Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Syke barn i asylsaker

Syke barn i asylsaker

Under overskriften ”Ekstremisme på norsk” bruker NOAS’ Morten Tjessem 8/2 svært sterke ord om Utlendingsnemndas (UNEs) avslag på asylsøknader fra to familier med syke barn. Han stiller seg tvilende til at UNEs vedtak i disse sakene representerer ”det norske samfunnets holdninger og verdier … på en rimelig måte” og krever en uavhengig undersøkelse av den ene saken (”Gresa-saken”).

Av Direktør Terje Sjeggestad i Utlendingsnemnda

Innledningsvis er det derfor naturlig å nevne at Stortingets ombudsmann for forvaltningen nettopp har ferdigbehandlet en klage over UNEs avslag i Gresa-saken. Ombudsmannen konkluderer slik: "...there is no information in the case file giving reason to criticize UNEs decision. ...Based on the above, the Ombudsman has not found sufficient grounds for initiating any further investigation into the matter".

Knapt noe tema har vært oftere belyst i UNEs nemndmøter enn hvorvidt syke barn av asylsøkere bør innvilges opphold i Norge. Tjessem skriver at utkastelse av syke barn illustrerer UNEs praksis i asylsaker, men han forklarer ikke hvorfor noen syke barn får bli, mens andre syke barn får avslag. De mange nemndmøtene i UNE gir imidlertid et godt grunnlag for å forklare hvordan denne praksisen i virkeligheten er.

Som bakteppe for en slik beskrivelse, kan nevnes at vi i Norge har politisk fastsatte regler i utlendingsforskriften § 5 om hvilken framgangsmåte som skal følges for utlending som ønsker opphold for å få medisinsk behandling her i landet. Disse reglene inneholder flere krav mange søkere vanskelig kan oppfylle, blant annet at behandlingen må finansieres gjennom private midler eller offentlige midler fra hjemlandet. Selv om en asylsøkers barn ikke oppfyller disse vilkårene, vil barnets helsemessige behov bli vurdert i forbindelse med asylsaken.

UNE treffer avgjørelser på grunnlag av våre konvensjonsforpliktelser (for eksempel i Barnekonvensjonen) og utlendingsloven. I loven står det at ”når sterke menneskelige hensyn taler for det”, kan det gis oppholdstillatelse selv om de alminnelige vilkårene for en slik tillatelse ikke er oppfylt. Hvor syke må da barn av asylsøkere være for at familiene skal få oppholdstillatelse selv om de ikke har noe beskyttelsesbehov?

Utgangspunktet for fysisk sykdom er at det kan innvilges opphold ut fra helseanførsler alene dersom det er snakk om en akutt og livstruende lidelse. For psykisk sykdom gjelder tilsvarende ved alvorlig sinnslidelse. Men oftere enn når det innvilges opphold på grunn av helse alene, innvilges opphold i saker hvor helse inngår som ett av flere hensyn i en helhetsvurdering.

Det kan være flere andre ”sterke menneskelige hensyn” som trekker i samme retning som helseanførslene, det kan ha betydning hvilken behandling som eventuelt vil kunne gis i hjemlandet, og det varierer i hvilken grad det som i loven kalles ”innvandringspolitiske hensyn” taler mot en tillatelse.

En redegjørelse for de store trekk i UNEs praksis og praksisutvikling i saker som omhandler syke barn, kan grovt deles inn i tre grupper. Først har vi familier som måtte forlate hjemlandet sitt som flyktninger eller av flyktningliknende årsaker, men hvor beskyttelsesbehovet ikke lenger er tilstede. Dernest har vi familier som av ulike årsaker har vært lenge borte fra hjemlandet. Til slutt har vi familier hvor ønsket om behandling og en bedre framtid for et sykt barn framstår som det sentrale motivet for at de reiste fra hjemlandet.

