Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg UNEs praksis med konvertittene

UNEs praksis med konvertittene

På bakgrunn av offentlig omtale av klagesaker er det behov for å redegjøre for UNEs praksis i saker hvor personer sier de har konvertert fra islam til kristendommen.

Ingunn- Sofie Aursnes  
Direktør, Utlendingsnemnda  

UTLENDINGSNEMNDA (UNE) behandler klager fra personer som har fått avslag på sin søknad om asyl. Årsaken til at en person søker beskyttelse, kan være av ulike slag, men religion kan være et slikt grunnlag.

Nemndledere og lege nemndmedlemmer i UNE bygger sine avgjørelser på fakta og grundig landkunnskap. Situasjonen for kristne og konvertitter i ulike land står derfor helt sentralt når sakene avgjøres.

I SAKER fra Afghanistan og saker fra Iran er UNEs praksis ulik. La meg derfor redegjøre for hva som gjelder for henholdsvis det ene og det andre av disse landene, siden vi ser at dette ofte blandes sammen.

IRAN

  • Her er situasjonen slik at noen kristne konvertitter risikerer forfølgelse, andre ikke. Det avgjørende blir derfor å vurdere risikoen for forfølgelse ut fra innholdet i hver enkelt sak.
  • Det er i denne sammenhengen viktig å understreke at ingen pålegges å skjule sin religion for å unngå forfølgelse. I den offentlige samtalen dukker det fra tid til annen opp en oppfatning av at UNE argumenter med at konvertitter kan holde sin tro skjult. Dette medfører ikke riktighet.
  • I saker fra Iran gjør nemndlederen og nemndmedlemmene en konkret vurdering av hvordan personen kommer til å opptre ved retur, og om dette rent faktisk innebærer noen risiko for forfølgelse ved retur. Ingen blir henvist til å holde sin tro skjult for å unngå forfølgelse eller for øvrig innskrenke religions- eller ytringsfrihet.

AFGHANISTAN

  • Her er praksis helt klar, og den er annerledes enn for Iran.
  • Beslutningstakerne legger til grunn at afghanske konvertitter risikerer forfølgelse. Siden 2012 har over 30 afghanere fått beskyttelse på dette grunnlaget. I sakene fra Afghanistan vurderes det ikke særskilt hvordan personen kommer til å opptre ved retur. Det sentrale spørsmålet i disse sakene blir om personen har en reell kristen overbevisning, eller om personen kun sier han eller hun har konvertert til kristendommen for å få en oppholdstillatelse i Norge.
  • Det er troverdighetsvurderinger som står sentralt i Afghanistan-saker. I de sakene som ender med avslag, er det blitt lagt til grunn at personen ikke har konvertert.

AFTENBLADET SKREV følgende i en artikkel 30. januar i tilknytning til en enkeltsak: «Til tross for at UNE veit at det er farleg for mannen å returnera til Afghanistan som konvertertitt, vil dei tvangsutsenda han på måndag.»

Dette er altså ikke riktig. Hvis UNEs beslutningstaker hadde vært enig i at det var farlig for ham, som konvertitt eller av andre grunner, ville han ikke blitt tvangsutsendt.

UNE ER UAVHENGIG klageorgan som har plikt til å vurdere alle opplysningene i en sak når det vurderes om noen har et beskyttelsesbehov. Å gi beskyttelse til de som trenger det, er UNEs viktigste oppgave.

For å treffe korrekte vedtak søker vi å få sakene best mulig opplyst. I konvertittsakene blir uttalelser fra menigheter, innenfor og utenfor Den norske kirke, tillagt vekt, men slike uttalelser er ikke bindende hverken for beslutningstakerne i UNE eller for domstolene.

Disse sakene er ofte krevende for beslutningstakerne, og spørsmål om tro berører hos mange det aller innerste av overbevisning. Beslutningstakerne må allikevel, også i disse sakene, foreta troverdighetsvurderinger slik de må i alle andre klagesaker.

I SINE RETNINGSLINJER om religion understreker da også FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, at man må være kritisk når man vurderer troverdigheten av en anførsel om konvertering. Spesielt, sier UNHCR, når anførselen ikke var en del av det opprinnelige asylgrunnlaget, men har kommet til først etter at personen har søkt om beskyttelse.

Nemndledere og nemndmedlemmer i UNE følger dette og gjør en konkret og grundig vurdering i hver enkelt sak. I flere saker er det lagt til grunn at konverteringen er reell selv om den har skjedd underveis i asylsøkerprosessen. I den individuelle behandlingen ser beslutningstakerne hen til når konverteringen skjedde, det anførte grunnlaget for konverteringen og personens refleksjon rundt sin tro. Det blir også lagt vekt på deltakelse i menigheten, sammenheng og eventuell motstrid i forklaringen, og også personens generelle troverdighet basert på den forutgående asylsaken.

UNE VURDERER ALTSÅ betydningen av alle forhold ved saken, ikke kun en eventuell uttalelse fra en menighet eller prest. Det er ved å vurdere hele saken, ikke kun en del av den, at våre beslutningstakere kan treffe riktige vedtak og gi beskyttelse til den som har behov for det.

Debattinnlegg av dir. Ingunn-Sofie Aursnes publisert i Aftenbladet 10.02.2015