Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg NOAS forvrenger virkelighten

NOAS forvrenger virkelighten

NOAS er ikke fornøyd med Utlendingsnemnda (UNE). Det er greitt nok og i og for seg ikke bemerkelsesverdig, gitt NOAS’ rolle som interesseorganisasjon. Men det er ugreitt at NOAS og deres støttespillere bruker så vidt sterke ord på sviktende grunnlag. Dette gir dessverre en mindre opplysende debatt om viktige spørsmål på et så polarisert politikkområde som utlendingsfeltet.

Av direktør Terje Sjeggestad, Utlendingsnemnda

NOAS gjentar 15.3. tidligere utsagn om at UNEs omgjøringer av UDIs avslag ligger vesentlig lavere enn det tidligere klageorganet Justisdepartementets ”innvilgelsesrate” i perioden 1988-1999. I sin argumentasjon søker nå NOAS støtte i presten Gelius’ tidligere innlegg, der han ga sin støtte til NOAS’ sammenlignende statistikk. Denne gjensidige støttevirksomheten forhindrer likevel ikke at deres sammenligning er totalt misvisende. I den perioden Justisdepartementet var klageorgan i asylsaker ble det politisk besluttet å iverksette en rekke amnestilignende ordninger for bl.a. kirkeasylanter, kosovoalbanere, bosniere, barnefamilier og personer fra Quetta og Laos. Felles for disse ordningene er at det store antallet personer som fikk innvilget opphold som følge av dem inngår i statistikkene over Justisdepartementets ”omgjøringer” i asylsaker. UNE har myndighet til å overprøve UDIs avgjørelse etter individuell vurdering av den enkelte sak, men ingen myndighet til på politisk grunnlag å iverksette amnestilignende ordninger som nevnt. Det sier seg selv at en sammenligning mellom Justisdepartementets og UNEs omgjøringsrater blir totalt misvisende når NOAS ikke tar høyde for slike sentrale forhold.

NOAS gjentar nok en gang kritikken av at for få avgjørelser i UNE treffes i nemndmøte med lekfolk tilstede, til tross for at kritikken er offentlig tilbakevist en rekke ganger. Gjennom fire år har NOAS hevdet at UNEs for tida 14 nemndledere avgjør alene en rekke saker med ”vesentlige tvilsspørsmål”, hvilket de etter loven ikke har adgang til. Påstanden ble i en uavhengig evaluering etterprøvd av to konsulentfirmaer i samarbeid med jussprofessor Jan Fridthjof Bernt, som ikke fant dekning for kritikken, men konkluderte med at ”det ikke er grunn til å tro at saker som burde vært behandlet i nemndmøter avgjøres på lavere nivå”.

Det ville vel vært for mye å forvente at NOAS skulle ta evaluatorenes konklusjon til etterretning. Det gjorde de da heller ikke. Men i sine angrep på hvordan evalueringen ble gjennomført, gjør de seg skyldige i feilinformasjon. Sakene professor Bernt gikk gjennom ble ikke plukket ut av UNEs nemndledere, som altså bestemmer behandlingsformen, men av andre eksperter med oversikt over sakstyper og innhold. Føringene fra Bernt om hvor mange og hva slags saker han ville gjennomgå, ble fulgt til punkt og prikke. Forskeren valgte selv sin metode og fikk tilgang til alt han ønsket å se. Han bygget dessuten på synspunkter bl.a. fra advokater, organisasjoner og andre. Og han mottok alle innvendinger og argumenter fra NOAS i sakens anledning, både ved gjennomgang av en NOAS-rapport og ved at organisasjonen framla sine synspunkter i evalueringens referansegruppe.

NOAS’ kritikk retter seg i virkeligheten mot forskeren og hans metode. Men det er interessant å merke seg at NOAS på andre punkter trykker evaluatorens synspunkter til sitt bryst. At NOAS i tillegg anser det som et rettssikkerhetsmessig problem at nemndlederne suverent bestemmer behandlingsmåten, er en kritikk av de politisk vedtatte reglene. Men Stortinget har så langt ikke ønsket å endre reglene på dette punkt, og i sitt ferske framlegg for Stortinget fremmer ikke regjeringen forslag om endringer.

