Gå direkte til innhold
Startsiden Sakstyper Familieinnvandring Tillatelse før innreise

Tillatelse før innreise

Regler om fremsettelse av søknad

Første gangs oppholdstillatelse skal som hovedregel være gitt før innreise (jf utlendingsloven § 56 første ledd). Søknaden må innleveres ved norsk utenriksstasjon i hjemlandet eller i det landet der utlendingen har hatt oppholdstillatelse de siste seks måneder (jf utlendingsforskriften § 10-2 tredje ledd). Siden søknaden må være innvilget før innreise, kan ikke søkeren reise inn i Norge mens søknaden behandles. Hovedregelen innebærer at hvis utlendingen ikke har søkt fra hjemlandet, eller har reist til Norge før søknaden er avgjort, kan søknaden avslås på dette grunnlaget.

Noen viktige hensyn bak hovedregelen er:

 • Kontrollhensyn: Regulering og kontroll med innvandringen kan lett bli omgått og undergravd dersom søkeren allerede er kommet til landet. Når søkeren oppholder seg i landet i påvente av avgjørelse i saken, kan man etter hvert få vanskeligheter med å forsone seg med og innrette seg etter et avslag. Ufunderte søknader kan medføre store ekstrabelastninger for saksbehandlerapparatet, med påfølgende utgifter til tvangsretur til søkerens hjemland.

Likebehandling: Regelen gjelder for både visumpliktige og visumfrie utlendinger. Det er lettere å behandle alle likt når en slipper det press som kan oppstå i enkelte tilfeller, når utlendinger innretter seg på å bli værende, og når grunnlaget for søknaden kan være mer eller mindre tvilsomt.

Kost og losjispørsmål: Siden det ikke er adgang til å arbeide før tillatelse er gitt, kan søkeren få problemer med å forsørge seg selv og eventuelle medfølgende barn.

Opplysning av saken: Dokumentasjon kan som oftest lettest ordnes fra hjemlandet.

Unntak fra hovedregelen betyr at søknad som er fremsatt fra Norge blir realitetsbehandlet. Om UDI har avslått søknaden fordi den er fremsatt fra Norge, mens UNE kommer til at vilkårene for å fremme søknad herfra er oppfylt, vil UNE returnere saken til UDI. UDI vil deretter vurdere om vilkårene for den tillatelse det er søkt om er oppfylt, og et eventuelt avslag kan påklages til UNE (det er viktig at vurderingen av om søknaden skal kunne fremmes fra Norge, ikke blandes sammen med en realitetsvurdering av søknaden om oppholdstillatelse).

Dette er de viktigste unntakene fra hovedregelen (jf utlendingsforskriftens §10-1):

• Utlending kan søke fra Norge om oppholdstillatelse som faglært og som sesongarbeider.

• For bestemte grupper av søkere, særlig ved nær familietilknytning til Norge, er det gjort unntak fra kravet om at første gangs oppholdstillatelse må være gitt før innreise. Dette gjelder likevel ikke dersom vedkommende oppholder seg i Norge på grunnlag av visum og ønsker familiegjenforening med ektefelle eller samboer bosatt i riket.

• Det er gjort unntak også for visse andre kategorier arbeids- og oppholdssøkende. Personer som er vernet mot retur til hjemlandet fordi de kan ha et beskyttelsesbehov vil ha rett til å søke tillatelse fra Norge. Det samme gjelder borgere omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen.

• Det er et vilkår for å falle inn under de generelle unntakene at søkeren har lovlig opphold og ikke oppholder seg i riket  i forbindelse med søknad om asyl eller i påvente av utreise etter avslag på asylsøknad. Ektefelle, samboer, barn/adoptiv barn og på bestemte vilkår forelder til norsk barn kan likevel fremme søknad fra riket selv om vedkommende oppholder seg lovlig i riket i forbindelse med søknad om asyl. Vilkåret om lovlig opphold gjelder ikke for barn født i riket.

• Dersom utlendingen ikke faller inn under noen av de grupper det er gjort generelt unntak for, kan det også gjøres unntak dersom sterke rimelighetsgrunner tilsier det (jf lovens § 56 tredje ledd). Det fremgår av forarbeidene at det skal mye til. Sterke rimelighetsgrunner vil som regel ikke omfatte praktiske eller økonomiske forhold.

Sist oppdatert 12.04.13