Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Kronikker og innlegg Villedende informasjon og sitatfusk

Villedende informasjon og sitatfusk

Det er fortjenstfullt at Dagsavisen gir store oppslag til enkeltpersoner avisa mener er utsatt for urimelig behandling fra myndighetene. Avisas ståsted gjør det derfor naturlig med bred spalteplass i saken til vietnamesiske Thien Thi Vo som har fått avslag på søknad om bosettingstillatelse i Norge. Mindre fortjenstfullt er det at Dagsavisens kilder gir villedende informasjon om regelverket og at avisa selv gjør seg skyldig i grovt sitatfusk.

Av: Terje Sjeggestad
Direktør i Utlendingsnemnda

I UNE har alle beslutningsfattere stor forståelse for at mange blir sterkt følelsesmessig berørt i en lang rekke saker som er eller har vært til behandling hos utlendingsmyndighetene. Det gjelder også saken til Thien. Men UNEs mandat er knyttet til håndhevelse av et regelverk. Avgjørelsene i UNE er uttrykk for hvordan regelverket virker når det anvendes på enkeltsaker.

Treårsregelen for ektefeller som kommer til Norge i familiegjenforening, innebærer at man må forlate Norge dersom ekteskapet oppløses før man har vært her i tre år. Man kan gjerne mene at dette gir den herboende en utilbørlig makt over sin nye ektefelles framtid, men det er et politisk bestemt valg at det skal være sånn.

Slik reglene er formulert, kan det ikke kompensere for noen manglende måneder at man allerede er godt integrert. Det er således en avsporing når noen av Dagsavisens kilder mener UNE må ta klagen til følge fordi Thien er i fast arbeid, at hun har et norsk nettverk og at hun ikke ligger samfunnet til byrde. UNE skal etter regelverket ikke legge avgjørende vekt på graden av integrering, men må forholde seg til at det er treårsgrensen som gjelder.

Da UNE i 2001 ble etablert som et uavhengig upolitisk organ, var Stortingets primære hensikt å øke rettssikkerheten i utlendingssaker. Rettssikkerhet innebærer bl.a. å sørge for at politisk vedtatte regler (lov/forskrift) følges opp gjennom korrekt regeltolkning og likebehandling.

Likebehandling innebærer at UNE – ved avgjørelser i enkeltsaker – ser hen til hva avgjørelsen har vært i likeartede saker som er behandlet tidligere. Likebehandling innebærer også at når UNE avviker fra tidligere praksis, skal det ikke skje fordi beslutningstakere «lar nåde gå for rett» i sympati med en enkelt klager, men fordi de mener praksis bør justeres i en retning som i så fall også skal komme etterfølgende likeartede saker til gode.

Denne type praksisjusteringer skjer og har skjedd i UNE. Det er en langsom og glidende prosess, og slik skal det etter dagens regler være i et upolitisk forvaltningsorgan. Store markante endringer er et politisk ansvar. Og de som ønsker disse – for eksempel en endring av treårsregelen – bør arbeide mot det politiske miljø og ikke mot rettshåndheveren.

Et viktig punkt i dekningen av saken til Thien Thi Vo har vært at UNE ikke gjorde unntak på grunn av sterke menneskelige hensyn overfor en kvinne som har et barn gravlagt i Norge. Thien fødte et barn etter at hun hadde fått avslag i UDI, men før klagen hennes var behandlet i UNE. Barnet døde etter to måneder.

I omtalen av UNEs begrunnelse for å gi avslag gjør Dagsavisen seg skyldig i grovt sitatfusk. Avisa siterer UNE i overskriften på forsiden med utsagnet: «Du burde ikke gravlagt babyen i Norge.»

Det står absolutt ingen ting i UNEs vedtak om at Thien ikke burde ha gravlagt babyen i Norge. Derfor er Dagsavisens sitat direkte feilaktig. Det UNE konstaterer i vedtaket, er at Thien var klar over faren for å måtte forlate riket på det tidspunktet hun valgte å gravlegge barnet i Norge. Men UNE har ikke på noen måte uttrykt meninger om hvorvidt hun gjorde et fornuftig valg.

Thiens sak er slett ikke den eneste hvor utlendinger som søker ulike tillatelser, har et familiemedlem gravlagt i Norge. Den er heller ikke den eneste hvor noen i en søke- eller klagefase må bestemme seg for om et familiemedlem skal gravlegges i Norge eller i hjemlandet. Noen velger Norge og må – hvis de får avslag – basere seg på i framtida å besøke graven i forbindelse med reiser hit. Andre velger å gravlegge familiemedlemmet i hjemlandet, gjerne fordi de ikke har noen berettiget forventning om å få bli i Norge og vil sikre seg en framtidig nærhet til graven.

Dette er naturligvis vanskelige valg, og UNE har ingen mening om hva de pårørende bør velge. Men det ligger ingen føringer i regelverk eller forarbeider som tilsier at et valg om å gravlegge et familiemedlem i Norge skal tillegges avgjørende vekt når søknaden om oppholds- eller bosettingstillatelse skal vurderes.

Bør så reglene endres på dette punkt? Det tilligger våre politiske myndigheter å svare på. Men UNE ville ikke ha noe imot endrede regler, og våre beslutningsfattere vil selvsagt følge opp oppmykede regler med ønskede innvilgelser.

Innlegg publisert i Dagsavisen 28.01.05 av dir. Terje Sjeggestad