Gå direkte til innhold
Startsiden Praksis Praksisnotater Visumpraksis i medhold av utlendingsloven § 25 og utlendingsforskriften § 106

Visumpraksis i medhold av utlendingsloven § 25 og utlendingsforskriften § 106

VIKTIG: Dette er et praksisnotat som ikke lenger oppdateres. Det kan ha en historisk interesse, men er ikke lenger dekkende for gjeldende praksis.

(Paragrafhenvisninger er til tidligere lov/forskrift)

Praksisnotat av 12.10.2009

Innledning
Ulike momenter ved vurderingen av om innvandringspolitiske hensyn taler mot å innvilge besøksvisum
Oppsummering

1. Innledning

Visum er en innreisetillatelse, som gir adgang til innreise og et tidsbegrenset opphold i Norge og Schengen i inntil tre måneder. Sentralt står forutsetningen om at utlendingen plikter å forlate riket ved utløpet av visumperioden. Visuminstituttet er en del av utlendingskontrollen, og benyttes som et innvandringsregulerende virkemiddel. Vurderingen av om visum skal gis er sammensatt, og varierer fra sak til sak. Både generelle og individuelle returforutsetninger vurderes opp mot velferdshensynene og behovet for besøk.

Notatet baserer seg på en gjennomgang av seksjonens arkiverte vedtak for perioden fra 1. januar 2008 til og med 30. juni 2009, for de landene UNE behandlet flest saker fra. Det tas forbehold om at ikke alle UNEs vedtak er kommet med.

1.1 Lovgrunnlaget

I henhold til utlendingsloven § 25 må utlending ha visum for å kunne reise inn i riket med mindre det er gjort unntak fra visumkravet. De nærmere reglene fremgår av utlendingsforskriften §§ 104 – 113a, hvorav § 106 som oppstiller vilkårene for besøksvisum er den sentrale bestemmelsen.

Det følger av forskriftens § 106 første ledd: ”Besøksvisum kan gis for turistbesøk, familiebesøk, offentlig oppdrag, forretningsreise, studiebesøk eller annet formål, når oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse ikke kreves.” Bestemmelsen oppstiler flere vilkår for besøksvisum. Det stilles krav til reisedokument, returadgang, midler til å dekke reisen/oppholdet og reise- og sykeforsikring. Videre må det ikke foreligge bortvisnings- eller utvisningsgrunn, og det gis ikke visum om utenrikspolitiske eller sikkerhetsmessige hensyn taler mot det. I sjette ledd annet punktum heter det at visum skal gis med mindre ” innvandringspolitiske hensyn taler mot det, eller det er grunn til å tvile på det oppgitte formål med reisen eller på riktigheten av de øvrige opplysninger som er gitt.”

Innvandringspolitiske hensyn spiller en sentral rolle i Schengenlandenes visumpolitikk. Schengenkonvensjonen forutsetter i sin artikkel 9 en harmonisering av de enkelte medlemslands visumpraksis og samarbeidet legger opp til en felles visumpolitikk.

Fremstillingen nedenfor tar bare for seg vurderingen av om innvandringspolitiske hensyn taler mot at besøksvisum gis, mens de øvrige vilkårene i § 106 i liten grad vil bli berørt. Vilkåret om at det ikke må foreligge tvil om formålet berøres i den grad fremstillingen tilsier det.

1.2 Nærmere om ”innvandringspolitiske hensyn”

Kriteriet innvandringspolitiske hensyn i relasjon til visuminstituttet gir anvisning på en avveining av hvorvidt det foreligger en reell mulighet for at utlendingen ikke frivillig vil returnere til hjem-/oppholdslandet etter utløpet av visumperioden. I lovens forarbeider er det tatt  utgangspunkt i følgende generelle ”risikofaktorer”: 1) Søkeren tilhører en nasjonalitet, eller gruppe innenfor en nasjonalitet, hvor man erfaringsmessig vet at mange ikke vil forlate landet igjen når de først er kommet inn 2) Søkeren kommer fra slike kår at det er langt mer sannsynlig at en reise til Norge er en investering for fremtiden enn en turistreise 3) Søkeren mangler arbeid eller faste bånd for øvrig i hjemlandet 4) Søkeren befinner seg i et tredje land hvor han ikke lenger har lovlig opphold, eller hvor utsiktene til dette er usikre. I tillegg kommer de personlige forholdene/individuelle returforutsetningene i saken.

