Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Ny åpenhet om landinformasjon

Ny åpenhet om landinformasjon

Norske utlendingsmyndigheter undersøker fakta og systematiserer kunnskap om mer enn hundre land. I tillegg til grundig kunnskap om menneskerettigheter og andre rettsregler er slik landinformasjon ofte en helt avgjørende del av myndighetenes beslutningsgrunnlag i asyl- og andre utlendingssaker. Vår landinformasjon har ikke vært særlig synlig utad. Det retter vi på nå.

Terje Sjeggestad Direktør i utlendingsnemnda (UNE)
Tirsdag 25.10.2005, 05:40

Utlendingsforvaltningens landrådgivere har i en årrekke vært kompetente, men samtidig usynlige eksperter. De har forsynt forvaltningens beslutningstakere med nyttig og nødvendig landkunnskap, som likevel bare unntaksvis, for eksempel i forbindelse med rettssaker, har vært eksponert for offentligheten. Det har ofte vært gode grunner til å holde kortene tett til brystet. Men heretter legger vi større vekt på at det nok er enda bedre grunner til å vise fram kortene.

Det er likevel fortsatt behov for en avveining av det som taler for, og det som taler mot, åpenhet. Det finnes dilemmaer her som må løses ved en viss balansekunst.

MANGE ASYLSØKERE kommer fra hjemland med autoritære regimer man ikke ustraffet legger seg ut med. Faren for reaksjoner fra autoritære myndigheter gjelder imidlertid ikke bare enkelte av dem som søker asyl, men også mange av de kildene norske utlendingsmyndigheter benytter i de samme landene. Visse lands myndigheter ville betraktet det som spionasje eller forræderi dersom de ble kjent med at noen av deres borgere ga norske, det vil si utenlandske, myndighetspersoner informasjon om for eksempel brudd på menneskerettigheter.

Hittil har opplysninger om hvem som har fortalt hva, det vil si opplysninger som ikke alltid kan offentliggjøres på grunn av kildevernet, vært omtalt i de samme rapportene og notatene som utlendingsforvaltningens landrådgivere har brukt til å formidle fakta og vurderinger. Rapportene har stort sett hatt en form som har tilsagt at helheten ikke kunne offentliggjøres.

Det finnes også andre grunner til at landinformasjon har vært unntatt offentlighet. Diplomaters ordvalg og hva de velger å tie om offentlig, skjer innenfor en ramme hvor man nettopp skal «uttrykke seg diplomatisk». Men de hensyn diplomater tar i det offentlige rom og overfor sine vertsland, hindrer dem ikke i å rapportere hjem i interne kanaler om kritikkverdige forhold knyttet til for eksempel konflikter, undertrykking og menneskerettighetsbrudd. Dette er informasjon som også tilflyter landrådgivere og andre ansatte i utlendingsforvaltningen, og som ikke alltid kan videreformidles utad i samme form.

NOEN AV utlendingsforvaltningens kilder kan altså settes i fare hvis vi viser full åpenhet om hvem de er og hva de har fortalt oss. Andre kilder kan settes i forlegenhet. I begge tilfelle vil for stor åpenhet kunne medføre at informasjonsstrømmen i neste omgang tørker inn, fordi kilder ikke lenger tør, kan eller vil bidra med informasjon. Dette ville i neste omgang kunne bety at utlendingsforvaltningen fikk mindre kunnskap og dårligere faktatilfang.

Utover å ta hensyn til kildenes sikkerhet og roller har utlendingsmyndighetene også vært opptatt av ikke å gjøre det for lett for søkere å tilpasse sine forklaringer. Og dette er noe langt mer enn en teoretisk problemstilling. Både UDI og UNE har omfattende erfaring for at mange søkere hevder å komme fra områder som er farligere og mer konfliktfylte enn deres faktiske opprinnelsessteder. Også ellers opplever saksbehandlerne at forklaringer ofte tilpasses fordi søkere påberoper seg et beskyttelsesbehov de egentlig ikke har. Større åpenhet om landinformasjon kan gjøre det vanskeligere å ivareta forvaltningens kontrolloppgaver.

