Gå direkte til innhold
Startsiden Sakstyper Bortvisning

Bortvisning

Bortvisning er et vedtak om å nekte en utlending adgang til Norge på grensen eller påby vedkommende å forlate landet. Bortvisning er en av måtene å regulere og kontrollere innvandringen på, jf. blant annet utlendingsloven § 1 første ledd.

Innhold
Om bortvisning
Schengensamarbeidet
Utlendingsloven § 73

Vedtak om bortvisning er ikke i seg selv til hinder for senere innreise.
De fleste bortvisningsvedtak treffes i forbindelse med grensekontroll ved norsk yttergrense. Men også utlendinger som har reist inn i riket kan bortvises og blir bortvist.

Det finnes to hovedformer for bortvisning; ved innreise og etter innreise. Reises bortvisningssaken innen det er gått 7 dager fra innreise, taler man om bortvisning ved innreise. Reises imidlertid saken etter at 7-dagersfristen er utløpt, kalles det bortvisning etter innreise (lovens § 18). Det er egne bortvisningsregler for EØS-borgere.

Som utgangspunkt treffer politiet vedtak om bortvisning ved innreise. Etter loven treffer Utlendingsdirektoratet i utgangspunktet vedtak om bortvisning etter innreise, men det er gjort en rekke unntak fra dette i utlendingsforskriften § 5-2. 

Vilkårene for bortvisning følger av lovens § 17. Eksempler på grunnlag for bortvisning er når:

  • utlendingen viser ikke gyldig, godkjent reisedokument eller visum når dette er nødvendig
  • vedkommende er registrert i Schengen informasjonssystem (SIS) med sikte på å nekte innreise
  • utlendingen mangler nødvendig tillatelse til opphold i Norge eller kan ikke sannsynliggjøre formålet med oppholdet
  • utlendingen har sonet eller er ilagt straff av et visst omfang eller når andre omstendigheter gir særlig grunn til å frykte at utlendingen vil begå straffbar handling i Norge eller i nordisk land
  • bortvisning er nødvendig av hensyn til Norges eller et annet Schengenlands indre sikkerhet, folkehelse, offentlige orden, eller internasjonale forbindelser



Schengensamarbeidet

25. mars 2001 ble Norge med i Schengensamarbeidet. Dette innebærer bl.a. nøye kontroll på norsk grense når den er ytre Schengengrense, mens det i prinsippet ikke er kontroll på indre Schengengrense. Den bortvisningsgrunnen at utlendingen er registrert i SIS med henblikk på ikke å tillate innreise er en følge av Schengensamarbeidet. Den får betydning også i andre sammenhenger enn ved bortvisning, for eksempel ved søknader om visum eller oppholdstillatelse. Slike søknader skal i utgangspunktet avslås når søkeren er innmeldt i SIS.

Utlendingsloven § 73

Utlendingsloven § 73 inneholder et ”absolutt” vern mot utsendelse. For det første er det forbudt å sende en utlending til et område der vedkommende vil ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse, med mindre utlendingen kort sagt er utelukket fra beskyttelse etter lovens § 31, eller på nærmere bestemte vilkår anses som en fare for det norske samfunn mv.

Videre er retur under enhver omstendighet forbudt hvis utlendingen står i reell fare for å for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig mv. behandling ved tilbakevending til hjemlandet. Utsendelsesforbudet kommer foran reglene om bortvisning og medfører altså at utlendinger ved behov for vern som hovedregel ikke kan bortvises. Saken skal da alltid forelegges Utlendingsdirektoratet til behandling og avgjørelse.

Sist oppdatert 01.01.10