Gå direkte til innhold
Startsiden Menneskerettigheter Menneskerettighetene setter standard

Menneskerettighetene setter standard

Det er helt sentralt for UNE å ha solid kunnskap om menneskerettigheter. En slik kunnskap er nødvendig for å kunne vurdere når individenes rettigheter er krenket i en slik grad at man vil ha krav på beskyttelse i Norge.

Begrepet "menneskerettigheter"

Det er vanskelig å gi en kort og presis definisjon av begrepet "menneskerettigheter". Begrepet uttrykker visse forventninger til forholdet mellom stat og individ. Det gjelder både individets frihet i forhold til staten, for eksempel frihet fra maktmisbruk, mishandling og vilkårlig arrest og retten til å delta i samfunnslivet, og det gjelder statenes plikt til å sikre blant annet individenes behov for sosial og økonomisk trygghet. Tanken er at staten er til for individene, ikke omvendt. Staten er til for alle, ikke bare noen få.

I folkeretten brukes begrepet om de rettigheter og friheter som individet har overfor staten og som følger av internasjonale konvensjoner eller sedvanerett. Kjernen i det folkerettslige vernet er kravene konvensjonene og sedvaneretten stiller til statenes gjennomføring av rettighetene i nasjonal rett.

Menneskerettigheter har dype historiske røtter. Likevel tok det lang tid før det folkerettslige vernet vokste fram. Folkeretten var opprinnelig et rettssystem mellom stater som skulle avgrense statenes makt overfor hverandre. Det fantes regler som beskyttet individet mot overgrep. Men vernet var indirekte. Rettighetene tilkom hjemstaten, som eventuelt ville kunne ivareta sine borgeres interesser dersom disse ble krenket av en annen stat. Men statenes behandling av egne borgere ble ansett å være et indre anliggende i henhold til suverenitetsprinsippet, som gir statene eksklusiv råderett over egne borgere og eget territorium. Dette utgangspunktet gjaldt med få unntak fram til annen verdenskrig.

Etter annen verdenskrig ble rettstilstanden endret. FN-pakten av 1945 - FNs "grunnlov" - videreførte prinsippet om ikke-innblanding, men understreket at menneskerettighetene var en hovedoppgave for FN. Dette medførte en internasjonalisering av menneskerettighetene som ble forsterket ved Verdenserklæringen av 1948. Etter 1948 har en lang rekke menneskerettighetskonvensjoner sett dagens lys. FN har spilt hovedrollen, men særorganisasjonene har også gitt viktige bidrag. Det samme har regionale organisasjoner, blant annet Europarådet. Menneskerettighetene har blitt en viktig motvekt til suverenitetsprinsippet. Ingen stater kan i dag hevde at grove og systematiske krenkelser er et indre anliggende.

Det internasjonale vernet

Verdenserklæringen av 1948 inneholder alle de sentrale menneskerettighetene, men er ikke et rettslig bindende dokument. Erklæringen har likevel hatt stor politisk betydning og har ledet fram til konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) av 1966. Disse konvensjonene utgjør, sammen med Verdenserklæringen, en "International Bill of Rights" - en erklæring og to sett av bindende regler med tilhørende tilsynsorganer.

Konvensjonene av 1966 er generelle i den forstand at de omfatter alle menneskerettigheter innenfor sine områder. I tillegg har FN utarbeidet særkonvensjoner som omfatter bestemte grupper eller bestemte overgrep. De viktigste er folkemordkonvensjonen av 1948, flyktningkonvensjonen av 1951, konvensjonen om kvinners politiske rettigheter av 1952, konvensjonen om statsløse av 1954, konvensjonen om rasediskriminering av 1965, konvensjonen om kvinnediskriminering av 1979, torturkonvensjonen av 1984 og barnekonvensjonen av 1989.

I tillegg til traktater og konvensjoner kommer folkerettslig sedvanerett. Denne sedvaneretten forplikter også stater som ikke har sluttet seg til konvensjonene. Nøyaktig hvilke rettigheter denne sedvaneretten gir, er det uenighet om, men det er vanlig å inkludere forbud mot folkemord, slaveri og slavehandel, drap, tortur eller annen umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff samt systematisk rasediskriminering og systematiske og grove krenkelser av menneskerettighetene.

