Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Tendensiøst om helseuttalelser

Tendensiøst om helseuttalelser

I en kronikk (9. november) beskrev jeg kvaliteten på en del helseuttalelser i utlendingssaker, i forvissning om at innholdet i kronikken ikke er kontroversiell lesning for for hverken Legeforeningen eller Psykologforeningen.

 

Av dir. Terje Sjeggestad, Utlendingsnemnda

Likevel finner Rune Berglund Steen i NOAS grunn til å svare under en overskrift som jeg her har kopiert i et tilsvar til kritikken hans.

Den norske lægeforeningen og Norsk Psykologforening er interesseorganisasjonene til henholdsvis leger og psykologer. I flere år har Utlendingsnemnda (UNE) snakket med dem om erfaringer vi har med helseuttalelser og om hvordan de kan gjøres bedre, ikke minst av hensyn til dem erklæringene omhandler.

Samtalene har resultert i omforente retningslinjer til helsepersonell om hva helseerklæringer bør og ikke bør omtale og enighet om hvordan retningslinjene kan gjøres bedre kjent. For tiden drøfter vi hvordan vi best kan gripe saken an i tilfeller der helseerklæringene åpenbart ikke oppfyller nødvendige kvalitetskrav.

I løpet av denne prosessen har vi i fellesskap synliggjort hvor helseerklæringene ofte svikter, blant annet gjennom artikler i foreningenes egne tidsskrift. Men når det samme budskapet synliggjøres i en VG-kronikk, føler altså asylsøkernes interesseorganisasjon NOAS det betimelig å forsvare helseorganisasjonenes medlemmer. Som om ikke foreningene selv hadde vært i stand til det dersom det hadde eksistert et behov.

Ufin og omtrentlig

Berglund Steen trekker igjen fram ei lita jente med alvorlig funksjonshemming som døde etter retur til Kosovo. Han hevder at FNs høykommissær for flyktninger hadde bedt nemnda om å ta henne tilbake til Norge, hvilket rett og slett ikke er riktig. Høykommissæren har på generelt grunnlag anbefalt at personer med alvorlige helseproblemer ikke returneres til Kosovo, men verken Norge eller andre land godtar automatisk å gi opphold til syke og funksjonshemmede personer som reiste eller reiser ut fra Kosovo lenge etter at den væpnede konflikten opphørte.

Berglund Steen utelater helt sentral informasjon om den nevnte jenta. Han forteller ikke at norske utlendingsmyndigheter gjennom grundige undersøkelser hadde brakt på det rene at nødvendig medisin faktisk var tilgjengelig i Kosovo. Han forteller heller ikke at verken jentas foreldre eller norsk helsepersonell har påstått noen årsakssammenheng mellom returen og det at jenta døde.

Men enhver som leser innlegget fra Berglund Steen, får inntrykk av en slik årsakssammenheng, selv om han er omhyggelig med bare å la det stå mellom linjene.

En tilsvarende tilsløring foretar han i omtalen av selvmord og selvmordsforsøk. Jeg skriver i min kronikk at legene kommer til kort som prognosemakere på dette vanskelige temaet, noe leger og psykologer flest antagelig ville sagt seg enig i. Vi har dessuten kjennskap til at slike tragedier godt kan komme i saker der det overhode ikke er varslet fare for det.
Den subjektive fortvilelsen over et knust håp er svært vanskelig å måle, og selvmord vil både kunne skyldes forholdet som ikke har noe med asylvedtaket å gjøre, og forekomme i åpenbare avslagssaker uten fnugg av beskyttelsesbehov eller andre grunner til å innvigle opphold.

Jeg reagerer dessuten sterkt på at Berglund Steen rettferdiggjør sitt innlegg med to konkrete selvmordssaker som overhodet ikke er egnet til å illustrere temaet. De handler ikke om i hvilken grad UNE tar helseattester på alvor og heller ikke om rollefordelingen mellom det medisinske og juridiske. Derimot illustrerer de at tilværelsen som asylsøker kan være tøff og at mange asylsøkere kan ha vonde forhistorier.

Den ene saken Berglund Steen nevner, må være en sak flere organisasjoner tidligere har trukket fram som eksempel på en tragedie i 2001 i kjølvannet av et politisk vedtak om ikke å videreføre en ordning med midlertidige oppholdstillatelser til kurdere fra Nord-Irak. Men selv da disse tillatelsene begynte å løpe ut, var det ingen umiddelbar mulighet for tvangsreturer til Nord-Irak, og de aller fleste av disse kurderne ble værende i Norge.

Den andre saken synes å gjelde en kosovoalbansk kvinne med store personlige problemer bak seg i hjemlandet og som hadde sterk redsel for utfallet av en barnefordelingssak etter skilsmisse.

Tør Berglund Steen påstå at UNE gjorde noe galt i disse saken, kan vi godt ta debatten om det, men det er betenkelig når han bruker dem til å understreke poenger de ikke passer sammen med.

Vi vil fortsette

Ut fra vårt samarbeid med helsevesenet og foreningene fremstår det som fullstendig tatt ut av lufta når Berglund Steen får seg til å skrive at ”Sjeggestads kommentar først og fremst synliggjør den avgrunnen som finnes mellom tilnærmingene fra henholdsvis utlelendingsforvaltningen og helsevesenet til personer med alvorlige psykiske problemer”. Der NOAS ser avgrunnen, ser vi en felles tverfaglig tilnærming der representanter for helsevesenet og utlendingsmyndighetene har stor gjensidig respekt for de respektive fagkompetanser og grensene for disse.

NOAS må nok finne seg i at Utlendingsnemnda vil fortsette sitt samarbeid med Legeforeningen og Psykologforeningen for å redusere antallet helseerklæringer som går utenfor det medisinskfaglige eller som ellers ikke holder nødvendige kvalitetskrav. Hadde vi ikke hatt disse representantene for leger og psykologer på lag i arbeidet, ville det vært mye vanskeligere å lykkes, så det er et samarbeid vi setter stor pris på.

Heldigvis mottar vi også mange kvalitetsmessig gode helseerklæringer, og det gledelige er at det ser ut til å bli flere av dem og færre av de dårlige.

Dette tjener lege- og psykologstanden til ære, og det viser at foreningenes og våre egne bestrebelser bærer frukter. Men bevegelsen i riktig retning går fortsatt senere enn vi skulle ønske, og det er langt igjen til mål. Derfor bør NOAS belage seg på at det nok ikke er siste gang de får høre om dette.

Publisert i VG 04.12.2005