Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg På leting etter et bedre liv

På leting etter et bedre liv

Av Terje Sjeggestad, direktør i utlendingsnemnda

HVOR IMØTEKOMMENDE? Blant alt som skal vurderes i forbindelse med ny utlendingslov, er kanskje det vanskeligste spørsmålet hvor imøtekommende Norge bør være overfor utlendinger i behov av en velferdsstat. Av svært forståelige grunner søker fortvilte mennesker seg til samfunn der offentlige tjenester er bedre utbygget og har høyere kvalitet enn i landet de kommer fra.

Internasjonale konvensjoner.


De fleste oppholdsgrunnlag for utlendinger som kommer til Norge, er regulert gjennom regler og internasjonale konvensjoner som gir beslutningstagerne i enkeltsaker stor grad av veiledning i hvilke utfall søknader bør få. Regler om beskyttelse til flyktninger, familiegjenforening, arbeidstillatelser, visumbesøk og studietillatelser gir enten klare rettigheter eller politisk bestemte vurderingstemaer og anvisninger.

Selv når reglene er klarest, vil det ofte være behov for skjønnsutøvelse, ikke minst ved tvil om hva som er fakta i saken. Men en type saker skiller seg ut gjennom at skjønnsutøvelsen har svært vide rammer på grunn av lite veiledning i regelverket.

Ulike grader av behov.

Og det gjelder vurderingen av hva som bør bli utfallet (om det bør gis "opphold på humanitært grunnlag") når asylsøkere uten beskyttelsesbehov har ulike typer og grader av behov for offentlige velferdstjenester, som er bedre og lettere tilgjengelige i Norge enn i hjemlandet.

Blant tilbud som oftere eller bedre kan gis i Norge, kan nevnes helsetjenester, for eksempel operasjoner og livslang dyr behandling for kroniske lidelser, hjelp fra psykolog eller psykiatrien i forbindelse med traumer, oppfølging fra barnevern når foreldre sliter og pengestøtte fra det offentlige ved arbeidsløshet og sykdom. Alt sammen er tjenester som er utviklet for å dekke viktige menneskelige behov i en velferdsstat.

Sterke ord

I den offentlige politiske debatt og i lokale og private meningsutvekslinger brukes ofte sterke ord om både denne gruppen av asylsøkere og myndighetenes behandling av dem. Det er derfor ingen tvil om at det både politisk og i befolkningen ellers er delte meninger om hva som bør være Norges ansvar når medmennesker fra andre land ønsker del i våre velferdstjenester og velferdstilbud.

På den ene siden reises kritikk mot utlendingsmyndighetene for ufølsomhet og hjerteløshet når utfallet i enkeltsaker blir at noen må reise hjem til et land der de vil få det vanskeligere enn i Norge.

I mediene svartmales ofte enkeltsakene slik at de fremstår enda verre enn de er, men selv om sterke historier ofte gjøres enda sterkere enn det er dekning for, gjenstår den realitet at mange må tåle å bli sendt hjem selv om tilværelsen kan bli både tøff og mistrøstig. Argumentene om at de heller burde fått bli, er lette å forstå ut fra naturlig sympati med den enkelte.

Ufølsomt og overfladisk.

På den andre siden kan selv mediene, som ellers maner til medmenneskelig empati i enkeltsaker, skrive ufølsomt og overfladisk om grupper av mennesker. Det er ikke utlendingsforvaltningen som opererer med begrep som helseflyktninger, økonomiske flyktninger og lykkejegere. Men argumentene for restriktive regler og praksis er ikke til å overse, for også vår hjemlige velferdsstat har sine begrensninger og en pris som skal betales.

Det er et faktum at mange asylsøkere som får avslag, ville kunne fått det bedre i Norge enn i landet de kom fra. Samtidig får mange asylsøkere bli i Norge av andre grunner enn beskyttelsesbehov, som jo er formålet med asylordningen.

Hvor tersklene ligger.

Antallsmessig er vurderinger knyttet til hva som er "sterke menneskelige hensyn" svært dominerende i behandlingen av asylsaker. Den som vil ha en politisk mening om hvorvidt ulike terskler bør heves eller senkes, burde kunne sette seg inn i hvor tersklene ligger i dag.

