Gå direkte til innhold
Startsiden Praksis Praksisrapporter Familieinnvandring

Familieinnvandring

2015

UNE behandlet om lag 1500 saker om familieinnvandring i 2015. De største nasjonalitetsgruppene av klagere var som i 2014 fra Somalia, Eritrea og Afghanistan.

Ektefeller

Nesten 750 familieinnvandringssaker gjaldt ektefeller som ønsket gjenforening med ektefelle i Norge (herboende ektefelle). I overkant av 10 % av sakene ble avgjort av sekretariatet. Videre ble 10 saker ble avgjort i nemndmøte. Resten av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Nesten 10 % av klagene ble tatt til følge.

I mange av sakene tok UNE stilling til om det var tilstrekkelig dokumentert eller sannsynliggjort at det var inngått et ekteskap. Normalt kreves det at man må legge fram en vigselsattest. I noen tilfeller lar det seg ikke gjøre å legge fram ekteskapsdokumenter med tilstrekkelig bevisverdi, for eksempel for personer som opplyser å ha inngått ekteskap i Somalia. For å kunne ta stilling til om det er tilstrekkelig sannsynliggjort at det er inngått et gyldig ekteskap i slike tilfeller, må UNE foreta en vurdering av alle sakens opplysninger, inkludert opplysninger som klageren og herboende ektefelle har gitt i intervjuer i forbindelse med saken.

I tillegg til at det tas stilling til familierelasjonen, kreves det også at ekteskapet er gyldig inngått i inngåelseslandet. I de tilfeller der en av partene var bosatt i Norge ved inngåelsen av ekteskapet, må ekteskapet anerkjennes i Norge. I følge ekteskapsloven § 18 a vil ekteskap inngått av stedfortreder etter 1.6.2007, ekteskap der en av partene allerede var gift eller ekteskap der en av partene er under 18 år, ikke være anerkjent i henhold til norsk rett. Ekteskapet kan heller ikke være i strid med såkalt «ordre public» (allmenn rettsoppfatning).
Det er også et vilkår om at ektefellene skal bo sammen. Utgangspunktet er at partene faktisk skal bo på felles bopel i Norge. UNE vurderer om vilkåret må antas å være oppfylt i perioden som søknaden gjelder for.

Sakene gjaldt 65 forskjellige land, og de fleste av disse gjaldt Somalia og Eritrea.

UNE kan nekte tillatelse dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsaklige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket, jf. utlendingsloven § 40 fjerde ledd. Dette betegnes som omgåelsesekteskap. I underkant av 10 % av ektefellesakene gjaldt spørsmålet om det var sannsynlighetsovervekt for at ekteskap var inngått i den hovedhensikt å skaffe den ene parten tillatelse i Norge. Sakene gjaldt 19 forskjellige land, og de fleste gjaldt Tyrkia, Marokko, Pakistan og Vietnam. Cirka 10 % av klagene ble tatt til følge. Alle klagesakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse sekretariatet. Det ble foretatt en helhetlig og individuell vurdering av opplysningene i saken, inkludert gitte forklaringer og omstendighetene for øvrig.

I flere av sakene der UNE opprettholdt UDIs vedtak fordi hovedformålet med ekteskapsinngåelsen var å oppnå en tillatelse, ble UNE senere stevnet for tingretten. Noen av sakene ble også behandlet av lagmannsretten etter anke. UNE ble frifunnet og UNEs vedtak funnet gyldig i et flertall av sakene i tingretten og i alle sakene i lagmannsretten.

Videre ble det avgjort om lag tre saker etter bestemmelsen hvor spørsmålet er om det er sannsynlig at klageren og/eller dennes særkullsbarn vil bli mishandlet eller grovt utnyttet. Denne bestemmelsen kommer bare til anvendelse ved familieetablering, ikke ved familiegjenforening. I én av sakene ble klagen tatt til følge. Alle sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet.

Oppholdstillatelse på nytt grunnlag på bakgrunn av samlivsbrudd

Utlendingsloven gir hjemmel for å gi en klager ny oppholdstillatelse etter samlivsbrudd dersom klageren selv eller hennes/hans særkullsbarn er blitt mishandlet i samlivet. En klager kan også gis oppholdstillatelse dersom klageren på grunn av samlivsbruddet vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet sosiale og kulturelle forhold.

