Gå direkte til innhold
Startsiden Aktuelt Redegjørelser Retur av asylsøkere til Hellas etter Dublin II-forordningen

Retur av asylsøkere til Hellas etter Dublin II-forordningen

Bakgrunn

I Dublin-konvensjonen av 15.07.1990, som Norge sluttet seg til 25.03.2001, senere erstattet av Dublin II-forordningen 01.09.2003, er det nedfelt kriterier for hvilken stat som er ansvarlig for behandling av asylsøknader. Ansvar er blant annet tillagt den staten i Dublin-samarbeidet som har utstedt visum, oppholdstillatelse, pågrepet asylsøkeren for ulovlig grensepassering eller der asyl først er søkt. Samarbeidet gjelder kun regler for hvem som skal behandle asylsøknader, og ikke regler om vurdering av asylanførsler. Formålet er å motvirke at asylsøkere blir henvist fra en stat til en annen uten å få søknaden sin behandlet, og å motvirke at asylsøknader som fremmes i flere medlemsstater, må behandles av mer enn en stats myndigheter.

 

Utlendingsnemnda (UNE) besluttet i februar 2008 å stoppe overføringer til Hellas i medhold av Dublin II-forordningen. Overføringen ble besluttet stoppet frem til UNE fikk mer informasjon om forholdene i Hellas. Bakgrunnen for suspensjonen var den senere tids informasjon om mulige krenkelser av asylsøkeres rettigheter, samt behovet for mer informasjon om situasjonen for asylsøkere i landet.

Utlendingsdirektoratet (UDI) fulgte opp samme dag med tilsvarende suspensjon.

UNHCR anbefalte i april 2008 medlemslandene å avstå fra å returnere asylsøkere til Hellas. Ifølge UNHCR vil manglende kapasitet ved flyplassen i Athen, manglende informasjon til de returnerte, manglende tolker og manglende juridisk bistand kunne lede til at Dublin-returnerte ekskluderes fra asylprosedyren Dette gjelder særlig de mest sårbare. Kritikken retter seg også mot lav innvilgelsesprosent både i 1. instans og 2. instans, manglende begrunnelse i vedtakene, lang saksbehandlingstid og dårlige mottaksforhold, spesielt for enslige mindreårige asylsøkere (EMA). UNHCR uttrykte frykt for at disse forholdene samlet kunne gi en risiko for at noen som trenger beskyttelse blir sendt til land der de risikerer forfølgelse (refoulement).

I Sverige har en domsavgjørelse fra Migrationsöverdomstolen fra april 2008, konkludert med at retur til Hellas ikke er et brudd på Sveriges menneskerettighetsforpliktelser. Nederland har en tilsvarende dom fra august 2007, der det ble konkludert med at Nederland kunne fortsette sine returer til Hellas.
 
For en avklaring av videre behandling av Dublin/Hellas-sakene sendte UNE en rekke spørsmål til greske myndigheter i juni 2008 vedrørende asylprosessen i Hellas.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) instruerte UDI i juli 2008 om delvis å oppheve den midlertidige stansen av overføringer til Hellas. AID samtykket imidlertid i fortsatt stans i overføring av barnefamilier. I instruks av 01.10.2008 samtykket AID i at EMA får sine asylsaker behandlet av UDI.

Spørsmålet om retur til Hellas har opptatt flere land i Dublin-samarbeidet. Svenske, finske og danske myndigheter returnerer personer til Hellas etter Dublin II-forordningen, men behandler selv saker for EMA og sårbare grupper.

Storbritannia har i to saker med til sammen fire ulike nasjonaliteter (Irak, Eritrea, Iran, og Afghanistan) ansett retur til Hellas for å være i overensstemmelse med britiske forpliktelser.

Spørsmålet er også vurdert av Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD), som avsa dom den 02.12.2008, som konkluderte med at retur av vedkommende til Hellas ikke utgjorde brudd mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 3.

