 ansatte og 150 lekfolk har respekt både for lovgiverne og de mennesker de møter i enkeltsakene, og ikke knytter noen personlige interesser til ulike utfall.

Innlegg i Aftenposten 22.03.2003 av direktør Terje Sjeggestad