UNE behandlet i 2015 om lag 30 slike saker. Alle klagerne i disse sakene var kvinner.  Hovedtyngden av disse sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. I tre saker ble det avholdt nemndmøte, og ca. 20 % av klagene ble tatt til følge. Sakene gjaldt klagere fra de fleste verdensdeler. Oftest var de sentrale anførslene mishandling, og unntaksvis sosiokulturelle forhold. Ofte ble begge spørsmålene behandlet i samme sak.

I mishandlingssaker står man overfor to problemstillinger: Troverdighet, og om det klageren har vært utsatt for anses å være mishandling i lovens forstand. I de fleste sakene la UNE klagerens forklaring til grunn når det gjaldt opplevelser vedkommende har hatt under samlivet. UNE opprettholdt likevel UDIs vedtak i majoriteten av sakene. I de fleste tilfellene var begrunnelsen at de forhold som klageren skal ha blitt utsatt for, ikke kan anses for å være mishandling i utlendingslovens forstand, sett hen til forholdets art og omfang.

For enkelte landområder er det i tillegg til anførslene om mishandling, også blitt anført at samlivsbruddet vil kunne medføre urimelige vanskeligheter for klageren i hjemlandet ved retur grunnet sosiale og kulturelle forhold. UNE foretok en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle og så hen til både subjektive og objektive forhold. At det på generelt grunnlag kan være vanskelig for en fraskilt å returnere til hjemlandet har ikke vært ansett tilstrekkelig til opphold i Norge.

Forloveder

UNE avgjorde om lag 40 saker hvor partene ønsket tillatelse for å inngå ekteskap i Norge. Sakene gjaldt 18 forskjellige nasjonaliteter. I underkant av 20 % av klagene ble tatt til følge. De mest sentrale spørsmålene i disse sakene var om det forelå en reell intensjon om å inngå ekteskap og om ekteskapsinngåelsen ville innebære utøvelse av et reelt samliv. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet.

Samboere

UNE behandlet om lag 40 saker hvor vurderingstemaet var om klageren kunne gis oppholdstillatelse på grunn av anført samboerskap. Sakene gjaldt hovedsakelig samboere som anførte at de har felles barn. Sakene gjaldt 17 forskjellige nasjonaliteter. UNE tok i overkant av 20 % av klagene ble til følge. Tilnærmet alle sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet.

Barn

UNE behandlet om lag 250 klager som omfattet barn under 18 år med ønske om gjenforening med en eller begge foreldre i Norge. Seks klager ble tatt til følge.
Vurderingstemaet har i all hovedsak vært knyttet til hvem som har foreldreansvaret, om samtykke har vært gitt av den andre forelderen, barnets alder eller om den/de det søkes gjenforening med har et oppholdsgrunnlag som danner grunnlag for familieinnvandring.

Av de 250 klagesakene behandlet UNE om lag 81 saker som omfattet barn med et ønske om gjenforening med helsøsken under 18 år i Norge. Ingen av klagene ble tatt til følge. Vurderingstemaet i disse sakene er ofte hvorvidt klageren har foreldre i livet og/eller omsorgsperson i oppholdslandet/hjemlandet. Bestemmelsen forutsetter også at herboende er egnet som omsorgsperson. Uttalelse om dette skal foreligge fra barneverntjenesten. 
For barn over 18 år har problemstillingen oftest vært knyttet til spørsmålet om barnet kan anses å være forsørget i forskriftens forstand, eller om barnet vil bli igjen alene i hjemlandet (oppholdslandet) uten foreldre eller søsken over 18 år. UNE har behandlet om lag 35 slike klagesaker. Ingen av klagene ble tatt til følge.

Tallene ovenfor inkluderer ikke saker avgjort på grunnlag av underholdskravet.

Foreldre – familieinnvandring med mindreårige barn

UNE behandlet om lag 20 klager fra foreldre som ønsket tillatelse i Norge for å utøve samvær med mindreårige barn. Klagen i en av sakene ble tatt til følge på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. En sak ble prøvd for retten.

Forarbeidene uttaler at formålet med bestemmelsen er å videreføre et allerede eksisterende samvær. Bestemmelsen er ikke ment for å gi grunnlag for førstegangs oppholdstillatelse i riket. Vurderingstemaet i disse sakene har særlig vært knyttet til vilkåret om dokumentert samværsrett av tilstrekkelig omfang og om klageren har hatt en tillatelse i Norge det siste året. Det fremgår av forskriften at samværet må tilsvare en ettermiddag i uken, annenhver helg, 14 dager i sommerferien, samt jul eller påske.