Men det er ikke lett på et felt hvor enkeltsakene ut fra personvernhensyn er unntatt offentlighet. Utlendingsnemnda viser den grad av åpenhet det er anledning til, blant annet gjennom en anonymisert praksisbase på nettet.

Blir synlige i mediene.

Likevel er det særlig når enkeltsaker eksponeres i mediene at feltet åpnes opp. Noen ganger, når saker er dekket ryddig og balansert, gir dette gode bidrag til en faktabasert politisk debatt. Andre ganger skapes en skinndebatt ved at mediene presenterer avslagssaker med et innhold som ville medført innvilgelse dersom fakta i saken hadde vært som beskrevet.

Mediedekningen av feltet er altså vekselvis opplysende og tilslørende, dessverre ofte det siste. For med bare litt mindre konfliktorientering, sensasjonslyst og skandalejakt kunne mediene og forvaltningen funnet hverandre i å synliggjøre vanskelige dilemmaer og avveininger.

Illustrerende eksempler.

De siste ukene har flere dialysepasienter fra Balkan fått sine saker dekket i eteren, med en TV 2-sak som den mest synlige. Norske leger sier i disse sakene at pasientene deres vil dø hvis de sendes hjem, siden de trenger hyppig og dyr behandling for sin ødelagte nyrefunksjon.

Faktum er at de aktuelle hjemlandene gir livsviktig behandling for denne type lidelser og at den er tilgjengelig for disse pasientene, som for andre av landets borgere. Men det stemmer at behandlingen vil kunne være mindre moderne og av dårligere kvalitet enn den de nå får i Norge.

Sendt tilbake til Algerie.

Dagsrevyen har gjennom flere måneder stadig kommet tilbake til en mor med fire barn som ble sendt tilbake til Algerie. NRK har, i motsetning til et nemndmøte i Utlendingsnemnda, trodd på påstander om at de er uten støtte fra familienettverk i hjemlandet, og det presenteres som fakta noen anførsler om morens fysiske og psykiske helse som, til tross for gjentatte forespørsler og oppfordringer, aldri ble dokumentert gjennom helseerklæringer.

Men det stemmer at familien ble sendt hjem til tross for at norsk barnevern hadde gått inn med midlertidige tiltak på grunn av periodevis omsorgssvikt.

Likhetstrekk, men andre utfall.

Disse eksemplene har likhetstrekk med andre enkeltsaker som har fått andre utfall. Til eksemplet med dialysepasientene kan sies at mange asylsøkere får bli i Norge fordi de trenger dyr og nødvendig behandling som enten ikke finnes eller som er utilgjengelig for dem i hjemlandet.

Til eksemplet med familien fra Algerie kan sies at mange, særlig kvinner og barn, får bli i Norge på grunn av sårbarhet og manglende nettverk i hjemland med dårlig offentlig hjelpetilbud.

Ikke sov i timen!

Proposisjonen om ny utlendingslov kommer til Stortinget nå i juni. Alle som vil mene noe om i hvor stor grad den norske velferdsstaten også bør tilby en bedre fremtid for hjelpetrengende asylsøkere uten beskyttelsesbehov, bør benytte anledningen nå. Menneskene det er snakk om har like store og viktige behov som nordmenn i samme situasjon.

Men dilemmaer oppstår når man reflekterer over hvor mange som ved mer imøtekommende regler ville kunne komme til å se Norge og den norske velferdsstaten som sin hjelp og mulighet i nøden, og når man stiller spørsmål om ikke global urettferdighet bedre og mer effektivt kan bekjempes med andre midler enn asylpolitikken.

Mulighet for innflytelse.

Et alternativ, dersom man synes dagens praksis er en fornuftig avveining mellom kryssende hensyn, er fortsatt å gi liten konkret politisk veiledning for skjønnet. En slik tilbakeholdenhet er eventuelt også et politisk valg. Men ingen politisk interesserte mennesker - i mediene, partiene eller andre steder - bør sove i timen akkurat nå.

Muligheten for viktig innflytelse er mye større når reglene lages enn når utslagene av dem kommer.


Innlegg publisert i Aftenposten 10.06.07