Gå direkte til innhold
Startsiden Praksis Praksisnotater Om sterke menneskelige hensyn og familiegjenforening

Om sterke menneskelige hensyn og familiegjenforening

VIKTIG: Dette er et praksisnotat som ikke lenger oppdateres. Det kan ha en historisk interesse, men er ikke lenger dekkende for gjeldende praksis.

(Paragrafhenvisninger er til tidligere lov/forskrift)

Praksisnotat av 28.03.2007

Grensene for forvaltningsskjønnet etter utlendingsforskriftens § 24 annet ledd, sett i forhold til formålsbestemmelsen i utlendingsloven § 2 første ledd.

Særlig fokus på enslige eldre foreldre som faller utenfor forskriften § 24 første ledd bokstav c.

Innledning
Momenter for vurderingen av "sterke menneskelige hensyn"
Oppsummering

1. Innledning

I henhold til utlendingsforskriften § 24 annet ledd kan det innvilges oppholds- eller arbeidstillatelse i medhold av utlendingsloven § 8 annet ledd til familiemedlemmer og lignende som ikke faller inn under forskriftens § 23 eller § 24 første ledd, når sterke menneskelige hensyn taler for det. Ordlyden taler for at dette er ment som en snever unntaksbestemmelse, og det fremgår av lovens forarbeider at formålet med bestemmelsen er å fange opp spesielle tilfeller hvor det fremstår som klart urimelig å avslå oppholds- eller arbeidstillatelse i familiegjenforeningsøyemed.

Kriteriet ”sterke menneskelige hensyn” innebærer visse skranker for nemndas vedtakskompetanse. Nemnda skal ved sine avgjørelser i størst mulig grad basere seg på de lov- og forskriftsbestemte rettighetene, og det er derfor lagt til grunn at det ikke er tilstrekkelig for å anses omfattet av forskriftens § 24 annet ledd at utlendingen nesten fyller vilkårene under en av de oppregnede gruppene i forskriftens §§ 23 eller 24 første ledd. Sterke menneskelige hensyn må komme i tillegg. Om det foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at tillatelse gis, avgjøres etter en helt konkret vurdering av ulike velferdsgrunner opp mot aktuelle innvandringspolitiske hensyn, jf lovens § 2 første ledd.

I det følgende gis en beskrivelse av de ulike momentene som anses for å være relevant for vurderingen i nemndas avgjørelser, herunder hvilken betydning de ulike momentene er gitt, sett i relasjon til innvandringspolitiske hensyn. Beskrivelsen tar først og fremst utgangspunkt i avgjørelser knyttet til ”enslig eldre forelder” som ikke oppfyller vilkårene i forskriftens § 24 første ledd bokstav c, men vil også ha relevans for andre saker hvor sterke menneskelige hensyn vurderes.

Notatet baserer seg på en gjennomgang av seksjonenes arkiverte vedtak.

