Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Rettssikkerheten i Utlendingsnemnda

Rettssikkerheten i Utlendingsnemnda

I Aftenpostens kronikk 21. august hevder nemndmedlem Ragnhild Sødahl at opprettelsen av Utlendingsnemnda "har vist seg å underminere rettssikkerheten". Påstanden er dårlig underbygget, noe som kan henge sammen med manglende erfaring fra arbeidet i nemnda.

Av Terje Sjeggestad, direktør i Utlendingsnemnda

Diakon Ragnhild Sødahl, som er ett av Utlendingsnemndas 500 nemndmedlemmer, ønsker en endret asylpolitikk. Det må hun både få ønske seg og arbeide for. Hun bør imidlertid skille tydeligere mellom kritikk av selve regelverket og kritikk av hvordan regelverket etterleves.

Utlendingsnemnda (UNE) ble opprettet ved årsskiftet som en domstolslignende klageinstans for avslag gitt av Utlendingsdirektoratet (UDI) etter utlendingsloven. I Adresseavisen 19. januar, før den nye klageinstansen hadde fattet ett eneste vedtak, uttalte Sødahl seg svært kritisk om regelverket som styrer virksomheten. Deler av dette gjentas nå i Aftenpostens kronikk 21. august kamuflert som kritikk av den praksis UNE skal ha utviklet. Hun skriver at Stortingets "intensjoner med UNE er overkjørt ved den praksis som nå er etablert". Men ikke på noe punkt kan hun påvise at UNE har gjort noe annet enn det Stortinget faktisk har vedtatt.

Sødahls hovedanliggende er i virkeligheten at hun er uenig i det oppdraget lovmakerne har gitt UNEs nemndledere. Etter loven er det UNEs nemndledere med dommerkompetanse som bestemmer behandlingsform i den enkelte sak. I saker de mener er uten vesentlige tvilsspørsmål, kan de fatte vedtak alene, mens de i saker de mener inneholder vesentlig tvil, kaller inn til nemndmøte hvor det også møter to legmedlemmer.

Sødahl refererer tall som viser at det prosentvis er adskillig flere endringer av UDIs avslagsvedtak i de sakene som behandles i nemndmøte enn i saker som avgjøres av en nemndleder alene. Men dette er jo en selvfølge! Selvfølgeligheten ligger ikke i at legfolket er mer liberale enn juristene, men i selve utvalget av saker. Det er nettopp de tvilsomme sakene, hvor det i utgangspunktet er størst sjanse for at klagerne skal få medhold, som etter loven skal behandles i nemndmøte med legfolk.

Som nemndmedlem i UNE ville Sødahl gjerne hatt muligheten til å involvere seg for å overprøve nemndlederens beslutning om behandlingsform. Men etter loven kan hun ikke det. Det kan heller ikke jeg som nemndas direktør, og derfor må jeg spørre: Synes Sødahl at jeg i strid med loven skulle overprøve nemndlederne i deres valg av behandlingsform?

Jeg kan forsikre at det ikke er tatt noe initiativ fra UNEs ledelse for å begrense antall saker som skal behandles i nemndmøte. Statistikken over behandlingsform i UNE gir derfor uttrykk for det samlede antall enkeltvurderinger nemndlederne har gjort etter loven. Disse tallene kan endre seg over tid, og det er innholdet i de sakene som kommer inn, som avgjør hvor mange nemndmøter det blir. At det i saksporteføljen som hittil har vært behandlet, også har vært mange åpenbart grunnløse klager i asylsaker, henger blant annet sammen med at nesten alle asylsøkere som får avslag i UDI, velger å påklage avslaget til UNE.

Så oppklaring av en misforståelse. Loven sier ikke at hovedregelen i asylsaker skal være nemndmøte med personlig fremmøte. Loven sier at personlig fremmøte skal være hovedregelen i de asylsakene hvor det innkalles til nemndmøte. Og det er noe ganske annet.

Både nemndledere og nemndmedlemmer er oppnevnt av Kongen i statsråd. Sødahl tilkjennegir en grunnleggende mistro til de nemndlederne Regjeringen har oppnevnt, og hun oppfatter dem tydeligvis som sin motpart også i saker hvor det innkalles til nemndmøte. Ja, til og med om sakene skulle ende opp i de ordinære domstolene, har hun den samme mistro til hvordan de vil bli håndtert.

Som forklaring på at enkelte saker avgjøres i asylsøkernes disfavør både i UDI, UNE og domstolene, konstruerer Sødahl forskjellige samrøre-teorier som hun mener å belegge blant annet ved å sitere muntlige anonyme kilder. Hun ser da ikke det åpenbare. Den mest plausible forklaringen på at en søker hverken får medhold i UDI, UNE eller domstolen, er naturligvis at lov og forskrift tilsier at det skal gis avslag.

Det er i det hele tatt noe freidig av Sødahl å appellere til lovgiverne om støtte til sin kritikk av UNE. Hun fremholder selv at hun er kritisk til selve loven. Hun er dessuten kritisk til mer enn de deler som beskriver UNEs virkemåte. At hun også er uenig i de bestemmelsene som regulerer hvem som får bli og ikke bli, fremgår av intervjuet med Adresseavisen i januar. Hun har sikkert et ærlig ønske om rettssikkerhet innen UNE-systemet, men hennes viktigste drivkraft synes å være ønsket om en endret asylpolitikk.

