Gå direkte til innhold

Statlig rasisme?

I en kronikk 16.2. om "Statlig rasisme" finner Henrik Broberg, Henning Jakhelln og Kjetil Karlsen det naturlig å bruke betydelig spalteplass på Utlendingsnemnda (UNE), som nå er i etableringsfasen. Forfatterne kritiserer ikke UNE for hva UNE har gjort, men ut fra sine forventninger til nemnda. Det fikk så være, hadde det ikke vært for at argumentasjonen baseres på flere feil og misforståelser.

1. Stortinget besluttet å etablere Utlendingsnemnda som et uavhengig domstolliknende klageorgan for å øke rettssikkerheten og tilliten til klageinstansen. Vi har håp om at nemnda gjennom sin praksis vil bidra til å oppnå dette. Forfatterne er skeptiske allerede før nyordningen har fått virke, og begrunner dette blant annet med at det nå "er lagt til rette slik at representanter for det gamle systemet fortsatt har stor innflytelse gjennom det nye systemets sekretariat" og med at "de fleste av de 17 nemndlederne kommer fra det gamle systemet".

Faktum er at flertallet (10) av de statsrådsoppnevnte nemndlederne med dommerkompetanse er rekruttert fra annen virksomhet enn utlendingsforvaltningen og at de samlet har en bred og variert erfaringsbakgrunn. Nemndlederne vil ha helt sentrale funksjoner i UNE, sammen med 500 nyoppnevnte nemndmedlemmer (lekfolk), som i hvert nemndmøte utgjør flertallet på to. At det i tillegg finnes et sekretariat der mange har erfaring fra arbeid på det aktuelle sakfeltet, burde ikke gi grunn til bekymring. Men for ordens skyld har vi allerede før åpningsdagen hatt spesielt fokus på den nye organisasjonens uavhengighet og betydning for de ansattes rolleoppfatning.

2. Forfatterne uttaler videre at "når en anke stemples som grunnløs (av sekretariatet), vil den tidligere praksis (Justisdepartementets) være avgjørende for hva som kan føre frem". Heller ikke dette medfører riktighet - juridisk eller faktisk. Både internt og utad har vi i etableringsfasen understreket at UNE vil utvikle sin egen praksis innenfor rammene av loven og forskriften. Justisdepartementets tidligere skjønnsutøvelse angir ingen fasit.

3. Forfatterne skriver at "samtidig med innføringen av nemndsystemet begrenses klageretten. Blant annet kan ikke lenger kirkeasylanter påregne klagevurdering, og på grunn av nemndordningens uavhengige status kan klager over forvaltningen videre oppover til en minister, et departement eller stortingsrepresentanter bli mye vanskeligere i fremtiden."

For det første: Klageretten består uavkortet. Utlendingsdirektoratets avslag i alle typer utlendingssaker kan påklages til Utlendingsnemnda. For det andre: Det er ikke gjort unntak for kirkeasylanter. Og for det tredje: Sitatet gir inntrykk av at man tidligere hadde (minst) tre klagenivåer. Det er selvsagt ikke riktig. Stortingsrepresentanter har aldri vært klagemyndighet. Den eneste klageinstansen var Justisministeren og hennes departement. Og med forfatternes engstelse for en videreføring av Justisdepartementets tidligere praksis framstår det som noe paradoksalt at de synes å ønske seg tilbake til ministeren og departementet som framtidas rettssikkerhetsgarantister.

Direktør Terje Sjeggestad
Publisert i Dagbladet 27.02.01