Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg NOAS refser for galleriet

NOAS refser for galleriet

Noen ganger må en interesseorganisasjon velge. Skal man gi ris og ros i en saklig blanding for å bli tatt seriøst av den man skriver om? Eller skal man rendyrke risen som argumentasjon for bestemte politiske løsninger?

Av direktør Terje Sjeggestad i UNE

I en rapport om Utlendingsnemnda (UNE), med tilhørende VG-kronikk 22. mai, har NOAS valgt det siste. Det som kan tolkes positivt, er kortfattet og generelt, mens det som kan tolkes negativt, er konkret og spissformulert.

Det er mye å innvende mot rapporten. Måten å samle "fakta" på og bruken av tall synes valgt ut fra ønske om bestemte konklusjoner. Synspunkter fra små utvalg brukes for mye mer enn de er verd. Det bringes løsrevne sitater fra enkeltpersoner hvor det overhode ikke er vurdert om utsagnet forteller mest om UNE eller om kilden.

La meg likevel konsentrere meg om den tilhørende VG-kronikken av Morten Tjessem og Rune Berglund Steen. Der er nok av eksempler på hvordan NOAS presenterer tall og argumenter.

Bruk av tall


I kronikken står det at UNE bare behandler 10 prosent av sakene i nemndmøte og bare 6 prosent med personlig frammøte. Men hvorfor er det disse tallene NOAS velger?

Samme dag som kronikken sto i VG, sendte TV2 dokumentaren "Russerne kommer", og Aftenposten hadde artikkelen "Informasjon skal forebygge asylstrøm". Begge tok for seg det NOAS-kronikken ikke nevner, nemlig at en stor del av asylsakene i Norge er åpenbart grunnløse saker hvor de fleste klagerne allerede har reist ut av landet og hvor en forenklet behandling er fullt forsvarlig.

La oss se på noen tall for første kvartal i år, tall som NOAS hadde tilgjengelig da de skrev kronikken. De viser at bare 678 av 1610 behandlede asylsaker gjaldt klagere som hadde fått bli i landet i påvente av klagebehandlingen. Av disse ble 170 behandlet i nemndmøte, hvorav 141 med personlig frammøte.

Ser man altså bort fra de åpenbart grunnløse sakene, gikk 25 prosent av asylsakene i nemndmøte, inklusive 21 prosent med personlig frammøte. I tillegg var det 8 prosent som fikk medhold uten bruk av møte. Dette innebærer at 33 prosent av de 678 klagerne enten fikk medhold av en nemndleder alene eller fikk saken sin opp i et nemndmøte. Hvem satt igjen med det inntrykket etter å ha lest NOAS-kronikken?

Nemndmøtene


Om selve møtene skriver NOAS at klageren og advokaten "i praksis er vingeklippet". Resultatene tilsier imidlertid ikke at det skulle være vanskelig for en klager med en god sak å vinne fram. Nesten halvparten av alle saker som behandles i nemndmøte, ender med at klageren helt eller delvis får medhold.

NOAS hevder videre at "legfolkenes redegjørelser stadfester at saksbehandlerne ofte er alt annet enn nøytrale". Tja, mon det! NOAS har gjort en undersøkelse hvor 16 nemndmedlemmer svarte at de generelt opplevde saksbehandlerens fremstilling som "argumenterende ut fra et ståsted". Dette må holdes opp mot at det er 287 nemndmedlemmer som har vært inne. Fire av fem vedtak er dessuten enstemmige, noe som tyder på stor enighet mellom de fast ansatte nemndlederne og lekfolkene.

UNE på sin side har hatt en løpende evaluering av nemndmøtene helt siden starten, og i denne inngår evalueringsskjemaer fra nemndmedlemmene. Disse viser at de fleste er godt fornøyd med møtene, men de forteller også hvor det er behov for forbedringer. Om lag halvparten av nemndmedlemmene ønsker mer tid til å forberede seg, og dette tar UNE hensyn til gjennom å redusere fra to til en sak med personlig frammøte per dag.

Åpenhet


Det ensidig negative fokus kronikørene har valgt, kommer tydelig til syne også i den salven de avslutter kronikken med. De skriver at UNE fremstår som "fortsettelsen av en utlendingsforvaltning som etterstreber kontroll ved å holde kortene tett til brystet, med en generell mistro til prinsipper om åpenhet og etterprøvbarhet".

Hva kunne de ha nevnt som positiv nyansering? At det, i motsetning til tidligere, er flere hundre lekfolk som får personlig erfaring med enkeltsaksbehandling. At det for første gang finnes en anonymisert praksisbase på web. At NOAS selv har fått være tilstede ved nemndmøter og at vi har åpnet for at journalister kan være det samme. At vi prioriterer begrunnelser og vedtaksutforming svært høyt, noe NOAS tidligere har funnet det verd å rose.

Jeg må ellers minne om at UNE, til tross for domstollignende trekk, er et forvaltningsorgan. Vi har strenge regler med hensyn til å gi innsyn i noens personlige forhold, og selv det at noen går til media med sin sak, betyr ikke uten videre at UNE kan offentliggjøre sakens fakta. Men vi ønsker åpenhet, og vi forteller rutinemessig media at klagerne selv har anledning til å gi innsyn i våre vedtak.

Dette er politikk


Dagens utlendingslov sier at saker som inneholder vesentlige tvilsspørsmål skal behandles i nemndmøte, at det er den enkelte nemndleder som avgjør når dette er tilfelle og at sekretariatet ikke er part i saken, men en intern ressurs i nemnda.

NOAS må gjerne få arbeide politisk for at dette endres til at alle klager som ikke er åpenbart grunnløse skal behandles i nemndmøte, at lekfolk også får være med å vurdere behandlingsform og at nemndmøtet gjennomføres som en topartsprosess med Utlendingsdirektoratet som klagerens motpart. Men slik er altså ikke loven i dag.

UNE er nå gjenstand for ekstern evaluering, og evalueringsrapporten vil bli levert i januar 2003. Da er tiden kommet til at det politiske miljø bør gå inn i alle de dilemmaer UNE fortløpende lever med - dilemmaer knyttet til rettssikkerhet kontra effektivitet, lekmannsskjønn kontra likebehandling og åpenhet kontra personvern.


Publisert i VG 25.06.2002