Blant familier som var nødt til å forlate landet sitt, men hvor grunnen til at de flyktet ikke lenger er tilstede, har UNE behandlet særlig mange saker fra kosovoalbanere som flyktet under krigen i Kosovo i 1999. I 2001 og 2002 utgjorde disse sakene en stor andel av UNEs nemndmøter, der avgjørelsen tas av en nemndleder med dommerkompetanse og to lekfolk. Gjennom nemndmøtebehandling av sakene til krigsflyktninger fra Kosovo ble det etter hvert klart at terskelen lå lavere for å innvilge opphold til syke barn med en slik bakgrunn enn der søkerne ikke har flyktningbakgrunn. Behandlingen av blant annet disse sakene innebar en praksisjustering i mer imøtekommende retning for familier hvor de samlede belastningene ville være for store ved en retur.

Når det gjelder familier som har vært lenge borte fra hjemlandet, peker også UNEs praksis i retning av en noe senket terskel for hvilke helseproblemer som vektlegges hos barn.

Men praksis er annerledes der foreldre har reist ut av hjemlandet med det formål å sikre sitt syke eller funksjonshemmede barn behandling og en bedre framtid i Norge. Det hender at selv barn med store pleie- eller behandlingsbehov sendes hjem med sine foreldre i tilfeller hvor nivået på helsevesenet i hjemlandet anses godt nok, selv om det norske helsevesenet relativt sett er bedre. En rekke enstemmige nemndmøter har lagt til grunn at de innvandringspolitiske hensynene veier tungt i denne type saker, hvor det altså aldri har foreligget noe beskyttelsesbehov.

Det er viktig å beskytte asylinstituttet mot misbruk. Men det er ingen grunn til moralsk forargelse mot de foreldre som prøver seg, for de fleste av oss ville sikkert kunne gjort det samme i en tilsvarende situasjon. Like fullt ville det vært et brudd med en langvarig praksis i norsk asylpolitikk dersom man ble vesentlig mildere i disse vurderingene.

De barna Tjessem nevner i sin artikkel 8. februar, hører til den sistnevnte gruppa. UNE behandler et stort antall saker fra kosovoalbanere som har reist ut av hjemlandet i 2002 og 2003, det vil si etter at krigen for lengst var slutt. I disse sakene bygger praksis på utgangspunktet om at den fysiske sykdommen må være akutt og livstruende for at det skal bli gitt oppholdstillatelse.

Tjessem skriver at Norge har returnert syke og funksjonshemmede barn til Kosovo, selv om FN-administrasjonen på stedet (UNMIK) mener de burde fått opphold i Norge. Dette er riktig. Det er en reell og problematisk uenighet mellom UNMIK og en rekke land – blant dem Norge, Sverige og Danmark – vedrørende retur av mennesker med sykdomsbakgrunn til Kosovo. Mottakerlandene mener det tilligger hvert enkelt land selv å vurdere hvem de vil gi opphold ut fra helsemessige anførsler, ut fra menneskerettslige forpliktelser og øvrige regler i mottakerlandet.

Det er også riktig at Norge og andre land har returnert asylsøkere til Kosovo i strid med synspunkter fra FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR). Synspunkter og anbefalinger fra UNHCR tillegges svært stor vekt når de handler om beskyttelse av flyktninger. Men UNHCR gir også anbefalinger som er knyttet til betraktninger om for eksempel gjenoppbygging, sosiale forhold og press på bolig- og arbeidsmarkedet. Denne type anbefalinger tillegges ikke uten videre samme vekt som anbefalinger knyttet til behov for beskyttelse.

Den praksis både Norge og andre mottakerland følger i disse sakene, bygger også på ønsket om likebehandling mellom asylsøkere fra ulike land. Det anses ikke riktig å gi positiv særbehandling til asylsøkere fra Kosovo, selv om den lokale myndigheten utøves av en FN-administrasjon.

Innlegg publisert i Dagbladet 22.02.05