Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg UNE verner om uavhengigheten

UNE verner om uavhengigheten

Av Terje Sjeggestad, direktør i Utlendingsnemnda

I en kronikk i VG 21. november skriver partileder Valgerd Svarstad Haugland at representanter for utlendingsmyndighetene, "med Utlendingsnemndas (UNE) leder i spissen, skal ha uttrykt misnøye med KrFs engasjement i enkeltsaker". Dette stemmer ikke! Tvert imot har jeg understreket at det er prisverdig med personlig engasjement, også hos politikere, og at det er fullt legitimt å ta kontakt med UNE. Men utidige forsøk på press bør man avstå fra. UNE er av Stortinget gitt en uavhengig rolle i enkeltsaker, den er det vår plikt å verne om, og det burde særlig stortingspolitikere respektere.

Regelverket i asylsaker gir stort spillerom for skjønnsutøvelse. Likevel gjelder rettssikkerhetsmålet om at like saker skal behandles likt. Likebehandling er en vanskelig utfordring uansett om det er politikere eller lekfolk som har innflytelse. Men det kan være forskjell på hvor kritikkverdig en eventuell forskjellsbehandling er.

De siste ukenes medieoppmerksomhet knyttet til politikeres engasjement i enkeltsaker, har satt fokus på politisk press både i det gamle systemet med Justisdepartementet (JD) som klageinstans for avslag i Utlendingsdirektoratet og det nye systemet hvor klagesakene behandles i Utlendingsnemnda (UNE). Det er viktige forskjeller mellom de to systemene.

Politisk bestemt forskjellsbehandling

Da enkeltsakene ble behandlet i JD, var selvfølgelig ministeren i sin fulle rett til å bestemme hvilken praksis man generelt skulle ligge på innenfor spillerommet av lov og forskrift. At man - også fordi man ble kjent med innholdet av enkeltsaker - bestemte seg for å endre praksis, må ses på som helt ordinært. Slike fullmakter fulgte av å sitte i regjering.

Problemet med ulikebehandling kunne imidlertid oppstå hvis politisk ledelse ønsket å gi noen medhold i en enkeltsak, men uten at det skulle få betydning for andre likeartede saker. Jeg ønsker ikke her å gå inn på i hvilken grad dette faktisk skjedde, for mitt anliggende er det prinsipielle.

Man kan tenke seg ulike politiske motiver for å ville endre et enkeltvedtak selv om det er i tråd med gjeldende praksis, men en mulig fellesnevner er at vedtaket kunne være politisk belastende. En slik belastning ville for eksempel kunne oppstå når media presset på eller når det kom mange henvendelser fra sentrale eller lokale politiske miljøer. Å innvilge en sak på grunn av slikt press, uten samtidig å endre praksis, ville kunne anses som forskjellsbehandling ut fra politisk opportunisme.

Lekmenn med ulikt skjønn

En politisk motivert forskjellsbehandling er ikke lenger mulig etter at UNE overtok som klageinstans. UNE har høy intern fokus på at vi er et domstolslignende organ, og alle medarbeidere har full ryggdekning når det gjelder å verne om uavhengigheten. Det ville være tjenestefeil å gi etter for politisk eller annet press utenfra, for derved å komme til et annet resultat enn opplysningene i saken gir faglig grunnlag for.

I UNE er det nemnder og fagfolk, ikke politikere, som skal avgjøre de vanskelige enkeltsakene. Alle klagesaker som inneholder vesentlige tvilsspørsmål, behandles i et nemndmøte hvor avgjørelsen tas av en nemndleder med dommerkompetanse og to nemndmedlemmer som er lekfolk. Vedtaket fattes kollegialt, og noen ganger deler nemndmøtet seg i et flertall og et mindretall.

Totalt er det 16 nemndledere og 150 nemndmedlemmer som fatter vedtak i enkeltsakene, og de enkelte nemndmøtene har ikke autoritet over hverandre. Gitt et regelverk med så stort spillerom for skjønnsutøvelse, vil det i møtene kunne være noe varierende forståelse av sentrale begreper som for eksempel "sterke menneskelige hensyn".

UNE har flere virkemidler for å sikre likebehandling. Blant annet finnes det et koordineringsutvalg, vi har brede faglige drøftinger, og direktøren har anledning til å gi generelle retningslinjer også om skjønnsutøvelse. Men det er en grense for hvor aktivt det siste virkemiddelet bør brukes. Et viktig hensyn ved etableringen av UNE var å slippe lekmannsskjønnet til, og da kommer man ikke utenom at ulike lekfolk vil kunne utøve noe ulikt skjønn.

Kontakter kontra tilfeldigheter

Den som vil vurdere hvilket system som fungerer best, bør ikke bare spørre seg hvor ofte ulikebehandlingen finner sted, men også hvor prinsipielt betenkelig den er. Det kan hevdes at muligheten for en viss forskjellsbehandling som følge av at makten er spredd på mange beslutningstakere er mindre betenkelig enn mulig forskjellsbehandling som følge av at noen vil unngå en politisk belastning.

Uansett er det for UNE et prioritert mål å motvirke forskjellsbehandling som kan følge av at ulike enkeltpersoner fatter beslutningene. Og jeg vil igjen forsikre at ulikebehandling som følge av "gode kontakter" ikke skjer i den nye klageinstansen. Vi tar hensyn til nye opplysninger som kommer inn, men lar ikke avgjørelsen bero på hvem det er som kommer med dem.

Uansett hvilken instans som er satt til å avgjøre klagesaker, er det en selvfølge at politikerne har medansvar for de vedtak som fattes i systemet, også for graden av likebehandling. Men nå må de styre gjennom lov og forskrift. Det vil til enhver tid være et politisk valg om man vil sikre innflytelse og likebehandling gjennom detaljerte regler, eller om klageorganet med lekmannsrepresentasjon i større grad bør avgjøre den enkelte sak ut fra "sitt beste skjønn".
Kronikk i VG 27.11.02 av direktør Terje Sjeggestad