Ved vurderingen av om innvandringspolitiske hensyn taler mot at visum gis, foretas det en avveining av returforutsetninger (generelle og individuelle) mot velferdshensyn i saken.
Velferdshensyn er subsidiære i den forstand at om returforutsetningene anses for å være tilstrekkelig gode, er det ikke en forutsetning for å gi visum at det også foreligger velferdsgrunner.

2. Ulike momenter ved vurderingen av om innvandringspolitiske hensyn taler mot å innvilge besøksvisum

Som nevnt er vurderingen sammensatt, og det vil bero på en konkret helhetsvurdering om innvandringspolitiske hensyn taler mot at visum gis. Det er derfor vanskelig å oppstille klare generelle utgangspunkter for når innvandringspolitiske hensyn har talt mot å gi besøksvisum. Hvilken vekt de ulike momentene er blitt tillagt, varierer fra sak til sak, avhengig av hvilke andre omstendigheter som foreligger i saken. Oppregningen nedenfor er ikke uttømmende, da det i enkeltsaker kan være andre, spesielle momenter som også er tillagt vekt.

Det er av stor betydning om klageren er borger av et land eller kommer fra en region hvor det på bakgrunn av myndighetenes kjennskap til de politiske, sosiale og økonomiske forhold, samt emigrasjon generelt fra landet/regionen, kan sies at utvandringspotensialet er mer eller mindre stort. Videre ses det hen til norske og andre Schengenlands erfaringer med innvandring fra landet. Regional og etnisk tilhørighet i hjemlandet er også momenter som tillegges vekt.

De generelle returforutsetningene tillegges etter praksis vekt, men de kan i utgangspunktet ikke alene tilsi at innvandringspolitiske hensyn taler mot at visum gis. Det må alltid vurderes om det foreligger personlige forhold hos utlendingen som tilsier at returforutsetningene er tilfredsstillende selv om generelle erfaringer kan indikere at visum ikke bør gis. Ved avgjørelsen ses det hen til søkerens alder, kjønn og sivile status. Hvorvidt vedkommende er enslig, gift, skilt eller enke/enkemann tillegges etter praksis stor vekt i relasjon til hvor sterk tilknytning er til hjemlandet. Om utlendingen har barn, og da primært mindreårige barn, er også av betydning. Det er fortrinnsvis disse familieforholdene som anses å gi sterkest tilknytning til hjemlandet. Dersom man ønsker å reise sammen med familiemedlemmer, svekkes tilknytningen om hele familien gis anledning til å forlate landet sammen. Etter praksis blir det som oftest ikke gitt visum i disse tilfellene. Alternativt gis det visum til én i familien eller noen familiemedlemmer, eller evt. suksessive visa. Dette gjelder særlig hvor foreldre ønsker å besøke barn. Hva gjelder søskenbesøk, viser praksis at visum forholdsvis oftere blir gitt hvor søkeren har etablert egen kjernefamilie.

Unge, gjerne arbeidsledige, ugifte uten forsørgeransvar i land med utvandringspotensiale er i praksis ofte vurdert til å ha svake returforutsetninger. Her gis visum kun unntaksvis selv om de har foreldre, søsken og øvrig familie i hjemlandet. Tanken er at de på tross av denne tilknytningen er i en etableringsfase hvor det kan sies å foreligge en reell mulighet for at de ikke vil returnere frivillig ved visumperiodens utløp.

Etter praksis tillegges det også forholdsvis stor vekt hvorvidt øvrige familiemedlemmer har emigrert fra hjemlandet. Om klageren er i arbeid og arbeidets karakter er også av betydning. Dersom utlendingen er i et ordinært ansettelsesforhold og det er tilfredsstillende dokumentert at vedkommende har adgang til å være borte fra arbeidet i perioden han/hun ønsker å reise, er dette med på å styrke sannsynligheten for retur. Selvstendig næringsdrivende anses etter praksis å ha en løsere tilknytning til arbeidsmarkedet enn ellers, men dette må vurderes helt konkret. Det er også av betydning hvilket inntektsgrunnlag klageren har i hjemlandet.

Om klageren tidligere har søkt oppholdstillatelse og dermed vist oppholdshensikt tillegges etter praksis vekt. Tidsmomentet og hvilken type tillatelse det er søkt om kan imidlertid tilsi at betydningen av denne oppholdshensikten reduseres.