I de tilfellene hvor samværet ikke er av tilstrekkelig omfang åpner loven for at tillatelse likevel kan gis når det sannsynliggjøres at kravet til samvær vil være oppfylt i løpet av et angitt tidsrom, som ikke kan overstige ett år. I denne vurderingen legges det blant annet vekt på om klageren og barnet tidligere har bodd sammen, omfang av tidligere samvær, barnets alder og om det er fremlagt en opptrappingsplan for samvær.

Foreldre – familieinnvandring til voksne barn

Om lag 54 saker dreide seg om eldre foreldre som søkte om familieinnvandring med voksne barn i Norge. To klager ble tatt til følge. En sak ble prøvd for retten.

Vurderingstemaene i sakene har spesielt vært knyttet til spørsmålet om klageren har ektefelle, foreldre, barn eller barnebarn i hjemlandet. Klagerne anfører ofte at det ikke kan tillegges avgjørende vekt at klageren har slike nære slektninger i hjemlandet, fordi slektningene ikke har kontakt med, ikke ønsker eller ikke har anledning til å ta seg av klageren. I mange saker anføres det også at slektningene oppholder seg på ukjent sted, eventuelt at man er usikker på om de er i livet. Slike anførsler fører etter fast praksis ikke fram. Vilkåret om at klageren ikke kan ha slike slektninger i hjemlandet er et objektivt vilkår, og det er klageren som har bevisbyrden. Beviskravet i disse sakene er alminnelig sannsynlighetsovervekt, hvor partenes opplysninger samt fremlagt dokumentasjon er en del av helhetsvurderingen.

Tallene ovenfor inkluderer ikke saker avgjort på grunnlag av underholdskravet.

Foreldrebesøk

UNE behandlet seks klager om ni måneders foreldrebesøk, hvorav en klage ble tatt til følge. I tillegg har bestemmelsen blitt vurdert subsidiært i en del saker hvor det samtidig har vært søkt om ordinær familieinnvandring med voksne barn.

Begrunnelsen for ikke å ta klagen til følge har i flere av sakene vært at klageren ikke har sannsynliggjort tilfredsstillende returforutsetninger.

Tallene ovenfor inkluderer ikke saker avgjort på grunnlag av underholdskravet.

Underholdskravet m.m.

Ca 555 av familieinnvandringssakene i 2015 var underholdssaker, det vil si saker hvor problemstillingen er knyttet til spørsmålet om kravet til underhold (forsørgelse) var oppfylt. Omtrent 388 av disse sakene var ordinære klagesaker mens ca 167 gjaldt omgjøringsanmodninger. I underkant av 6 prosent av klagene og omgjøringsanmodningene førte til at UDIs vedtak ble omgjort. De fleste av omgjøringene skyldtes at UNE i forbindelse med behandlingen av klagesaken mottok ny dokumentasjon på underholdsevnen.

Det er et grunnleggende vilkår for familieinnvandring at klageren må ha tilstrekkelige midler å leve av i Norge. Det stilles derfor som hovedregel krav til at klageren skal være sikret økonomisk underhold for at tillatelse skal kunne gis. Som utgangspunkt er det kun inntektene til den det søkes familieinnvandring med (referansepersonen) som skal medregnes ved vurderingen av om vilkårene er oppfylt. Videre må referansepersonen, foruten å dokumentere tilstrekkelig inntekt fremover i tid (ett år), også dokumentere inntekt på et visst nivå bakover i tid (ett år). Referansepersonen må ikke ha mottatt økonomisk stønad etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen de siste 12 månedene før tillatelse gis. Regelverket oppstiller imidlertid flere unntak både fra kravet til fremtidig inntekt, tidligere inntekt og kravet om ikke å ha mottatt økonomisk stønad.

Underholdsbestemmelsene er detaljert utformet og overlater i utgangspunktet lite skjønn til forvaltningen. I alle familieinnvandringssaker der det er et krav om underhold og dette kravet ikke er oppfylt, vurderer UNE alltid konkret om det foreligger særlig sterke menneskelige hensyn som tilsier at det bør gjøres unntak fra kravet. Dette er en snever unntaksregel som er videreført fra tidligere regelverk, og som etter lang og etablert praksis har vært anvendt kun i helt spesielle tilfeller. Barnets beste vurderes alltid som ett av flere momenter i denne vurderingen.

