Gå direkte til innhold

Dublin-saker

2015

Den 12. juni 2013 vedtok EU forordning (EU) nr. 604/2013 om fastsettelse av kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse som fremlegges i en medlemsstat av en tredjelandsborger eller en statsløs person (Dublin III-forordningen). Dublin III-forordningen trådte i kraft 1. januar 2014, og dette medførte endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften. Utlendingsloven (utl) § 32 har fått et nytt fjerde ledd som gjør forordningen til norsk lov.

Forordningen inneholder blant annet prosessuelle regler for hvilken stat som skal behandle asylsøknader, og inneholder ikke regler om realitetsbehandling av søknadene. Formålet med forordningen er å motvirke at asylsøkere blir henvist fra en stat til en annen uten å få søknaden sin behandlet, og motvirke at asylsøknader som blir fremmet i flere medlemsstater.

I tillegg til Dublin-saker behandler UNE også saker etter utl § 32 første ledd bokstav a eller d. Dette er saker hvor personer har fått beskyttelse eller annen form for oppholdstillatelse i et annet land. Også i disse sakene blir søknaden normalt ikke realitetsbehandlet i Norge.
UNE behandlet i 2015 om lag 1300 begjæringer om utsatt iverksetting (UIV) av UDIs Dublin-vedtak og nærmere 1800 Dublin-klagesaker. I tillegg behandlet UNE nærmere 300 omgjøringsanmodninger i slike saker.  I om lag 4 % av sakene ble klagen mv. tatt til følge. UNE har samtykket i UIV i om lag 260 av 1300 saker (ca. 20 %). Om lag 470 klagesaker og 260 begjæringer om UIV ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet, mens et fåtall av sakene ble avgjort ved behandling i nemndmøte. I noen saker ble klagen tatt til følge fordi fristen for å uttransportere klageren til ansvarslandet var gått ut. Klageren kunne derfor ikke kreves mottatt av et annet Dublin-land, slik at ansvaret for behandlingen av sakene lå hos norske myndigheter. I enkelte andre saker ble klagen tatt til følge på grunn av familietilknytning til riket eller fordi det forelå særlige grunner. Sakene der klagen mv. ble tatt til følge ble sendt til UDI for ny vurdering.

Videre behandlet UNE mange saker fra klagere som hadde oppholdt seg i Italia eller har fått visum av italienske myndigheter i forkant av søknad om beskyttelse i Norge. Anførslene fra disse klagerne har vært knyttet til mangler ved mottakssystemet i Italia og asylsøkernes integreringsproblemer i landet. UNEs vurdering i disse sakene har vært at den generelle situasjonen for asylsøkere i Italia er forsvarlig, og at man ut fra forholdene i Italia ikke kan legge til grunn at det er systemiske mangler ved asylprosessene – inkludert at retur til Italia ikke vil være i strid med EMK art. 3, jf. utl § 73.

EMD kom den 4. november 2014 til at det ville innebære brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3 (forbud mot umenneskelig og nedverdigende behandling med mer) dersom Sveits overførte en afghansk familie med seks mindreårige barn til Italia, uten først å innhente en individuell garanti fra italienske myndigheter om at familien ville kunne forbli samlet og at de ville bli tatt hånd om på en måte tilpasset barnas alder. Domstolen begrunner sin avgjørelse med at det er en risiko for at et betydelig antall asylsøkere som overføres til Italia, ikke vil få mottaksplass, eller vil få mottaksplass i overfylte mottak uten noe privatliv eller under uverdige forhold, og at asylsøkende barn er en særlig sårbar gruppe. UNE vektla domstolens fortolkning i behandlingen av disse sakene og sakene har fått utsatt iverksetting i UNE siden juli 2014.

Pr. april 2015 var det fortsatt ikke mulig for norske myndigheter å innhente individuelle garantier i tråd med kravene fra EMD. På denne bakgrunn ble det igangsatt en midlertidig løsning for klagesaker som hadde ligget i påvente av avklaring. 15 saker som omhandlet familier med mindreårige barn ble sendt UDI for realitetsbehandling i perioden fra 1. mai til 30. juni 2015. I brev av 08. juni 2015 har italienske myndigheter sendt samtlige stater bundet av Dublin III-forordningen en generell garanti om at familier som overføres til Italia i henhold til Dublin-regelverket vil bli holdt samlet, og plasseres på mottak tilpasset barnefamilier. På denne bakgrunn er det igjen blitt gitt utsatt iverksetting av UDIs vedtak i saker som omhandler retur av barnefamilier til Italia slik at UNE kunne få tid til undersøke og utrede nærmere den nye informasjonen fra italienske myndigheter.

UNE behandlet også mange saker fra klagere som har oppholdt seg i Ungarn eller har fått visum av ungarske myndigheter i forkant av søknad om beskyttelse i Norge. Høsten 2015 har ungarske myndigheter gjennomført en rekke tiltak og lovendringer som blant annet begrenset tilgang til asylprosedyre for personer som har vært innom trygt tredjeland. Bakgrunnen for lovendringene var en betydelig økning av ankomster. Mellom januar og september 2015 ble det registrert 175 000 asylsøkere, mens det i 2014 var registrert 42 567 asylsøknader i Ungarn.  Endringene i asylsystemet har medført at flere organisasjoner har uttrykt bekymring om lovligheten av disse endringene ut fra Ungarns internasjonale forpliktelser, og EUs medlemsland ble advart mot å returnere asylsøkere til Ungarn etter Dublin-forordningen.

På denne bakgrunn suspenderte flere medlemsstater Dublin-returer til Ungarn, og flere lands domstoler kom i sine avgjørelser til at retur til Ungarn i henhold til Dublin III-forordningen er i strid med EMK artikkel 3 på grunnlag av mangler ved asylsystemet. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har også gitt midlertidig forføyning etter regel 39 til flere asylsøkere som anfører at overføring til Ungarn i henhold til Dublin III-forordningen vil utsette dem for en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3.  Videre har Europarådets menneskerettskommissær uttalt seg om de nye endringene, og fremlagt skriftlige kommentarer til EMD i forbindelse med en sak som gjelder Dublin-retur av to asylsøkere fra Østerrike til Ungarn. I de skriftlige kommentarene står det blant annet at det ungarske asylregelverket og Ungarns praksis i asylsaker ikke er i tråd med europeiske menneskerettsnormer, og at det i praksis er umulig å få beskyttelse i Ungarn. Menneskerettskommissæren viste blant annet til at asylprosedyren er for rask og mangler nødvendige garantier, samt at Serbia er ansett som trygt tredjeland og det er derfor stor risiko for at Dublin-returnerte blir videresendt til Serbia uten få sin sak vurdert i Ungarn.

Siden 7. september 2015 har UNE gitt utsatt iverksetting i alle Ungarn-saker. I desember 2015 avholdt UNE flere nemndmøter hvor klagene ble til følge, fordi det er fare for Dublin-returnerte ikke får sin asylsøknad behandlet i Ungarn dersom de har vært innom Serbia eller Hellas. I denne vurderingen la nemndene blant annet vekt på at asylsaksbehandlingen i Serbia ikke er tilfredsstillende på grunn av anbefalinger fra blant annet UNHCR av 2012 om ikke å anse Serbia som trygt tredje land. Asylsaksbehandlingen er heller ikke ansett tilfredsstillende i Hellas på bakgrunn av EMDs dom i M.S.S. mot Belgia av 2011.