Gå direkte til innhold

Likebehandling

UNEs utfordringer i arbeidet med likebehandling:

Likebehandling og forutsigbarhet er en del av rettssikkerhetsbegrepet og viktig av hensyn til klagerne og tilliten til UNE. Bl.a. på grunn av det store antallet selvstendige beslutningsfattere (p.t. ca 30 nemndledere og 300 lekfolk, samt sekretariatet) er det en stor utfordring å få til størst mulig grad av likebehandling ved at sammenliknbare saker får lik avgjørelsesform og likt utfall.

For å oppnå dette utarbeides det fagnotater som gir veiledning ved avgjørelsen av saker og praksisnotater som sier noe om praksis på et bestemt område, sammendrag av saker legges inn i en praksisbase, det utarbeides årlige praksisrapporter, det gis interne retningslinjer som skal bidra til likebehandling, hver juridisk seksjon har en praksisrådgiver og en MR-ansvarlig bl.a. begrunnet i arbeidet med likebehandling, en stilling i UNE er tillagt et særlig ansvar for likebehandling og det holdes fagmøter, herunder i et forum kalt Likebehandlingsforumet. 

For å motvirke forskjellsbehandling hadde UNE tidligere det lovbestemte Koordineringsutvalget, som kunne etterprøve om sammenliknbare vedtak som var truffet, var blitt undergitt samme avgjørelsesform og hadde fått samme utfall. Utvalget ble nedlagt da stornemnd ble innført. Stornemnda kan bl.a. få til behandling «saker på områder der det er tendenser til ulik praksis», men kan ikke gå inn og vurdere en praksis. For å få stornemndas synspunkter er UNE avhengig av å få inn en sak på vedkommende område som egner seg for stornemndbehandling. I tillegg til å ha virkning for den avgjorte saken, har et stornemndvedtak nærmere fastsatte presedensvirkninger for fremtidige saker både i UDI og UNE.

Nemndledere er nøkkelpersoner i arbeidet med likebehandling. Nemndlederne beslutter avgjørelsesform i alle saker de får seg tildelt, og de treffer vedtak etter forberedelse av sekretariatet i en rekke saker. De må rette seg etter presedensvirkningene av et stornemndvedtak, og de må kjenne UNEs praksis på et område og legge den til grunn som en rettskilde. Det redegjøres for gjeldende praksis i (stor)nemndmøter. Likevel er det et faktum at det forekommer sprikende vedtak både når det gjelder avgjørelsesform og utfall.

Nemndlederne er selvstendige beslutningsfattere. UNEs vedtak kan bare overprøves av domstolene. Et vedtak som faller utenfor etablert praksis, er ikke ugyldig av den grunn, men det er et mål at det skal fremgå av et slikt vedtak på hvilken måte det atskiller seg fra sammenliknbare vedtak. Siden vedtak truffet av en nemndleder eller i nemndmøte ikke har presedensvirkninger, vil det i slike tilfeller være etterfølgende praksis som indikerer om UNE har lagt om praksis eller om vedtaket var et enkeltstående tilfelle.

Det kan være grunn til å understreke at når to saker som tilsynelatende virker sammenliknbare, har fått ulikt utfall, skyldes dette i mange tilfeller at sakene i virkeligheten er så forskjellige at avgjørelsen i begge er helt i overensstemmelse med praksis.