Gå direkte til innhold
Startsiden Praksis Praksisrapporter Norsk statsborgerskap

Norsk statsborgerskap

2015

UNE behandlet ca. 580 saker om norsk statsborgerskap i 2015. Dette er en liten oppgang sammenlignet med året før. De fleste sakene gjaldt søknader om norsk statsborgerskap, mens et fåtall gjaldt meldinger om norsk statsborgerskap eller søknader om bibehold av norsk statsborgerskap.

Ca. 500 av sakene var klagesaker og ca. 80 gjaldt anmodning om omgjøring av tidligere UNE-vedtak. De fleste sakene ble avgjort av nemndleder etter forberedelse av sekretariatet eller av sekretariatet.  Det ble avholdt nemndmøte i om lag 15 saker, de fleste uten personlig fremmøte.

UNE tok klagen til følge i underkant av 15 % av sakene. Mange av UNEs omgjøringer av UDIs vedtak skyldtes at klageren la frem ny dokumentasjon i klageomgangen, eller at vilkåret hadde blitt oppfylt på grunn av tidsforløpet fra UDIs vedtak til UNEs vedtak (for eksempel vilkåret om oppholdstid).

De aller fleste sakene gjaldt identitetsvilkåret, dvs. at UDI hadde avslått søknaden fordi personens identitet ikke kunne anses klarlagt. Majoriteten av sakene om identitetstvil gjaldt irakiske borgere. Tvilen om identiteten hadde i hovedsak oppstått fordi klageren hadde oppgitt ulike identiteter til henholdsvis norske og andre lands myndigheter.

I perioden desember 2014 til desember 2015 behandlet UNE 9 statsborgersaker om identitetstvil i nemndmøte, og disse gjaldt spørsmålet om hvilken betydning aldersundersøkelser skulle få for vurderingen av identitetsvilkåret. Sakene gjaldt i hovedsak afghanske borgere hvor den oppgitte alderen ikke kunne utelukkes ifølge tannundersøkelsen, men hvor det på bakgrunn av konklusjonen i undersøkelsen likevel kunne stilles spørsmål om oppgitt alder var korrekt. 7 av de 9 klagene ble ikke tatt til følge. I én av sakene ble det ikke lagt vekt på aldersundersøkelsene, men UNE tok likevel ikke klagen til følge fordi det var tvil om klagerens nasjonalitet. 

I alle saker der klageren ikke fylte de ordinære vilkårene i statsborgerloven kapittel 3, vurderte UNE dispensasjonshjemmelen i statsborgerloven § 19. Etter denne bestemmelsen kan det til gunst for klageren gjøres unntak fra de ordinære vilkårene dersom det foreligger «særlig sterke grunner». Vanlige anførsler var blant annet behov for norsk pass, at andre i familien er blitt norske, sykdom, at klageren er integrert, samt at klageren har fått feilinformasjon fra norske myndigheter. Det fremgår av forarbeidene at det skal mye til for at det gjøres unntak. I omlag fem saker tok UNE klagen til følge i medhold av § 19. I de fleste av disse sakene hadde det på grunn av uheldige omstendigheter utenfor klagerens kontroll oppstått en glippe (avbrudd) i oppholdstillatelsene som medførte at de ordinære vilkårene ikke var oppfylt.  UNE kom etter en konkret vurdering til at det burde gjøres unntak etter § 19.

UNE mottok to stevninger i statsborgerskapssaker i løpet av 2015. Begge gjaldt spørsmålet om klageren oppfylte vilkåret om klarlagt identitet. Den ene saken ble hevet. I den andre saken la UNE ned samme påstand som saksøkeren, på bakgrunn av delvis nye opplysninger som fremkom under hovedforhandling.