Instruks GI-08/2012 (fra juli 2012) fra departementet til UDI, gir anvisning på enkelte situasjoner som UDI særlig skal vektlegge i en konkret helhetsvurdering av om det foreligger særlig sterke menneskelige hensyn. Nevnte instruks er ikke bindende for UNE. I praksis har UNE i stor grad tatt i betraktning vurderingsmomentene som instruksen gir anvisning på, samt UDIs praktisering av instruksen.

Regelverket inneholder også et krav om fire års arbeid eller utdanning overfor ektefeller, visse samboere og forloveder, i saker som gjelder familieetablering (den såkalte fireårsregelen). Dette er ikke en del av underholdskravet (inntektskrav), men et aktivitetskrav. Det avgjørende for om det gjelder et fireårskrav er om familierelasjonen har oppstått før eller etter referansepersonen tok opphold i landet. Dette kravet gjelder for øvrig ikke når referansepersonen har norsk statsborgerskap.

I 2015 har også en del av underholdssakene dreiet seg om den såkalte ettårsfristen, som innebærer unntak fra inntektskravet når referansepersonen har beskyttelse og ektefelle, samboer eller barn søker om tillatelse innen ett år etter at referansen fikk tillatelse. Ekteskap/samboerskap må ha vært etablert før referansen reiste inn i Norge. Bestemmelsen kom inn i forskriften i 2010, men problemstillingen har endret seg etter at det har blitt mer og mer vanlig å søke om tillatelse via internett. Spørsmålet har vært om en registrering av søknaden via søknadsportalen er fristavbrytende. Utlendingsforvaltningen har lagt til grunn at søknaden anses fremmet først når klageren har vært hos ambassaden/politiet med nødvendige dokumenter. Det har videre oppstått spørsmål om det likevel skal gjøres unntak fordi det er utenfor klagerens kontroll at det tar lang tid å få time hos ambassaden/politiet. Sivilombudsmannen har stilt spørsmål ved denne tolkningen og bedt Justis- og beredskapsdepartementet klargjøre regelverket.

Dokumentert identitet

UNE avgjorde ca. 50 saker hvor UDI hadde avslått søknaden fordi klagerens identitet ikke var tilstrekkelig dokumentert eller sannsynliggjort. 15 % av sakene ble avgjort i sekretariatet. Resten av sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet. Halvparten av sakene gjaldt Eritrea, mens 20 % av sakene gjaldt Irak.

At identiteten er dokumentert eller sannsynliggjort er en forutsetning for tillatelse i familieinnvandringsøyemed. For at klagerens identitet skal anses dokumentert eller sannsynliggjort stilles det som utgangspunkt krav om at det er fremlagt gyldig pass fra klagerens hjemland. Passet må også være utstedt etter reglene i utlendingsforskriften. Blant annet skal passet være utstedt etter personlig fremmøte hos utstedende myndigheter.

I en rekke land har pass og andre identitetsdokumenter så lav notoritet at disse i utgangspunktet ikke er egnet til å dokumentere en persons identitet. Selv om det er fremlagt et pass med lav notoritet, anses likevel vilkåret om dokumentert identitet som oppfylt hvis det ikke er øvrige forhold som tilsier at det er tvil om personens identitet. Dersom klageren kommer fra land hvor det ikke er mulig å fremskaffe pass, eller det vil være sterkt urimelig å kreve fremskaffelse av slikt dokument, kan det gjøres unntak fra kravet om fremleggelse av pass.

Sterke menneskelige hensyn

Loven har egne bestemmelser som åpner for at tillatelse kan gis når det foreligger sterke menneskelige hensyn. Forarbeidene beskriver bestemmelsene som sikkerhetsventiler for å unngå at regelverket i spesielle tilfeller fører til urimelige avgjørelser. UNE foretar en konkret helhetsvurdering av alle momentene i saken, inkludert hensynet til barnets beste i de saker hvor det var aktuelt. Bestemmelsene er «kan»-bestemmelser og gir derfor ingen rett til oppholdstillatelse. UNE ga unntaksvis tillatelse på dette grunnlaget.