Tidligere besøk i Norge/Schengen tillegges etter praksis stor vekt, idet påfølgende retur sier noe om vedkommendes evne og vilje til å etterleve forutsetningene for et gitt visum. Det er også av betydning om herboende referanse tidligere har hatt besøkende som enten har eller ikke har returnert. Videre tillegges referansens eget oppholdsgrunnlag vekt. For eksempel kan det tale mot at visum gis til den som skal besøke et familiemedlem som i sin tid kom på visum, men ikke returnerte ved visumets utløp.

Dersom UNE på bakgrunn av disse momentene og de øvrige forhold i saken finner at klagerens returforutsetninger er svake/svekkede, må dette avveies mot velferdsgrunnene i saken. Spørsmålet blir da om det foreligger tungtveiende velferdsgrunner som kan oppveie for de svake/svekkende returforutsetningene, slik at visum likevel kan gis.

Ved denne avveiningen tillegges formålet med besøket stor vekt. Etter praksis anses besøk til nær familie (foreldre, barn, og søsken) som et vektig velferdshensyn, men en slik nær familierelasjon er ikke alene tilstrekkelig til å oppveie for svake returforutsetninger. Dette vektes ulikt alt etter som det er tale om foreldre som skal besøke barn, barn som skal besøke foreldre eller søskenbesøk. Velferdshensynene har større gjennomslagskraft hvor foreldre ønsker å besøke barn. Imidlertid kan det fastslås at en slik relasjon ikke i seg selv er nok til å oppveie for svake/svekkede returforutsetninger, eller manglende velferdshensyn for øvrig. Særlig gjelder dette hvor forelderen er enslig og det foreligger emigrasjonshistorie i familien. Praksis synes gjennomgående å legge betydelig vekt på svake/svekkede returforutsetninger hvor barn ønsker å besøke foreldre. Søskenbesøk anses som en mindre sterk velferdsgrunn sammenlignet med foreldre/barn.

Besøk til ektefelle anses også som en vektig velferdsgrunn. Vekten av en slik relasjon vurderes konkret, og det ses bl.a. hen til ekteskapets varighet, kontakten mellom partene og årsakene til at det ikke er søkt om familiegjenforening. 

Ved besøk til familie er det også av betydning om besøket har sammenheng med en spesiell familiær begivenhet (fødsel, dåp, bryllup, gravferd). Det er også av betydning om partene kan besøke hverandre i hjemlandet. Praksis viser imidlertid at dette sjelden tillegges avgjørende vekt, og at partene ofte blir henvist til å treffe hverandre i et tredjeland.   

Besøk til kjærester anses som et relevant velferdshensyn, men praksis viser at dette som oftest ikke oppveier for svake/svekkede returforutsetninger. Betydningen av denne relasjonen blir alltid undergitt en konkret vurdering, hvor det bl.a. ses hen til hvor etablert kjæresteforholdet er.

Forretningsreiser anses også som et relevant velferdshensyn, i den forstand at et seriøst forretningsformål kan oppveie for svake eller svekkede returforutsetninger etter andre kriterier (som ung og ugift). Seriøse forretningsbesøk vil også kunne tilsi at returforutsetningene er styrket. I vurderingen vil et arbeidsforhold for en etablert og seriøs bedrift/arbeidsgiver kunne bli vektlagt til fordel for klageren. Hvor det er tale om rene turistbesøk eller besøk til øvrig familie/fjernere forbindelser anses det i henhold til praksis kun unntaksvis å foreligge sterke nok velferdsgrunner som tilsier at visum likevel bør gis når returforutsetningene ellers vurderes som svake.

3. Oppsummering

Gjennomgangen viser at UNE foretar konkrete vurderinger og dermed vekter de generelle returforutsetningene ulikt ut fra klagerens nasjonalitet eller regionale tilknytning. Ved vurderingen av de individuelle returforutsetningene viser gjennomgangen at tidligere reisevirksomhet, tilknytning til hjemlandet i form av arbeid og mindreårige barn samt emigrasjonshistorie i familien tillegges større vekt enn øvrige momenter. Videre anses foreldre/barn relasjonen å veie tyngre enn andre familierelasjoner ved vurderingen av om visum bør gis på tross av svake/svekkede returforutsetninger. Ved rene turistbesøk og besøk hos fjernere forbindelser tillegges innvandringspolitiske hensyn i større grad avgjørende betydning.