2. Nærmere om ulike momenter ved vurderingen av ”sterke menneskelige hensyn”

    * Med bakgrunn i at de fleste land i verden har et vesentlig dårligere helsetilbud enn det Norge kan tilby, gir som hovedregel sykdom eller andre helsemessige forhold i seg selv ikke grunnlag for opphold, med mindre det foreligger forhold i saken som tilsier at klagerens situasjon er helt spesiell. Innvandringspolitiske hensyn tillegges her som hovedregel avgjørende betydning, da en for stor vektlegging av slike forhold som nevnt vil kunne ha store sosiale og økonomiske konsekvenser og således ligger utenfor de rammer nemnda skal ivareta.
    * Ved oppholdsønsker som primært er motivert ut fra ønske om medisinsk behandling, tyder utviklingen av praksis på at klageren i større grad enn tidligere henvises til fortrinnsvis å søke om tillatelse på dette grunnlag (uf § 5 annet ledd bokstav b).
    * Etter fast praksis må det normalt foreligge en akutt og livstruende lidelse for at den alene skal gi grunnlag for opphold i Norge. Helseplager som normalt anses som aldersbetingede tillegges liten vekt. Praksis åpner likevel for at dersom klageren er alvorlig syk og har spesielle pleiebehov, som på grunn av manglende omsorg i hjemlandet bare kan ivaretas ved gjenforening med familie i Norge, er dette forhold som kan tillegges betydning i en helhetsvurdering. At klagerens helsetilstand er blitt vesentlig forverret under opphold i Norge er også et forhold som tillegges betydning. For øvrig vises det til nemndas interne retningslinjer 10-14-01om behandling av asylsaker med anførsler om helsemessige forhold. Disse retningslinjene har betydning også for familiegjenforeningssaker med helsemessige anførsler.
    * Det forhold at klageren lever under dårlige økonomiske forhold eller ikke har tilgang til de samme goder man har i Norge, er i utgangspunktet ikke forhold som får betydning for saken. Heller ikke det forhold at klageren oppholder seg i et vanskelig politisk eller sikkerhetsmessig område tillegges vekt, og man henviser i stedet klageren til å søke beskyttelse hos UNHCR eller hjemlandets egne myndigheter. Som ved anførsler om helsemessige forhold vil en vektlegging av slike forhold kunne ha store innvandringspolitiske konsekvenser og ligger derfor utenfor den myndighet nemnda er gitt gjennom lov og forskrift. Når det imidlertid foreligger helt spesielle omstendigheter som skiller klagerens situasjon vesentlig fra situasjonen for andre som lever under sammenlignbare forhold, kan dette tillegges vekt i en helhetsvurdering.
    * Betydningen av at klageren har tilknytning til riket ved tidligere forutgående opphold i Norge varierer noe fra sak til sak. Forutsetningsvis er det kun aktuelt å legge vekt på lovlig opphold i riket. Kort botid langt tilbake i tid tillegges liten vekt. Betydningen av tidligere botid ser ut til å svekkes jo sterkere tilknytning klageren har til hjemlandet. Det vises for øvrig til eget praksisnotat om betydningen av langvarig opphold i riket.
    * Det er hovedsakelig alvorlige forhold ved klagerens situasjon, og ikke referansens, som er av betydning for vurderingen av om det foreligger sterke menneskelige hensyn. Referansens eventuelle behov for hjelp og bistand forutsettes dekket av norske myndigheter, og ikke av familiemedlemmer fra hjemlandet med den risiko for uthuling av de ordinære bestemmelsene om familiegjenforening det ville kunne medføre. I et fåtall saker har referansens situasjon vært av så alvorlig karakter at man etter en helhetsvurdering likevel har tillagt dette vekt. De fleste av disse sakene er knyttet til (barne)barns situasjon i Norge. Det avgjørende var her at barnets omsorgssituasjon ikke var tilfredstillende av grunner som f.eks. alvorlige tilpasnings- og adferds- eller andre psykiske problemer hos barnet, eller som følge av alvorlig psykisk og fysisk sykdom hos forelder eller nåværende omsorgsperson i Norge, og at familiegjenforeningen ble ansett som nødvendig av hensyn til (barne)barnets beste.
    * At referansen i henhold til sin kultur og tradisjon anser seg som ansvarlig for klageren, er et moment som i utgangspunktet ikke tillegges betydning. Det samme gjelder det forhold at referansen faktisk forsørger klageren økonomisk. I noen få saker er det imidlertid lagt vekt på slike forhold.
    * Det er for øvrig et moment ved vurderingen at familiegjenforening i Norge ikke anses som den eneste muligheten for kontakt. Behovet for kontakt eller behov for bistand kan alternativt ivaretas ved besøksreiser til hjemlandet, samt forelderbesøk eller visumbesøk i Norge.
    * Når de forhold som tilsier en tillatelse, antas å være midlertidige eller andre grunner tilsier det, kan det gis en tillatelse uten mulighet for fornyelse (tidsbegrenset tillatelse) eller fastsettes at den ikke kan danne grunnlag for bosettingstillatelse.

 

 3. Oppsummering

Gjennomgangen viser at nemnda kun unntaksvis har ment at det foreligger sterke menneskelige hensyn i lovens og forskriftens forstand, og da stort sett forbeholdt helt spesielle tilfeller hvor det ville være klart urimelig å avslå tillatelse, som ved alvorlige helsemessige forhold eller av hensyn til barnets beste. I de sakene hvor man har ment at det forelå sterke menneskelige hensyn i lovens forstand, har dette likevel vært et resultat av en helhetsvurdering av flere velferdsmessige hensyn i saken.

 Det kan for øvrig synes som om opphold i Norge på vedtakstidspunktet til en viss grad senker terskelen for når det anses å foreligge sterke menneskelige hensyn.