Sivile og politiske rettigheter

I tråd med inndelingen av de to hovedkonvensjonene av 1966 er det vanlig å skille mellom på den ene siden sivile og politiske rettigheter og på den andre siden økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

De sivile og politiske rettighetene er inspirert av ideene om rettstat og demokrati. De kalles "første generasjons" rettigheter. Formålet er å beskytte individene mot overgrep fra myndighetene. Statene må derfor ikke gripe inn i disse rettighetene, og de vil kunne gjennomføres umiddelbart uten for eksempel økonomiske investeringer eller tiltak.

Disse rettighetene omhandler for eksempel retten til liv og fysisk integritet, til ikke å bli torturert, til ikke å bli fengslet uten lov og dom, til rettssikkerhetsgarantier, til privatliv, til ytrings- og trosfrihet, til organisasjonsfrihet og stemmerett og til ikke å bli diskriminert på grunn av kjønn, rase, etnisk opprinnelse eller nasjonal tilhørighet. Dette er rettigheter man ikke er forpliktet til å oppgi eller gi avkall på selv om en stat eller et regime skulle kreve det.

Den mest grunnleggende rettighet er respekten for livet og individets fysiske og psykiske integritet. Retten til liv betyr ikke bare et generelt forbud mot å ta liv og et absolutt forbud mot tortur eller annen mishandling, men også at samfunnet organiseres slik at grunnleggende behov sikres. Det enkelte menneske må dessuten ha visse fundamentale friheter. Dette omfatter blant annet tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet.

De fleste sivile og politiske rettighetene er formulert slik at det relativt enkelt kan defineres hvorvidt de er krenket eller ikke. Vel og merke hvis fakta er klarlagt! Det kan imidlertid være vanskelig å etterprøve faktiske forhold, for eksempel om noen har vært utsatt for trusler eller ikke. Men hvis man har avklart det som har skjedd, vil man i neste omgang kunne vurdere om det er å betrakte som brudd på menneskerettighetene.

Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er beslektet med ideen om velferdsstaten og kalles derfor "annen generasjons" rettigheter. Gjennomføringen av disse rettighetene forutsetter tiltak fra myndighetene, slik som budsjettmidler, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk eller bevilgninger til et trygdesystem. Derfor er disse rettighetene ofte formulert som mål og har en mindre forpliktende utforming. De gjennomføres gjerne gradvis og er vanskeligere å etterleve.

Hvorvidt et land oppfyller borgernes økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, handler altså både om vilje og økonomisk evne. Mens ethvert land kan velge å avstå fra for eksempel tortur, har ikke alle land evne til å oppfylle intensjoner knyttet til utvikling av for eksempel helse- og skoletilbud. De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er derfor i større grad knyttet til at landene gjør så godt de kan for å oppfylle dem.

Spørsmålet om det foreligger brudd på menneskerettighetene kan være vurderingstema i forhold til flere konvensjoner samtidig. Hvis noen for eksempel ikke får behandling for sin helselidelse, vil landet ikke nødvendigvis ha krenket vedkommendes sosiale rettigheter dersom behandlingen av økonomiske grunner ikke var tilgjengelig. Men dersom vedkommende hadde blitt forbigått i helsekøen på grunn av for eksempel rase, ville det vært diskriminering som bryter menneskerettighetene.

De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene skal først og fremst sikre retten til sosial velferd og sosial trygghet. De omtaler arbeid, arbeidsvilkår, familievern, helse, utdanning og kulturliv. Statene har ikke noen forpliktelse til en bestemt standard eller et definert resultat, men de har forpliktelser knyttet til konvensjonsdefinerte mål og til å gjøre så godt de kan.

Det totale samspillet

Prinsipielt er de sivile og politiske og de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene likestilt av FN. Menneskerettighetene er ment som et helhetlig tankegods, og de definerer et sett med grunnleggende normer for behandling av mennesker. Det sies gjerne at de er udelelige og utgjør et samlet hele. Full realisering av sivile og politiske rettigheter er ikke mulig uten at det samme skjer med økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Under den kalde krigen hadde imidlertid vestlige land en tendens til å legge størst vekt på sivile og politiske rettigheter, mens øst-statene og den tredje verden framhevet den andre gruppen.

