Gå direkte til innhold

Usaklige påstander

Utlendingsnemda er evaluert med meget positive hovedkonklusjoner vedrørende asylsøkeres rettssikkerhet.

Terje Sjeggestad Direktør, Utlendingsnemda
Torsdag 14.04.2005

STØTTEGRUPPA for Dar-familien hevder i en helsides artikkel 7.4. at behandlingen av asylsøkerfamilien Dar «illustrerer hvordan og hvorfor Utlendingsnemnda (UNE) undergraver asylsøkeres rettigheter». Innlegget mangler dekning for en slik påstand.

Det er forståelig at støttegruppa framfører argumenter som kan tale for opphold for familien. Dette er jo støttegruppas mål. Men det er synd at den fordreier fakta og framsetter usaklige påstander. Innlegget preges av så dyp mistro til utlendingsmyndighetene at det er nødvendig først å minne om disse myndighetenes formål og oppgave.

I motsetning til interesseorganisasjoner, støttegrupper og advokater, har utlendingsmyndighetene som oppgave å foreta en objektiv vurdering av alle fakta i hver enkelt sak opp mot det politisk vedtatte regelverket.

I blant kan det synes som om kritikere anser god rettssikkerhet for å være synonymt med innvilgelse av asyl eller opphold. Men slik er det ikke. Kjernen i rettssikkerhet er at hver enkelt sak skal behandles individuelt og på forsvarlig måte i henhold til reglene. Og UNE har et særlig ansvar for at alle klagere får en rettferdig behandling, uavhengig av om den enkelte får støtte fra advokat, interessegrupper, politikere eller media.

For å ivareta denne til tider svært vanskelige jobben bruker UNE et stort antall faglige spesialister, særlig jurister og eksperter på menneskerettslige forhold i andre land. Jeg kan forsikre at disse søker å tilrettelegge for vedtak som er best mulig i samsvar med lovgivers intensjoner. Antydninger om at UNEs beslutningstakere og saksbehandlere skulle ha egeninteresse av å nekte asyl eller opphold der innvilgelse ville være riktig, faller på sin egen urimelighet. Tvert imot er ansatte ikke sjelden følelsesmessig berørt av avslag til for eksempel en barnefamilie, selv om avslag er det riktige ut fra regler, praksis og skjønnsvurderingen i saken.

Støttegruppa hevder at jeg i mitt tilsvar til en Dagblad-leder om Dar-familien velger å trekke fram tre saksforhold «som er ment å gjøre det innlysende for leserne hvorfor familien må kastes ut av Norge». Her har nok gruppa misforstått. Fordi det sjelden gis nok spalteplass til å gå nærmere inn på kompleksiteten og enkelthetene i asylsaker, nøyde jeg meg med å korrigere Dagbladets feilaktige påstander. Støttegruppas innlegg rokker ikke ved disse korrigeringene, men bringer til torgs ny desinformasjon.

OM BRANNEN i familiens bolig i 1994 hevder støttegruppa at UNE og tingretten «luker vekk» viktig informasjon. Det riktige er at alt UNE har hatt av informasjon har vært framført for tingretten og at klagernes advokat har lagt fram deres synspunkter og informasjon for to rettsinstanser og har kunnet imøtegå alt UNE og Regjeringsadvokaten har framført. At ikke alle momenter støttegruppa velger å legge vekt på er framhevet i dommen og mitt tilsvar til Dagbladet, betyr ikke at informasjon er «luket vekk». I stedet for å antyde at rettsapparatet er i lomma på UNE, burde gruppa kanskje se det som et tankekors at domstolene etter en grundig behandling ikke har hatt noe å bemerke til UNEs håndtering av saken.

Også når det gjelder FNs torturkomite kommer støttegruppa med uriktig og misvisende informasjon. UNE har ikke «aktivt hindret komiteen» i å behandle saken. Komiteen engasjerte seg etter klage fra Dar, og dens henstilling om å utsette utsending av familien baserte seg kun på Dars opplysninger. Etter at UNE fikk gitt sin versjon av saken, ba komiteen Dar om å vurdere å trekke klagen. Og dette skyldtes ikke at UNE «satte i gang utkastelse av familien», men at nasjonale rettsmidler ikke var utprøvd, noe Torturkonvensjonen krever for at saken skal kunne behandles av komiteen (artikkel 22). Som lagmannsretten skriver: «Klagen og UNCHRs svar av 2.4.04 synes å bero på den misforståelse at nasjonale midler var uttømt»

GRUPPA HEVDER at asylsøkere utsettes for en type særbehandling «på siden av samfunnet», der UNE «har sitt eget politi, Utlendingspolitiet, som ikke er underlagt Justisdepartementet..». Dette er grunnløse påstander. UNEs behandling av asylsøkere skjer i medhold av demokratisk vedtatte regler, og UNE har ikke noe «eget politi». Men våre politikere har gitt politiet ansvar for å sende ut asylsøkere med endelig avslag som ikke reiser frivillig.

Støttegruppa gjør et poeng av at nemndleder Bjørn Vagle «bestemmer suverent at han kan bestemme alene», dvs at han har fattet vedtak uten å innkalle til nemndmøte med lekfolk. Det er både hans rett og plikt å gjøre slike vurderinger. Loven sier at det skal innkalles til nemndmøte når en sak inneholder «vesentlige tvilsspørsmål» og fastslår at det er nemndlederen som avgjør når slike tvilsspørsmål foreligger. Verken UNEs direktør, statsråden, andre nemndledere eller noen annen har myndighet til å overprøve nemndlederens beslutning om behandlingsform.

Det er et politisk valg at UNEs 14 nemndledere med dommerkompetanse skal ha slik myndighet. Men det er ikke selvsagt at det bør være sånn. Uavhengige eksperter som evaluerte UNE anså det som et rettssikkerhetsmessig problem at avgjørelsene om valg av behandlingsform ikke er underkastet noen form for forutgående eller etterfølgende kontroll. De anbefalte likevel videreføring av dagens ordning og skrev: «Det er foreslått at nemndleders beslutning om selv å fatte vedtak, skal etterprøves av to legmedlemmer. Dette vil vi fraråde. Vi kan ikke se at det er noe påtrengende behov for en slik ordning, som utvilsomt vil føre til merarbeid og forsinkelser».

HVORFOR ANBEFALTE evaluatorene videreføring av dagens ordning for valg av behandlingsform, til tross for sine betenkeligheter? Jo, bl.a. fordi de etter gjennomlesning av vedtak og samtaler med en lang rekke personer i og utenfor UNE ikke fant grunn til å tro at saker som burde vært behandlet i nemndmøte ble behandlet på lavere nivå. Evaluatorene påpekte imidlertid at begrepet «vesentlige tvilsspørsmål» med fordel kan bli presisert i forskrift. Og muligheten for å gi UNEs nemndledere veiledning gjennom slik presisering, er noe vi lenge har pekt på. Det er et politisk spørsmål om man vil gjøre eller ikke gjøre det. Akkurat som det er et politisk spørsmål om man vil lage ordninger som involverer flere enn den enkelte nemndleder i valget av behandlingsform. UNE kan leve utmerket med andre og mer ressurskrevende ordninger dersom politikerne ønsker å investere ytterligere i rettssikkerheten på feltet. Men når det er sagt, bør ingen underslå at UNE er evaluert med meget positive hovedkonklusjoner også på temaet rettssikkerhet.

Innlegg publisert i Dagbladet 14.04.05