Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Utskjelling virker ikke

Utskjelling virker ikke

Det er fullt mulig å påvirke praksisen i Utlendingsnemnda (UNE), men mange har nok ikke innsett betydningen av at UNE har ryggrad.

Terje Sjeggestad
Kronikk av avtroppende direktør, UNE. Publisert i Aftenposten 31.juli 2012

Etter 12 år og fullført åremål takker undertegnede av som direktør i UNE. Klageinstansen består av over 350 ansatte, hvorav cirka 30 nemndledere med dommerkompetanse. I tillegg har 300 lekfolk verv som nemndmedlemmer. Hver måned behandler de godt over tusen klager over avslag gitt av førsteinstansen Utlendingsdirektoratet. Noen klager tas til følge, andre ikke. Nemndlederne og lekfolkene kan i den enkelte sak ikke instrueres politisk eller av UNEs direktør.

Mange forsøker å påvirke beslutningstagerne gjennom å kritisere UNE offentlig. Det er legitimt. Men det er ikke formålstjenlig dersom kritikken ikke inneholder viktig ny informasjon eller saklige argumenter.

Ren utskjelling

Enkelte kritikere velger hard språkbruk – iblant ren utskjelling – i mailer og brev. UNE-ansatte må leve med at de på samme tid skjelles ut som quislinger som gir bort Norge til fremmede, og for å oppføre seg som politiet som fulgte jødene til Amerika-kaia på vei til holocaust. Det finnes visst krigsparalleller til enhver bruk, enten poenget skal være at det gis for mange eller for få tillatelser.

Siden jeg nå forlater UNE, er ikke jeg personlig lenger blant dem som vil komme til å motta kritikk. Men la meg gi et godt råd: Utskjelling virker ikke. UNE-ansatte kan nok oppleve den som personlig ubehagelig, men utskjelling vil ikke føre til endret avgjørelse. Lavmælt kritikk eller høylydt roping er bare et spørsmål om stemmebruk og stemmekraft. Slagferdig ironi eller annen fiffig ordbruk kan score høyt på form, men er ofte uten overbevisende innhold. Da når det ikke gjennom, for det er ikke slik UNE er ment å fungere.

Vet du ikke hvem jeg er?

Noen refser i kraft av sin autoritet og posisjon. Men det virker heller ikke. Ulike politikere og andre samfunnstopper vet det etter hvert av egen erfaring. Som UNEs direktør ville jeg nok også fått høre det av mine medarbeidere dersom jeg hadde prøvd meg. For UNEs beslutningstagere har fått sitt oppdrag fra Stortinget, og det sitter i sjela og ryggmargen at hverken politikere, direktøren eller andre skal kunne be dem treffe andre avgjørelser enn dem de selv mener det er riktig å treffe ut fra gjeldende regler.  UNEs ansatte og beslutningstagere faller rett og slett ikke for argumentet ”vet du ikke hvem jeg er?”. Jo, de vet gjerne det, men hvem du er har i seg selv ingen betydning.

Stortinget bestemmer

Politisk styring av UNE skjer gjennom lov og forskrift. Det har Stortinget bestemt.
Hva som står der, kan alle selv slå opp, og UNE bidrar på sin side til åpenhet om hvordan reglene virker i praksis. Hva er da det mest effektive for den som vil ha endring, slik at flere eller færre kan få bli?

Jo, det som kan gi rask endring av betydning for mange saker, er å få gjennomslag for en endret politikk. Alle i UNE kjenner sin rolle og oppgave, og det er å være rettsanvender. Når politikerne bestiller ny politikk og praksis gjennom lov eller forskrift, får de det.

Kompromisser

Politiske kompromisser kan være ekte kompromisser, hvor man har møtt hverandre et sted mellom ulike utgangspunkter og så beskrevet tydelig hva møtepunktet er. Men politikken er dessverre også preget av uekte kompromisser, hvor politikerne ikke har kommet fram til enighet, men i stedet formulert seg slik at alle kan leve med formuleringen.

Den type formuleringer må tolkes. Ulike politikere vil i etterkant kunne tolke dem slik at det var nettopp de selv som fikk politisk gjennomslag. Men siden kompromisset var uekte og formuleringene rommer politisk uenighet, kan ikke alle bli fornøyde når UNEs beslutningstagere skal tolke dem i praksis.

Saksøke staten

Det er full anledning til å saksøke Staten ved UNE med påstand om at et vedtak må kjennes ugyldig. De fleste rettskraftige dommer ender i UNEs favør. Det skulle da også bare mangle, fordi det motsatte ville kunne tilsi at UNEs fagfolk og lekfolk ikke godt nok ivaretar rollen som rettsanvender. Men noen når fram gjennom rettssystemet, vanligvis etter en konkret annerledes vurdering av enkeltsaken.

Det skjer nemlig ikke så ofte som enkelte påstår, at rettslig overprøving finner sted etter en prinsipiell begrunnelse med betydning for mange etterfølgende saker. Tvert imot finnes det ofte avgjørelser som peker i ulike retninger, både i norsk rettsvesen og i internasjonale overvåkingsorganer. Dommer får derfor sjelden den type raskt gjennomslag som tydelige regelendringer.

UNE kan overprøve avslag gitt av UDI, tingretten kan overprøve UNE, lagmannsretten kan overprøve tingretten, Høyesterett kan overprøve lagmannsretten, og Den Europeiske menneskerettsdomstolen kan overprøve norsk høyesterett. Men det betyr ikke nødvendigvis at den neste instansen hadde en bedre fasit, særlig ikke om hva som er fakta i en enkeltsak, men derimot oftest at det ble gjort en annen konkret vurdering.

En lyttende og åpen instans

I de fleste mediedebatter prøver ikke deltagerne å overbevise hverandre, men å overbevise leserne, tilhørerne, seerne, velgerne, det vil si noen andre enn de der og da diskuterer med. Men hvis UNE er målgruppe, kreves tilstrekkelig gode og saklige argumenter. Så lett og så vanskelig er utfordringen, dersom man ikke fikk politikerne til å vedta nye regler eller vant fram i retten med en prinsippsak.

UNE er - og skal være - en lyttende og åpen instans, som gjerne vil ha inn argumenter og vurderinger fra andre. Men etter å ha hørt på klagerne og andre, har UNEs saksbehandlere, nemndledere og nemndmedlemmer en selvsagt plikt til å tenke selv, ut fra sin erfaring og kompetanse og det regelverket de forvalter.

UNEs "sjel" er å fatte de vedtak beslutningstagerne selv mener er riktige etter loven, og UNEs ryggrad skal være sterk nok til å tåle kritikk fra enhver som ser det annerledes.