Greske myndigheter svarte UNE skriftlig i januar 2009. I svaret fremheves det blant annet at Hellas har implementert alle relevante EU-direktiver vedrørende status og mottaksforhold. Det ble videre vist til en økning i bruk av ressurser, både på saksbehandling og mottaksforhold. Det ble redegjort for de lovhjemlede rettigheter en asylsøker har blant annet rett til tolk, informasjon om prosedyrer, juridisk bistand og klageadgang. 

UNHCR har i brev av 22. januar 2009, til norske utlendingsmyndigheter, gjentatt sin anbefaling fra 2008 om ikke å returnere asylsøkere til Hellas.

Europarådets menneskerettighetskommisær, Thomas Hammarberg, besøkte Hellas i desember 2008, og rapporterte om bekymringer vedrørende adgang til asylprosedyre, mottakskapasiteten, manglende ressurser, manglende tolkehjelp og juridisk bistand, tvil om klageinstansens uavhengighet og manglende begrunnelser i vedtakene.

På bakgrunn av svaret UNE fikk fra greske myndigheter, som tilsier en positiv utvikling, og rapporter som fortsatt kritiserte forholdene i Hellas, ønsket UNE å undersøke forholdene, med særlig henblikk på økt kunnskap om hvordan regelverket faktisk praktiseres i Hellas. Representanter for UNE reise til Hellas 23-25.02.09. Det var møter med Greek Council for Refugees (GCR), Amnesty International Hellas, UNHCR Hellas, Leger uten grenser (MSF), Greek Ombudsman og samtaler med enkelte ambassader. Det var planlagt møte med den greske Dublin-enheten og innenriksdepartementet, men greske myndigheter prioriterte ikke et møte med UNE.

I det følgende gis en kort oppsummering av informasjonen UNE fikk på reisen:

Registrering av asylsøknad og tilgang til asylprosedyre i Hellas

Det er vanskelig å fremsette og få registrert asylsøknad ved den greske grensen. Ifølge UNCHR søker kun 5 % ved grensen, mens 93 % søker i Athen. Det er i praksis bare ved den sentrale politistasjonen i Athen at man får levert søknader, og det til begrensede tidspunkter. Her er det lange køer, og mange må vente lenge på en avtale om intervju. Denne stasjonen er åpen kun på lørdager for registrering av asylsøknader, og kun sårbare grupper kan komme og søke andre dager i uken. Dette unntaket gjelder i hovedsak familier og krever i praksis at søkerne har med seg advokat eller en anbefaling fra en organisasjon. Det kan stå rundt 2000 i kø på en lørdag, og det er ca 400 avtaler om intervju per uke. Det foretas ca. 70-80 intervjuer per dag. De andre ukedagene kan man få registrert adresseendringer osv, og få fornyet ”pink card”, som er et ID-kort for asylsøkere, som blant annet gir rett til helsetjenester og ta arbeid.

Det er stor mangel på tolker og mangel på informasjon om mulighetene for å søke asyl. Personell som jobber med asylsøkere mangler jevnt over kompetanse og ressurser. Det er utarbeidet informasjonsbrosjyrer på de fem mest relevante språkene. Brosjyrene inneholder ikke nok informasjon, og mange av søkerne er analfabeter. Det er begrenset adgang til rettshjelp, og fri rettshjelp er i realiteten bare tilgjengelig gjennom organisasjoner som GCR.

Tall fra UNHCR viser at i 2008 søkte 19 884 personer om asyl. I 2007 søkte 25.113.

Forhold på mottak for asylsøkere i Hellas

Det ble rapportert om en forbedring, og at de nye asylmottakene som blir bygget anses for å være gode. De fleste fremholdt misforholdet mellom 700-800 mottaksplasser som finnes i dag og 25.000 søkere i 2007. Kapasiteten er fortsatt et stort problem. Mottaksdirektivet er i henhold til greske myndigheter implementert og myndighetene forpliktet til å yte støtte økonomisk, men i følge samtlige kilder UNE snakket med følges dette ikke opp i praksis. 