15. august arrangerte NOAS og Flyktningerådet en paneldebatt om asyl- og innvandringspolitikk. Det var der bred enighet partiene imellom om at den politiske utfordringen lå i å utforme selve regelverket. Det ble fremhevet at man hadde rekruttert dyktige jurister til utlendingsforvaltningen, og at man kunne forvente at de vedtakene som kom ut, var de vedtakene loven la opp til.

UNEs oppdrag er å fatte vedtak i tråd med et politisk bestemt regelverk. Det har aldri vært meningen at Ragnhild Sødahl eller andre skal inviteres til å fatte vedtak på tvers av lover og forskrifter de er uenige i. Det er nettopp derfor nemndmøtene brukes i saker som etter regelverket inneholder vesentlige tvilsspørsmål, det vil si i saker hvor utfallet ikke er gitt. Det er primært for å avgjøre tvilstilfellene at både lovgiverne og UNE har et sterkt ønske om bidrag fra legfolks gode skjønn.

Når Ragnhild Sødahl, som engasjert samfunnsborger, arbeider for å få forandret utlendingsloven, vil hun ikke få UNE som motpart. UNE vil virke i tråd med de lover og forskrifter som til enhver tid gjelder, og vi vil holde en lav profil i høringsrunder om regelendringer. Vi vil ikke ha det minste imot om politikerne klargjør rammene tydeligere ved å gi mer konkret innhold til begreper som for eksempel "vesentlige tvilsspørsmål" og "sterke menneskelige hensyn".

Sødahl hevder at "det er umulig for nemndmedlemmene å forberede seg grundig og foreta en selvstendig vurdering av sakens fakta". Vi tar på alvor innspill om manglende tid til forberedelser, men konstaterer at våre nemndmedlemmer i så måte stiller sterkere enn legdommere i domstolene, ved at det er satt av tid til gjennomlesning av sakens dokumenter før møtet.

Hittil har 130 nemndmedlemmer deltatt i nemndmøter, og av disse er 65 foreslått av frivillige organisasjoner. Sødahl har foreløpig ikke deltatt som nemndmedlem i en eneste sak. Og i motsetning til hva kronikken hennes kan gi inntrykk av, har vi overveiende positive evalueringer fra de nemndmedlemmene som hittil har deltatt i nemndmøtebehandling.

Den anerkjennelse nemndmedlemmene har vist overfor UNE gjennom sine positive evalueringer, fortjener de selv å ta del i. Blant UNEs nemndledere er det bred enighet om at nemndmedlemmene gjennomgående har arbeidet ansvarsfullt ut fra oppdraget om å fatte riktige vedtak etter loven. Nemndlederne opplever at samarbeidet med legfolkene gir viktige og konstruktive bidrag i beslutningsprosessen, og mener at behandling av saker i nemndmøte er den mest stimulerende arbeidsformen.

Det faller derfor på sin egen urimelighet når Sødahl fremstiller det slik at UNEs nemndledere ønsker å redusere antallet saker som etter loven skal behandles av legfolk.

I tillegg til evalueringsskjemaene som nemndmedlemmene fyller ut etter avsluttet nemndmøte, er UNE opptatt av å samle inntrykk fra organisasjonene som har foreslått dem. Erfaringene med UNE så langt er derfor tema for et møte UNE skal ha med humanitære organisasjoner i september. Vi er absolutt åpne for synspunkter, og har allerede det første halve året flere ganger endret rutiner, blant annet som følge av innspill utenfra.

Vi skal holde rettssikkerheten høyt, men jeg konstaterer at ikke alle legger det samme i begrepet. Sødahl mener hun og andre burde få være med og behandle saker de privat har skaffet seg kunnskap om. Er dette rettssikkerhet? UNEs praksis er tvert imot at nemndmedlemmer trekkes ut av en datamaskin etter et tilfeldighetsprinsipp.

I Adresseavisen i januar uttrykte Ragnhild Sødahl frykt for at opprettelsen av UNE var et ledd i en tilstramning av asylpolitikken, og hun sa hun ville trekke seg som nemndmedlem hvis det viste seg at det ble tilfellet. Jeg er glad for at denne frykten nå, et halvår senere, ikke lenger synes å være til stede, siden Sødahl fortsatt er villig til å være nemndmedlem. Men jeg konstaterer at hun heller ikke har fått den oppmykningen hun ønsker.

Forklaringen på at det foreløpig ikke har skjedd de helt store endringer, er at regelverket for asyl eller opphold er akkurat det samme før og etter opprettelsen av UNE. Gjennom UNE har det kommet et nytt klageorgan med en mer tidkrevende og ambisiøs behandlingsform for klager i saker som inneholder vesentlige tvilsspørsmål. Men dette er gjort for å øke rettssikkerheten i enkeltsaker, ikke for å stramme inn eller åpne opp i innvandringspolitikken.


(Publisert i Aftenposten 03.09.01)