Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Når barn returneres

Når barn returneres

ASYLSAKER: Motivasjon og positiv forberedelse for retur burde nok ofte vært en mer nærliggende tanke hos foreldre og andre voksenpersoner i barnas umiddelbare nærhet.

Terje Sjeggestad

Direktør i Utlendingsnemnda (UNE)

Norske utlendingsmyndigheter behandler et stort antall asylsaker der riktig utfall etter reglene er avslag på opphold i Norge. I mange av disse sakene blir barn tilbakesendt til hjemlandet, og en rekke aktører kunne gitt større bidrag til å lette returen for dem.

Barn som søker asyl kan enten være her sammen med sin familie eller alene og med familien i hjemlandet. Når de sendes hjem fra en tilværelse som asylsøkere i Norge, vil de møte en hverdag med lavere materiell standard og mindre utbygde offentlige tjenester. Det betyr ikke nødvendigvis dårligere framtidsutsikter enn andre barn i det aktuelle hjemlandet. Men i en periode vil det kunne være en utfordring for dem å tilpasse seg en uvant hverdag uten de goder og det miljø de har vært vant til i Norge. Ikke minst gjelder dette barn som har vært lenge i Norge med sterke forventninger til å få bli her.

Barnekonvensjonen slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som omhandler barn. Slik er det også når det i asylsaker vurderes om det foreligger så sterke menneskelige hensyn at søkerne bør få opphold. Men konvensjonen forutsetter at det også finnes andre grunnleggende hensyn, blant annet innvandringspolitiske hensyn. I disse inngår en politisk bestemt forutsetning om at innvandringen til Norge skal være regulert og kontrollert.

I BEHANDLINGEN av den enkelte asylsak må ulike hensyn, inklusive ulike grunnleggende hensyn, veies mot hverandre. Dette medfører at en del barnefamilier får oppholdstillatelse selv om innvandringspolitiske hensyn taler mot det. Men det medfører i andre tilfeller at barnefamilier returneres selv om en isolert vurdering av barnets beste tilsier at de burde fått opphold.

Det kan være ulike meninger om hvor høy terskelen skal være, og vektleggingen av ulike hensyn vil kunne endre seg over tid. Men det rokker ikke ved hovedpoenget. Uansett terskel vil mange barn bli returnert fra Norge til sine hjemland, og det er åpenbart at returen for noen av disse vil kunne være vanskelig.

En erkjennelse av dette burde være et incitament for voksenpersoner i ulike roller til å spørre seg hvilke bidrag de kan gi for en vellykket retur. Til barnets beste!

Oppholdstiden i Norge er i mange tilfeller for lang. Dette skyldes i noen tilfelle utlendingsmyndighetene og i andre tilfelle foreldrene eller støttepersoner rundt familiene. Lang oppholdstid med tilpasning og tilknytning til Norge, kan i seg selv gjøre returen vanskeligere for noen barn.

UTLENDINGSMYNDIGHETENES kapasitet har ikke vært stor nok til raskt å behandle alle asylsaker som involverer barn. For familier med avklart identitet og en asylforklaring som kan legges til grunn uten tidkrevende undersøkelser, er det bedring å spore. Men mange søker asyl uten å framlegge papirer som dokumenterer hvem de er, og mange har asylforklaringer som etter undersøkelser viser seg ikke å være sannferdige. I et stort antall saker er det derfor foreldrene som har vanskeliggjort en rask avklaring av søknader som ender med avslag.

Ikke bare foreldre, men også ulike støttepersoner rundt familiene, som kan ha et forståelig og positivt engasjement, gir bidrag til forlenget oppholdstid. Det kan handle om å gi falske håp som medvirker til at familier velger å oppholde seg ulovlig i Norge etter endelig avslag eller å utprøve alle klage- og ankemuligheter også i saker som åpenbart ikke vil vinne fram. Noen går også i dekning på ukjent sted og kan ha norske støttespillere som bidrar til forlenget og ulovlig opphold.

Saker som bringes inn for media, gir av og til viktig og nyttig synliggjøring av dilemmaer på feltet. Men medieoppslag påvirker ikke utfallet av sakene. Derimot kan de gi familiene nye urealistiske håp som svekker motivasjonen for en eventuell frivillig retur og bidrar til utsettelse av hjemreisen.

MOTIVASJON OG positiv forberedelse for retur burde nok ofte vært en mer nærliggende tanke hos foreldre og andre voksenpersoner i barnas umiddelbare nærhet. Barneombudet har fortjenstfullt framholdt dette ved flere anledninger. Hvilke forestillinger, muligheter og drømmer barna knytter til hjemlandet, har i seg selv stor betydning for en vellykket retur.

Ofte forskusles anledningen til å fokusere på åpenbare verdier ved barnets hjemland. Ja da, de ville kanskje fått bedre økonomi, bedre helsetjenester og bedre boforhold i Norge. Men hjemlandet kan kanskje tilby røtter, familienettverk og kulturell identitet som gir mye tilbake? Selv om det nesten alltid hevdes at ei framtid i Norge er det beste for barnet, er det langt fra sikkert at det virkelig er sånn. Det viktigste for barna vil normalt være samvær med foreldre, uansett i hvilket land de bor.

Kontakt mellom aktuelle fagfolk i Norge og hjemlandet er en forsømt mulighet i mange av disse sakene. Ofte slår det oss at returen kunne skjedd smidigere og med mindre belastninger for barna dersom det hadde vært bedre kontakt mellom ulike sektormyndigheter i Norge og deres kolleger i barnas hjemland.

NORSK HELSEPERSONELL, norske barnevernsmyndigheter og norsk skolepersonell har i mange tilfeller et stort engasjement for barna, og de leter ofte etter muligheter for å ivareta dem. Men det positive engasjementet avgrenses ofte til en norsk ramme. Hvis barnet likevel skal returneres, burde man kanskje oftere spørre seg om man her kunne ha noe å bidra med, som f.eks. informasjon og erfaringer, som kunne overføres til tilsvarende sektormyndigheter i barnas hjemland. Det ligger åpenbare dilemmaer her, blant annet knyttet til landenes regler om taushetsplikt, men noe spillerom vil man ha.

Her ligger en stor utfordring om man vil bidra til å lette returen for barn som skal etablere seg på nytt. Det er vanskelig å peke på standardløsninger, og jeg ønsker ikke å rette konkret kritikk mot noen. Det er ikke nødvendigvis så mye som skal til, men en viss kontakt og vilje til samarbeid mellom sektormyndigheter over landegrenser, vil i mange saker kunne gjøre overgangen lettere for barna. For øvrig er dette noe Utlendingsnemnda allerede har tatt opp med barneansvarlige myndigheter.

Jeg håper det jeg her har skrevet vil oppfattes som ukontroversielt også av dem som mener utlendingsmyndighetene er for strenge og at flere barn burde fått bli. Regler og skjønnsutøvelse kan og bør være tema i samfunnsdebatten på feltet. Men uansett ståsted og roller i den debatten bør vi enes om at returen bør gjøres minst mulig belastende og traumatiserende for barn som skal tilbake til sitt opprinnelsesland.

Innlegg publisert i Dagbladet 30.12.05.

Les også: Enslig, forlatt, utsendt?, Barnets beste -- i Norge?, Syke barn i asylsaker,  Av hensyn til barna.

Sist oppdatert 10.08.06