Flere av samtalepartnerne fremholdt at situasjonen varierer alt etter om vedkommende har ressurser, jobb, tilgang til nettverk osv. Sårbare grupper har ikke samme mulighet, og det er få mottaksplasser som finnes tilrettelagt for barnefamilier, EMA og syke.

Saksbehandlingen i 1.instans i Hellas

Alle samtalepartnere var enige om at det i realiteten ikke finnes en 1. instans. Det ble vist til den nærmest fraværende innvilgelsesraten, samt problemer med at det er politiet som formelt og reelt er 1. instans. Manglende ressurser og kompetanse gjør 1. instansbehandlingen illusorisk.

De fleste saker, ifølge Ombudsmannen, 99 %, følger en hurtigprosedyre, som åpenbart grunnløs, med avslag. Prosedyren anses som lite betryggende.

Tall fra UNHCR viser at det i 2007 ble fattet 20.692 avslag i 1. instans, og det ble fremmet 17.072 klager. Tilsvarende tall fra 2008 viser 29.573 avslag i 1. instans, og 13.386 klager. GCR mente at det var lite samsvar mellom tallene i 1- og 2. instans år for år, ettersom mange klager ikke blir behandlet. Ifølge UNHCR velges sakene ut både på bakgrunn av kapasitetsutnyttelse og sannsynlig utfall. Åpenbare avslag i saker som gjelder klagere fra Bangladesh og Pakistan prioriteres, sammen med åpenbare innvilgelser i saker som gjelder kristne irakere med lang oppholdstid i Hellas.  

Klagesaksbehandlingen i Hellas

Restansene i klageorganet var i februar rundt 30.000 saker, og saksbehandlingstiden er lang. Dagens klageorgan er nytt og var ikke operativt fra juli 2008 til november 2008. I 2007 ble 6500 saker behandlet, i 2008 var tallet 3300. Det nye klageorganet betegnes av UNEs samtalepartnere i februar 2009 som en generell forbedring, særlig ved å gjøre Consultativ Asylum Comitee vedtaksfattende, ikke bare rådgivende som den var tidligere. UNHCR deltar selv direkte i klagebehandlingen. Klageinstansen har tre samlinger i uken og behandler 20 saker hver gang, dvs. 60 saker i uka.

Den store økningen av omgjøringer fra 2007 til 2008 forklares med behandling av kristne irakere som har vært i Hellas i mange år.

Risiko for ”refoulement”

Det er ikke noe system for tvangsmessig retur av personer med endelig avslag, og det finnes ikke ressurser til dette. De fleste blir i Hellas og blir ikke uttransportert. Man kan heller ikke henvende seg til myndighetene for hjelp til retur til hjemlandet.

I følge Ombudsmannen returneres ingen som har søkt asyl. Det er annerledes for mulige asylsøkere, på grensen som ikke får søke. De kan risikere retur.

Det er rapportert om returer ved grensen, der grensepoliti tvinger immigranter til å snu.

Flere av møtepartnerne anførte at problemet er det man kalte ”indirect refoulement”, definert som mangler ved systemet og prosedyren som medfører at personer kan falle ut av asylprosessen og bli ansett som illegale innvandrere, og dermed ikke være beskyttet mot retur.

Særlig om de som returneres i henhold til Dublin-prosedyre

Returnerte asylsøkere kommer til flyplassen i Athen og blir satt i varetekt noen dager mens de får sin status undersøkt. De får ”pink card” og en liste over organisasjoner de kan kontakte, og blir henvist til å melde om ny adresse innen fem dager. Dersom vedkommende ikke allerede har søkt asyl, blir han intervjuet på flyplassen. Det forutsetter imidlertid tolker, som ofte ikke er tilgjengelige. Tolking har skjedd ved hjelp av ansatte på flyplassen, eller noen som sitter i varetekt. Dersom det foreligger avslag i 1. instans får vedkommende vite om dette på flyplassen, og får en ti dagers frist til å klage.

Redegjørelse publisert 07.05.09