DET HAR fra flere hold vært reist kritikk mot utlendingsmyndighetenes langvarige praksis med ofte å nekte søkere og offentligheten innsyn i generell landinformasjon. Og rettssikkerheten taler utvilsomt for at søkere og deres advokater gis størst mulig innsyn i utlendingsmyndighetenes landkunnskap.

Denne kunnskapen bygger på utallige kilder, det foretas tjenestereiser og innhentes rapporter. Forvaltningens kompetanse brukes til å skille viktig fra uviktig og fakta fra påstander. Men først når forvaltningen forteller hva man holder for sant i informasjonsstrømmen, har søkerne fullgod mulighet til å imøtegå faktagrunnlaget.

Media og interesseorganisasjoner har mulighet til å engasjere seg i enkeltsaker. Men som kritiske korrektiv til «makta», skal de også kunne vurdere om myndighetenes maktutøvelse bygger på et rimelig og forsvarlig grunnlag. Slik etterprøving har nok vært vanskeliggjort av at utlendingsmyndighetene i stor grad har redegjort for jussen og hvordan man bedømmer asylsøkerens historie, men i mindre grad for landkunnskapen.

NOEN JOURNALISTER har selv kunnskap om enkeltland ut fra utenlandsopphold og reportasjereiser. Men de fleste journalister som dekker utlendingssaker, har ikke slik bakgrunn. Større åpenhet vil gi alle journalister bedre mulighet for etterprøving.

Større åpenhet om landinformasjon vil gi mer debatt om enkeltheter, men ikke uten videre øke tiltroen til forvaltningen, idet troverdighet og faktisk kompetanse hos debattantene ikke alltid vil være sammenfallende.

Forvaltningens landeksperter vil kunne oppleve ikke å bli trodd selv om de i virkeligheten har rett. Men sannsynligvis vil økt innsyn øke erkjennelsen av at det gjøres et kompetent og omfattende arbeid som sikrer et godt faktagrunnlag om forholdene i aktuelle land. En ny og større åpenhet vil selvsagt kreve en del ressurser, men dette er i ferd med å komme på plass, blant annet gjennom websidene til UDIs og UNEs felles landinformasjonstjeneste; det nyopprettede organet Landinfo. Webadressen landinfo.no er verd å merke seg. Gradvis vil mer og mer landinformasjon bli offentliggjort der i åra som kommer.

Hittil har utlendingsforvaltningens landinformasjon vært både innsamlet, systematisert og tilpasset interne brukere, og deretter har det eventuelt vært vurdert å gi innsyn i internt materiale eller å publisere det på nettet. Konklusjonen har ofte vært at offentliggjøring ikke var forsvarlig, rett og slett fordi ufarlig og sensitiv informasjon var så tett sammenvevd.

I FRAMTIDA vil landinformasjon fortsatt bli innsamlet og systematisert ut fra forvaltningens behov for faktagrunnlag i saksbehandlingen, men utforming av rapporter og notater vil bli tilpasset et publiseringsformål og et ønske om mest mulig åpenhet. Heretter skal informasjon bare unntas fra offentlighet når avgjørende hensyn taler mot offentliggjøring, for eksempel konkrete vurderinger knyttet til kildevern, og det skal utformes notater hvor slike hensyn i størst mulig grad ivaretas i selve skrivesituasjonen.

En vesentlig større åpenhet vil ganske sikkert føre til at flere asylsøkere prøver å tilpasse sine forklaringer ut fra ønsket om å bli innvilget opphold. Noe annet ville være naivt og historieløst å tro. Men det får så være. Viktigere er det at større åpenhet er riktig av hensyn til søkernes rettssikkerhet og samfunnsdebatten på utlendingsfeltet.

Innlegg publisert i Dagbladet 25.10.05