Det snakkes etter hvert også om "tredje generasjons" rettigheter, som omfatter retten til fred og nedrustning, til sikkerhet, til miljø og utvikling; de såkalte kollektive rettighetene. Disse rettighetene diskuteres løpende i FN, men uten at de foreløpig er inntatt i bindende FN-konvensjoner.

Menneskerettighetene er universelle i den forstand at de omfatter alle mennesker uansett for eksempel kultur, religion eller statsborgerskap. Men de er ikke uforanderlige. Nye konvensjoner og nye rettsoppfatninger kan endre innholdet i menneskerettighetene.

Noen rettigheter er absolutte og kan ikke fravikes under noen omstendigheter. Et eksempel er vernet mot tortur. Denne retten har blitt tolket slik at man heller ikke kan returnere noen personer til land hvor de risikerer tortur, selv om personen skulle ha begått alvorlige kriminelle handlinger i hjemlandet eller utgjøre en alvorlig fare for andre mennesker. Rettigheter som ikke er absolutte, åpner derimot for unntak i spesielle tilfeller, for eksempel hvis det er erklært unntakstilstand i forbindelse med krig, alvorlig indre uro eller ytre trusler. Hvilke rettigheter som er fravikelige eller ufravikelige framgår av den enkelte konvensjon og angir et visst rangforhold mellom rettighetene.

Eventuelle brudd på menneskerettigheter blir ofte et vurderingstema i enkeltsaker hvor det søkes om asyl eller oppholdstillatelse i et vestlig land. I tillegg er det et faktum at vestlig tenkning og vestlige rettstradisjoner har vært svært framtredende i utviklingen av menneskerettighetene og tilhørende regelverk. Dette gir et grunnleggende paradoks.

Det kan hevdes at rettighetenes utforming i mindre grad anerkjenner fattigfolks enn den intellektuelle elites tradisjonelle motiver for å ville emigrere. De svakere formuleringene knyttet til sosiale, økonomiske og kulturelle rettigheter gjør at rike land i liten grad anerkjenner migrasjon på grunn av helse, arbeid eller økonomi. Derimot er det lettere å bli anerkjent som flyktning hvis man har pådratt seg problemer på grunn av uttrykte meninger eller ulike former for politisk opposisjonsvirksomhet.

Internasjonal overvåking

Det er først og fremst den enkelte stat som har ansvaret for realisering av rettighetene. Det er i vår tid klart at en rekke av disse rettighetene ikke kan realiseres på nasjonalt plan alene. Internasjonal kontroll er ofte nødvendig.

Det finnes en rekke internasjonale tilsynsorgan, både globale og regionale. Enkelte organ er opprettet med hjemmel i FN-pakten, for eksempel FNs menneskerettighetskommisjon. Andre er opprettet med hjemmel i den enkelte konvensjon for å kontrollere statenes etterlevelse av konvensjonen. I FN finnes en rekke slike organ. Viktigst er menneskerettighetskomiteen (SP), komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), torturkomiteen (torturkonvensjonen), komiteen for eliminering av rasediskriminering (konvensjonen for eliminering av rasediskriminering), komiteen for eliminering av kvinnediskriminering (konvensjonen for eliminering av kvinnediskriminering) og komiteen for barns rettigheter (barnekonvensjonen). Alle disse mottar rapporter fra statene, og behandlingen i komiteene munner ut i sluttrapporter hvor det kan gis kritikk og anbefalinger. Noen komiteer behandler også klager fra individer eller andre stater, og to komiteer (torturkomiteen og komiteen for eliminering av kvinnediskriminering) foretar av eget tiltak konkrete undersøkelser i de enkelte land.

Det finnes også en rekke kontrollorganer på regionalt nivå. I Europa er Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMK) mest kjent. I tillegg til mellomstatlige kontrollorganer bidrar også ikke-statlige organisasjoner til internasjonal kontroll.

Sist oppdatert 12.04.10