Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Redegjørelser Proformasak for Høyesterett

Proformasak for Høyesterett

Høyesterett har for første gang behandlet en proformasak. Retten skulle ta stilling til om ekteskapet mellom en norsk kvinne og en pakistansk mann var reelt og hvilket beviskrav som gjelder i denne type saker. UNE hadde avslått mannens søknad om familiegjenforening med den begrunnelse at han hadde inngått ekteskapet i den hovedhensikt å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse i Norge.

Høyesterett avsa dom den 15.12.2006. Staten tapte saken med dissens 3-2, men fikk tilslutning til synet på hvilket beviskrav som må gjelde i slike saker.

Spørsmålet om ekteskapet var reelt

Flertallet (3 dommere) mente ekteskapet var reelt og la avgjørende vekt på at ektefellene etter ekteskapsinngåelsen hadde tilbrakt en ikke ubetydelig tid sammen både i utlandet og Norge. Videre ble det lagt vekt på at de to hadde flere sentrale tilknytningspunkter, særlig at de begge var muslimer og hadde tilknytning til det pakistanske miljøet i Oslo, og at urdu var deres felles språk.

Flertallet mente at selv om forholdene rundt selve ekteskapsinngåelsen kunne tyde på at klagerens hovedformål med å inngå ekteskapet var å oppnå oppholds- og arbeidstillatelse i Norge, var ikke dette utslagsgivende dersom forholdene hadde endret seg i ettertid. Avgjørende var om ekteskapet var reelt da UNE traff sitt vedtak.

Mindretallet (2 dommere) mente ekteskapet mellom partene ikke var reelt og la ved vurderingen avgjørende vekt på at utsikten til å skaffe seg oppholds- og arbeidstillatelse fremstod som klagerens hovedsakelige formål med ekteskapsinngåelsen. At ekteskapet var, og også senere hadde vært, reelt for ektefellen, kunne i denne forbindelse ikke tillegges betydning. Ved vurderingen trakk mindretallet frem fem forhold som bidro til alvorlig tvil om ekteskapet var reelt. Samlet sett var det en overvekt av sannsynlighet for at utsikten til oppholds- og arbeidstillatelse hadde vært det vesentlige motivet for klageren da han giftet seg.

Det at ektefellen var muslim, hadde kjennskap til klagerens morsmål og hadde mange venner og bekjente i det pakistanske miljøet i Oslo, samt at partene i betydelige perioder hadde levd sammen etter at de traff hverandre i september 2001, var omstendigheter som etter mindretallets mening ikke endret at ekteskapet ikke var reelt.

Spørsmålet om beviskravet

Lagmannsretten mente at det må stilles krav om ”klar sannsynlighetsovervekt” for at ekteskapet var proforma for å legge dette til grunn.

Flertallet i Høyesterett (4 dommere) mente at det ikke kan kreves noen klar overvekt av sannsynlighet for at et ekteskap ikke er reelt. Det er følgelig alminnelig sannsynlighetsovervekt som kreves. Flertallet viste i denne forbindelse til at hovedregelen i sivilprosessen er overvektsprinsippet. Retten bygger sine avgjørelser på det faktum som er mest sannsynlig. Videre viste det til at det verken i utlendingsloven eller utlendingsforskriften er holdepunkter for at dette prinsippet skal fravikes ved vurderingen av spørsmålet om et inngått ekteskap er reelt. Heller ikke i lovforarbeidene er dette forutsatt. Flertallet viste derimot til at faren for omgåelse av lovens vilkår for oppholds- og arbeidstillatelse tilsier at man ikke bør operere med strengere beviskrav for myndighetene enn det som følger av overvektsprinsippet.

Mindretallet (1 dommer) mente at det må kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for å konstatere at partene ikke har hatt til hensikt å inngå et reelt ekteskap og begrunnet dette med at konsekvensene av en uriktig dom i ektefellenes disfavør normalt vil medføre at samlivet mellom dem vanskelig- eller umuliggjøres og innebære en krenkelse av ektefellenes følelsesmessige tilknytning til hverandre. Disse personlige konsekvensene er vesentlig verre enn konsekvensene av en uriktig dom i statens disfavør.

15.12.06