NOAS stiller spørsmål om hvorfor UNE ikke har oppnådd tillit blant ”en lang rekke aktører på feltet, ikke minst de politiske partiene som tok initiativet til UNEs etablering”. Det er neppe tilfeldig at NOAS unnlater å begrunne nærmere den premiss spørsmålet bygger på. Første initiativ til UNEs etablering ble i sin tid tatt av en Arbeiderpartiregjering. Det er ukjent for UNE at det fra dette hold er uttrykt manglende tillit til UNE. Senere ble UNE etablert etter forarbeid av sentrumsregjeringen. To av den regjeringens tre partier (KRF og Venstre) deltar i dagens regjering, som nylig har fremmet forslag for Stortinget om nær uendret å videreføre ordningen med Utlendingsnemnda som uavhengig klageorgan. Også Høyre, som opprinnelig var prinsipiell motstander av et uavhengig klageorgan, går nå inn for ordningen, bl.a. på bakgrunn av den overveiende positive evalueringen av UNE.

Men UNE er opptatt av å ha tillit også utenfor det politiske miljø. I så måte har vi ikke fått særlig drahjelp av NOAS, som med jevne mellomrom framsetter påstander om UNE som det ikke er dekning for, og gang etter gang gjentar disse i media, også etter at de er grundig tilbakevist. La meg ta ett overgripende eksempel.

I en pressemelding i 2004 påsto NOAS at ”UNE har svekket rettssikkerheten”, uten at påstanden ble nærmere begrunnet. NOAS ble umiddelbart minnet om at etableringen av, og praksisen i UNE, på en rekke punkter har gitt økt rettssikkerhet og innsyn. Her kan nevnes:

  • Mulighet for politisk forskjellsbehandling er fjernet
  • For første gang i utlendingsforvaltningen innslag av lekmannsskjønn
  • Nemndledere med dommerkompetanse
  • Tydeligere og mer opplysende vedtak
  • Anonymisert praksisbase på internett
  • Årlige praksisrapporter om virksomheten
  • Økt fokus på menneskerettigheter med egne MR-ansvarlige

Til tross for disse eksemplene og at NOAS et halvt år etter fortsatt ikke har begrunnet hvordan UNE skal ha svekket rettssikkerheten, blir NOAS’ påstander lettvint videreført av andre aktører, som for eksempel Olaf Thommessen.

Den samme Thommessen belegger for øvrig sin etter hvert sterkt modererte UNE-kritikk med uttalelser fra dr. jur. Cecilia Bailliet, som ifølge Thommessen ”har evaluert nemnda og dermed åpenbart har dekning for å framholde at det gjenstår alvorlige problemer som ikke er rettet opp, men som snarere er blitt forverret de siste årene.”

Nei, Thommessen! Bailliet har ikke evaluert UNE, men fram til 2003 studert et deltema fra UNEs asylsakspraksis. Hun har derfor intet forskningsmessig belegg for påstander om utviklingen i UNE de siste årene. Og utsagnet om ”forverret” utvikling framstår i et underlig lys for 170 UNE-ansatte, som i allmøte etter forskningsarbeidet for to år siden hørte den samme forskeren skamrose UNEs flyktningrettslige kompetanse, beklage at hennes rapport i media ble framstilt som negativ for UNE og uttale at hun i sin gjennomgang ikke hadde sett noen avgjørelser som innebar konvensjons- eller regelbrudd, selv om hun selvsagt også hadde forbedringsforslag. Hun anbefalte til og med at UNEs eksperter burde stille sin kompetanse til rådighet ved å undervise dommere, advokater, UDI og humanitære organisasjoner i asyl- og flyktningrettslige spørsmål.

Det sies ofte at kunnskap gir tillit. Løpende kompetanseutvikling og bidrag til en åpen og kunnskapsbasert offentlig debatt på utlendingsfeltet vil fortsatt være UNEs svar på den utfordring som ligger i å bygge tillit til UNE som klageorgan, både hos interesseorganisasjoner og andre.

Refusert innlegg før innlegget som ble publisert i Dagbladet 23.03.05